Baltimore - Los Angeles t/r. En uhøytidelig reiseberetning fra to krysninger av USA i juli - august 2001

Dette er en uhøytidelig reiseberetning fra min ferie sommeren 2001, det året jeg jobbet som postdoktor ved Johns Hopkins University i Baltimore, USA. Da jeg likevel var i USA, hadde jeg bestemt meg for å krysse kontinentet over til California for å oppleve de vestlige delene av dette enormt store landet. Tidligere hadde jeg opplevd statene på østkysten gjennom kortere utflukter i helgene, og oppsøkt byer og naturområder i stater som Maryland, Pennsylvania, New Jersey, Delaware, Virginia og West Virginia. Sommerferien ga en ypperlig mulighet til å se de mer fjerntliggende statene i vest. Jeg hadde på forhånd størst forhåpninger til ørken- og fjellstatene, og da spesielt New Mexico, Arizona og Colorado. Ørkenområder er eksotiske for nordmenn, uansett hvordan en snur og vender på det, men også fjellområdene i "the Rocky Mountains" er interessante, med 4000 meter høye fjell. To bekjente fra Norge ville bli med på halve reisen, fra Washington D.C. til Los Angeles, mens jeg ville returnere til Baltimore alene. Mitt håp var at bilen, en Honda Accord modell 1991, ville tåle turen. Totalt ville det bli opp mot 15.-20.000 km kjøring, noe som tilsvarer et års kjørelengde for mange. Jeg hadde bestemt meg for å bruke de nødvendige ressurser på turen, med overnatting på hotell/motell og kjøp av alle måltider på kafeer og restauranter. En slik tur er en engangsforeteelse, som neppe vil gjentas. Reiseberetningen vil i hovedsak fokusere på reiserute og natur, med enkelte opplysninger om de ulike stedene jeg besøker og litt om naturen i de forskjellige statene. Dette er ikke noe forsøk på en omfattende dokumentasjon av turen, men heller litt om dette og hint, alt etter hva som faller meg inn. I tillegg vil jeg legge inn noen bilder som ble tatt underveis, for å vise litt av det store mangfoldet i USA. Mye av det som følger ble skrevet på min iBook mens jeg var "on the road", mens noe er fylt ut i ettertid.

Pål A. Olsvik, Baltimore, 17. september 2001

2001 summer vacation across USA

Dag 1. Fredag 13. juli 2001

Avreise fredag 13. juli kl. 11.00 fra Baltimore, Maryland. Kjørte interstate (I)-95 sørover mot hovedstaden. Ut fra kjøredistansen (kanskje 150 km) beregnet jeg meg 2,5 timer til Dulles International Airport, noe som skulle vise seg å være i minste laget. Dette skyldes den tette trafikken. Det gikk tregt spesielt rundt Washington D.C., pga. køkjøring på the Beltway I-495, som går i en vid sirkel rundt Washington Metropolitan Area. Flere steder var det full stopp. Hovedstaden sies å ha en av nasjonens verste trafikkproblemer, selv om andre byer er større. En plass har jeg lest at Washington D.C. har nasjonens verste "traffic-jams", men jeg har også sett at Los Angeles er verst, med Seattle som en god nummer to. Uansett, sammenlignet med Norge er trafikken håpløs tett her, selv om Oslo begynner å ta etter. Passerte grensen til Virginia på veien sørvest mot Dulles. Ankom Dulles International Airport kl. 13.30, hvor Geir L. L. og Knut T. T. ble plukket opp. De ankom faktisk ankomsthallen ca. 10 minutter før meg. De var godt påkledd, men skiftet raskt til shorts, som ble standardpåkledning resten av turen, enda været på Dulles var det kjøligste på hele turen, San Francisco regionen unntatt. Selv om de hevdet å ha tatt det rolig på turen over, hadde flyvertinnen kommentert de mange tomflaskene rundt dem ved ankomst med spørsmålet om det hadde vært et party der. Kjørte inn til downtown Washington D.C., etter litt rotkjøring først for å finne veien inn til alle turistattraksjonene ved the Mall. Washington D.C. har 550.000 innbyggere, mens selve byen Washington Metropol har 4,4 millioner innbyggere, der de fleste altså bor i statene Maryland og Virginia. Stoppet ved Potomac River rett sør for Washington Monument (den høyeste bygningen i byen) ved the Mall. Gikk rundt i dette området og tok bilder av bl.a. Washington Monument, Lincoln Memorial, Capitol Hill og the White House. Selv med disse kjente stedene, er det gjerne alle museene som ligger langs the Mall og som har gratis adgang som trekker flest folk. To av de mest kjente museene er National Air and Space Museum og National Museum of American History (begge the Smithsonian Institution). Knut T. kjøpte seg faktisk pølse i brød ved the Mall (norske vaner er greie å ha), og Geir L. fikk seg sin første t-skjorte, mens en sprø neger hylte i bakgrunnen. Selv om denne karen var uskyldig, skulle dette bli det første møtet med enkelte ubehagelige negre i gatene, folk som tigger, går etter og plager folk. Jeg må innrømme at jeg hadde opplevd situasjonen mange ganger før i Baltimore, og at det er en av de tingene jeg setter minst pris på i storbyene i USA; det ikke å få gå i fred i gatene. Spesielt gjelder dette når folkene det er snakk om blir aggressive, noe som har hendt flere ganger. Gikk så over til Georgetown (et bystrøk to km nordvest for det the White House), som har flere restauranter og forretninger. Områdene rundt the Mall har få av disse fasilitetene; en må inn på museene for å finne seg noe å spise, eller kjøpe noe junkfood på gaten. Spiste hamburger (selvfølgelig) på en lokal pub, som minnet om typiske britiske brune puber. Og burgeren var faktisk OK den, og det skulle bli flere slike i løpet av turen. Selv om en kanskje skulle tro at dette med amerikanere og hamburgere er overdrevet, så vil jeg hevde denne maten utgjør en fundamental del av kostholdet i USA. Tok så taxi tilbake til bilen ved Potomac River, og avsluttet besøket i hovedstaden etter noen timers vandring rundt de mest kjente severdighetene.

Kjørte ut av Washington via I-66. Trafikken var faktisk ikke verre enn at det gikk an; jeg hadde ventet at rushtrafikken skulle være tettere. Kjørte til Front Royal, ca. 100 km vest for Washington D.C. Front Royal er en småby (11.500 innbyggere) som ligger rett nord for Shenandoah National Park, en del av fjellkjeden the Blue Ridge, som danner den østlige fronten av Appalachian Mountains og som strekker seg fra Pennsylvania ned til Georgia. Jeg har tidligere kjørt en strekning langs the skyline drive, som er en meget populær veistrekning (105 miles) som går langs toppen av fjellkjeden fra Front Royal i nord til Rockfish Gap i sør, begge i Virginia. Dette var min tredje tur gjennom Front Royal, selv om jeg de forrige gangene ikke stoppet i selve byen, men fortsatte rett inn i nasjonalparken. Min høyderekord fra USA før denne turen var fra en topp langs "the Skyline Drive" på 4011 feet eller 1203 meter over havet. Husker at mitt førsteinntrykk fra byen sist gang, var at alle kjørte rundt i trucker og at absolutt alle hadde en gressklipper på lasteplanet? Disse gressklipperne var såpass spesielle at jeg ennå husker dem, og jeg lurte fælt på hvilke raringer som bodde i dette strøket? Det var ikke fritt for at jeg assosierte med raringer fra ulike strøk i Norge, som også har særtrekk som ikke så lett lar seg forklare. Stoppet for å etterfylle is på kjølebaggen vi hadde i baksetet, og for å bunkre vann og frukt. Kjølebaggen skulle bli en essensiell del av turen, da vi alltid hadde iskald drikke (hovedsakelig vann, men også øl og Cola) klar i bilen. Og 3-4 liters poser med isbiter selges overalt i USA for ca. $1, noe som viser at temperaturen i dette landet ligger over den vi er vant med i Norge. Senere på kvelden var jeg en tur innom en lokal pub i lag med Knut T.. To mann spilte musikk, om enn ikke særlig imponerende. Spurte en lokal type om det var andre utesteder i byen som hadde "live" musikk. Fikk som svar at det lå en annen bule lengre opp i gaten (ja, dette var en soveby, med en hovedgate dominert av bensinstasjoner, som så mange av de andre byene vi skulle se i løpet av turen). Han anbefalte oss ikke å gå dit, da det var for mange svartinger der. Vi ble tatt for å være fra Sør-Afrika, av en type som åpenbart hadde rasistiske holdninger. Tilbake til motellet ca. kl. 01.00. Knut T. holdt forresten på å bli kjørt ned da vi gikk tilbake til motellet, han var åpenbart meget sliten etter reisen over dammen. Og det skjønner jeg godt, jeg husker at jeg selv var døgnvill i minst en uke etter at jeg ankom Baltimore. Overnattet på Twi Lite motell, som kostet $143 for to rom. Her var det svømmebasseng, slik at vi fikk skylt av oss reisestøvet.

...................

The White House

Washington Monument

.............................

The Lincoln Memorial, Washington D.C., and Twi-Lite Motel, Front Royal

Dag 2. Lørdag 14. juli 2001

Kjørte ut fra Front Royal kl. 08.30 i retning I-81, som går i sørlig retning ned langs et av dalførene i Virginia. Vi bestemte oss for å gjøre unna en drøy distanse denne dagen. Etter seig kjøring noen timer, kom vi opp i en ulykke. Det var tydelig at ulykken nettopp hadde skjedd, da politiet hadde lagt ut nødbluss i veien for å signalisere omkjøring. Vi var faktisk heldige som ankom ulykkesstedet akkurat da, hadde vi kommet to minutter tidligere, ville vi antagelig blitt stående fast flere timer i kø. På detour´en viste det seg at en campingbil hadde veltet midt på interstate-veien, og at dette var årsaken til de lange køene. Etter en tur på totalt rundt 16.000 km var denne ulykken den eneste jeg opplevde. Overraskende tatt i betraktning av at mer enn 41.000 personer dør i trafikken hvert år i USA. Kjørte forbi mindre byer som Harrisonburg, Staunton og Roanoke langs I-81. Stoppet for middag i Bristol, som ligger på grensen mellom Virginia og Tennessee. Her ble det en sein lunch på en kinarestaurant, og en kaffe på utekaffeteria midt i hovedgaten. Geir L. tok over rattet, og kjørte til Nashville, som var vårt mål for dagen. Han var litt skeptisk til det å kjøre inn i byen, men det gikk helt greit da vi ankom Nashville. På veien sørover i Virginia testet vi ut cruisekontrollen på bilen for første gang. Selv hadde jeg aldri prøvd den før, da det ikke er noe å bruke i den evige rushtrafikken rundt Baltimore og ellers i Maryland og omegn. Det viste seg at denne funksjonen var praktisk å bruke under langkjøring med lite trafikk på veiene. Men jeg vet ikke om det kan spares bensin ved å bruke cruisekontroll, men farten holdes i alle fall konstant mil etter mil. Av byer vi passerte i Tennessee kan nevnes Kingsport, Morristown, Knoxville, Oak Ridge og Cookeville. Om landskapet i Virginia er det ikke mye å si; der vi kjørte var terrenget kupert, med trebevokste åser, og med jordbruksland i de flatere områdene. Ankom Nashville kl. 20.30, og oppdaget at vi hadde kjørt inn en time (passert den første tidssonen), slik at klokken bare var 19.30. Booket oss inn på Days Inn, som ligger sentralt til midt i byen med gåavstand ned til sentrum. Denne dagen var vi i feststemning, så det ble noen drammer før vi gikk ned til downtown. Det var mange livlige barer i sentrum, og downtown Nashville levde virkelig opp til navnet countrymusikkens hovedstad. Vi var innom flere av barene, og det var "live" countrymusikk på alle stedene. Vi dro også innom et sted nevnt i Lonely Planet-guiden, men som viste seg å være den største skuffelsen, nemlig Wildhorse Saloon, som ifølge guiden er et kjent countrysted der mange lokale helter opptrer. Her fikk Knut T. problemer med å komme inn, men han kom da inn til slutt etter å ha lovet å ta det med ro, mao. drikkeforbud. Vi fikk ikke med oss Grand Old Opry, kanskje Nashville´s mest kjente countrysted, som ligger litt utenfor stripa i downtown. Men Nashville levde opp til forventningene som country´ens mekka, selv om mye av musikken vi fikk høre i løpet av kvelden ikke var etter min smak. Et særtrekk var for øvrig at det var gratis å komme inn over alt, selvfølgelig med unntak av duste- og turiststedet Wildhorse Saloon. Det ble en livlig kveld, der Geir L. måtte hjem tidlig. Knut T. sjekket nesten opp en indiansk "prinsesse". Vi ble værende på byen til over fire på natta. Jeg måtte overnatte (frivillig) på golvet på rommet (det var bare to senger der), noe som ikke ga noen spesielt god søvn den natta. Rommet kostet for øvrig ca. $95 for tre mann.

In Nashville, Tennessee

Nashville

Dag 3. Søndag 15. juli 2001

Sto opp i nitiden, for å få med oss frokosten, som viste seg å være meget simpel. Dette ble et gjennomgangstema underveis. Ved alle hotellene/motellene var frokosten simpel (de kalte det kontinental frokost), og de avholdt seg ikke fra å reklamere for frokost inkludert i prisen. De serverte som regel noen harde bagels (hardt jødisk rundstykke med hull), med litt syltetøy til og kanskje en type av frokostblanding ‡ la cornflakes. Det eneste brukbare med disse frokostene var at de hadde gratis kaffe, selv om den som regel var tynn. Vi gikk deretter ned til byen igjen, for å kjøpe oss t-skjorter og for å spise noe mat før avreise. Denne dagen hadde jeg smerter under høyre fot, uten at jeg viste årsaken. Det kan ha vært av all gåingen i Washington. Vi gikk sikkert 6-7 km i Washingtons gater. Disse smertene vedvarte i flere dager, og jeg måtte hinke rundt. Avreise fra Nashville kl. 13.40, etter at jeg hadde tatt ut $150 fra mitt Allfirst visa-kort. For sikkerhets skyld viste det seg at jeg hadde glemt koden til mitt norske visa-kort. Med så mange koder på alle kortene vi drar med oss nå om dagen, hadde jeg altså glemt koden på kortet som ble brukt regelmessig for bare fem måneder siden. Slik kan det gå, men heldigvis skulle det vise seg at jeg ikke trengte dette backup kortet i løpet av turen. Kjørte så vestover langs I-40 til Memphis, en strekning på ca. 450 km. Det var generelt lite å se fra veien i Tennessee, terrenget var småkupert, og det vokste frodig lauvskog langs veiene gjennom hele staten. Memphis (620.000 innbyggere) ligger ved bredden av Mississippi, på grensen over mot Arkansas. Først dro vi innom Graceland, Elvis Presley´s berømte hjemsted. Men vi ankom for sent til å få se selve boplassen til Elvis, som stengte tidligere på dagen. Vi fikk tak i noen suvenirer før videre kjøring. Bare for å ha sagt det, dette var ikke en av mine ønskestopper, men da de andre ønsket det, var det greit å kjøre innom denne hyperkommersielle plassen. Suvenir-butikkene lå tett i tett, her gjaldt det tydeligvis å melke turistene for mest mulig penger. Men det står kanskje i stil med Elvis´ sine siste år som artist, hvor det meste handlet om penger (og dop?). Selv var Elvis som kjent helt avhengig av alle slags drugs på slutten, og måtte ha sine piller for alt, til og med for å gå på dass, skal en tro alt som sies. Men slike ting blir naturlig nok ikke trukket fram ved Graceland. Kjørte så opp til sentrum av Memphis, hvor vi parkerte like ved bluesgata Beale Street. Her lå barene tett i tett, langs en trivelig gate. Her rykket det voldsomt til i foten til Knut T., som åpenbarte seg som bluesfan. Resten av Memphis virket ikke spesielt trivelig, med mange gamle hus og delvis forsøplet. Knut T. ville vi skulle overnatte i Memphis, og ta en byrunde på Beale Street, men jeg og Geir L. var slitne etter Nashville-natta i forveien, og foretrakk å finne oss et rolig motell noen mil lengre vest. Som et kompromiss ble det til at vi kjørte litt inn i neste stat, etter først å ha tilbrakt noen kveldstimer på "the Beale Street", Memphis´ bluesgate nr. en. Vi fikk med oss flere bluesband på utendørs scener, samt en fyr som imiterte Elvis. Selv om han sang ganske bra, var høydepunktet følgende setning: "I hope you have a good time, although Elvis is out of the house, I´m still around", kommentert ikke uten en smule selvironi. Personlig må jeg innrømme at jeg aldri hadde hørt om Beale Street før, selv om jeg selvfølgelig var klar over koblingen mellom Memphis og bluesmusikk. Bl.a. med Bob Dylan´s "Stuck inside of Mobile with the Memphis blues again". Mississippi, verdens fjerde lengste elv (5970 km, inkludert Missouri), virket forresten ikke særlig bred og imponerende der den stille fløt forbi Memphis. Hadde forventet at elva skulle være mye bredere såpass langt mot sør. Og på den andre siden av Mississippi begynte "intet-staten" Arkansas. Overnattet på et motell kalt Luxury Inn i småbyen Forrest City (22.000 innbyggere) ca. 100 km vest for elva, til en pris av $114 for to rom. Tidlig kveld; det ble ingen aldehyd- og keton drikke denne kvelden. Tok i stedet et kveldsbad i swimmingpoolen. Det var mye mygg rundt bassenget, antagelig pga. nærheten til våtmarkene rundt Mississippi. Så mye mygg har jeg aldri tidligere opplevd i USA. Men myggplagen var likevel ikke tilnærmet slik den kan være i Norge. I Baltimore snakker de hele tiden om "the West Nile Virus" (som spesielt angriper fugler), som spres med myggstikk og som kan være dødelig for mennesker, uten at jeg av den grunn har sett spesielt mye mygg i den byen.

Downtown Nashville, Tennessee

Nashville

Knut and the indian

Dinner at Colton's Steak House and Grill, Bartlett, Tennessee

Dag 5. Tirsdag 17. juli 2001

Sto opp i åttetiden. Kjørte litt rundt til vi fant en plass å spise frokost. Full pakke med vaffel, eggerøre etc. Egentlig er slike frokoster for kraftige, for de sitter i kroppen mange timer, og en har mest lyst til å returnere til køya etterpå. Dro innom Oklahoma Zoo. Ikke spesielt imponerende, bl.a. mye dårligere enn Baltimore Zoo. Dessuten var det ekstremt varmt denne dagen i Oklahoma City, med et ekstremvarsel på opp mot 115°F i effektiv varme (over 46°C!). Jeg svettet skikkelig, og fikk et slapphetsanfall som varte en liten time. Denne timen drakk jeg kanskje to liter vann, noe som gjorde underverker. Det er tydelig at en trenger mye vann når det er såpass varmt. Det hjalp sikkert ikke at jeg hadde vært på fylla dagen før. Typisk nok virket det som om aircondition´ingen (A/C) på bilen sviktet denne dagen. Vi fikk ikke ned temperaturen i bilen. Vi måtte derfor kjøre innom et verksted for å forsøke å få fikset denne. Fikk verkstedet Precision Tune Auto Care på North Meridian Street til å etterfylle kjølevæske (freonfri) på anlegget. I ettertid er jeg sikker på at A/C virket (nesten) som den skulle, og at det var den ekstreme varmen som var årsaken til at vi ikke fikk noen effekt ut av den. Dette kostet meg $70, som jeg betale med visa-kort. Det ble bare ubetydelig bedre etter påfylling av ny coolant, og dette ble den varmeste dagen så langt, og en svett dag i bilen. Vi kjørte deretter ut av Oklahoma og inn i Texas, hvor vi stoppet i Shamrock for en sen lunch. Shamrock er en typisk liten småby (eller heller noen hus langs en vei) som vi senere skulle se mange av langs Route 66. Disse byene er sjarmerende, og du kan få deg lokal mat for en overkommelig penge på en av de mange kafeene. Geir L. kjørte denne etappen fra Oklahoma City. Jeg tok så over igjen i Shamrock. Områdene vest for Shamrock ble mer og mer eksotiske for oss, med pannekakeflate, grasbevokste sletter som kalles Texas Panhandle, og som er dominert av kjempestore kvegrancher. Monotonien brytes bare av telefonstolper og små vindmøller som driver vanningshull for kveget. Fortsatte så inn til Amarillo, hvor vi tok inn på Motel 6. Jeg betalte igjen med mitt visa-kort fra Rindal sparebank. Denne gangen kostet det $85. Amarillo er det ikke så mye å si om. Byen manglet helt sentrum, det var bare noen få høyhus som huset stedets banker. Det var som en stor samling hus klæsjet utover prærien. Ifølge Lonely Planet er det ikke mye å se i denne byen. "The Cadillac Ranch" skal ligge i Amarillo, uten at vi fikk sett de nedgravde bilvrakene. De 10 delvis nedgravde Cadillac´ene skal representere en hyllest til Route 66.

...................

Geir L. & Knut T. on the road somewhere in Oklahoma

Route 66, Shamrock, Texas

Dag 6. Onsdag 18. juli 2001

Ut fra Amarillo kl. 11.00, etter en liten handletur i byen først, hvor Knut T. fikk kjøpt baseball utstyr til sin nevø og Geir L. fikk seg nye sandaler. Knut T. snakket for øvrig med en ekspeditør som hadde navnet Agdenes eller noe liknende, hvis opphav tydeligvis var fra Agdenes i Sør-Trøndelag. Flere ganger i løpet av turen kom vi i snakk med folk som hadde norsk opphav; norskamerikanere kan en tydeligvis påtreffe over hele landet. Kjørte så sørover ned til Palo Duro Canyon State Park.

Shamrock, Texas

Interstate 40

Palo Duro ligger ca. 50 km sør for Amarillo langs I-27 og hwy 217. Dette er den nest største canyon´en i USA, etter Grand Canyon i Arizona. Canyon´en ble skapt ved vinderosjon og vannerosjon fra Red River-sideelva Prairie Dog Town Fork. Erosjonen har gravd ut en canyon som er 177 km lang og 240 meter dyp, med et karakteristisk landskap med bratte bergkanter og flotte farger. Dette er et ypperlig sted å studere geologi, da bergarter fra de siste 200 millioner år ligger blottlagt langs canyon´ens bergsider. Men hele canyon´en er faktisk gravd ut i kvartærtiden i løpet av de siste en millioner år før nåtid. Det er funnet spor etter mennesker i Palo Duro Canyon de siste 15.000 år. Clovis og Folsom folkene som først bodde i canyon´en jaktet på flokker av mammut og gigantbison. Senere utnyttet kulturer som Apaches, Comanches og Kiowas dalen. Tidlige spanske erobrere oppdaget canyon´en og kalte den "Palo Duro", som betyr "hard ved" på spansk, etter mesquite- og einer-treene som er vanlige her. I 1874 var canyon´en kampstedet for det viktigste slaget i "the Red River Wars", som endte med at "the southern plain indians" (Comanches, Kiowas, Kiowa Apaches, Cheyennes, og Arapahos), etter å ha tapt slaget og ha fått sine opplag for vinteren ødelagt, ble fordrevet til indianerterritoriene i Oklahoma. Sent i september 1874 hadde indianerne slått leir i den beskyttende dalen etter at Kiowa-shaman´en Maman-ti hadde lovet at dette var et trygt sted å slå leir. General Ranald S. Mackenzie ledet "the Fourth United States Cavalry" inn i canyon´en fra sør den 28. september med hjelp av Tonkawa-speidere, og bekjempet de ulike indianerstammene, ledet av Comanche chief´ene Poor Buffalo og Red Warbonnet, chief Iron Shirt (Cheyenne) og Kiowa chief Lone Wolf, som hadde sine leire spredd utover et stort område i dalen. Utrolig nok døde bare noen få indianere og soldater i slaget, med det ble betydningsfullt, fordi det representerte det siste væpnede oppgjøret mellom "the southern plains indians" og de hvite immigrantene. Senere etablerte og drev Charles Goodnight ranchen J.A. Ranch i canyon´en i 1876-1890. Landet ble donert til staten i 1933 og åpnet for publikum som en state park i 1934. Selv om det var svært varmt nede i canyon´en, var naturen i området imponerende. Canyon-sidene er dominert av rødbrune bergsøyler og bunnen i canyon´en består av rød leirjord, mens vegetasjonen består av sporadiske grupper av einer- og mesquite-tre, solblomst og prickly pear kaktus. Bekkene i dalen var uttørket mens vi var der, men veiene var bygd som nedsenkninger i bekkefarene, og det ble advart mot å ferdes der ved kraftig regn. Ved flomregn kan vannet stå meterhøyt i bekkefarene, og dalen blir uframkommelig med bil. Årsaken er at vannet ikke går ned i den tørre jorda, men heller renner av på overflaten. Vi stoppet ved flere lokaliteter nede i canyon´en, og fikk sett bl.a. en øgleart (ubestemt) og to falkarter (den ene helt sikkert american kestrel, Falco sparverius og den andre betraktelig større og antagelig prairie falcon Falco mexicanus). Et lite museum på stedet viste utstillinger over funn av redskaper fra Clovis og Folsom folkene og senere indianerstammer som ble brukt under det daglige slitet for å overleve i dette marginale området. Utstillingene viste bl.a. steinredskaper de innfødte brukte som hudskraper. Selve veien ned i dalen ble bygd i perioden 1933-1937, en jobb som ifølge museet var svært tøff. Jeg kjøpte en bok om bøffelkrigen på slutten av 1800-tallet, om krigene mellom indianerne og de hvite bosetterne i Oklahoma og Nord-Texas.

Palo Duro Canyon, Texas

Palo Duro Canyon

Geir

Outback Knut

Etterpå returnerte vi mot Amarillo for å fortsette videre mot vest. Fortsatte I-40 vestover inn i New Mexico. Her så vi flere små "dust devils" (små virvelvinder) langs veien, et vanlig fenomen i sørveststatene. Underveis stoppet vi i en liten by kalt Tucomcari (6000 innbyggere) for middag, nok en biffmiddag, som det ble mange av i løpet av turen. Og hvorfor ikke, biff er kanskje den retten middelmådige kokker i USA behersker best. I New Mexico forandret landskapet seg, og ble mer preget av åser etter at vi forlot Texas Panhandle. Åsene lengst øst var hovedsakelig grasbevokst, dominert av artene blue grama Bouteloua gracilis og buffalo grass Buchloe dactyloides. Lengre vest begynte det kuperte landskapet å bli tett besatt av små, runde busker. Naturtypen forble uforandret i mil etter mil, så antallet busker må ha vært enormt. Dette busklandskapet er vanlig der det er kalk i grunnen, eller i områder som er overbeitet av kveg, og arter som broom snakeweed Gutierrezia sarothrae, honey mesquite Prosopis glandulosa og chollas Opuntia spp. dominerer. Opprinnelig var store deler av New Mexico åpent grasland, som i Texas Panhandle lengre øst, men ble omdannet til disse karakteristiske buskområdene etter hard beiting tidlig på 1900-tallet. Antar dette er en ekvivalent til grastuepregete kutrø i Norge, dannet av sølvbunke der kurukene treffer bakken. Kjørte så videre mot vårt mål for dagen, som var Santa Fe. For å komme dit måtte vi ta av fra vår stamvei I-40, og kjøre nordover langs hwy 84, for så å følge I-25 vest til Santa Fe. Santa Fe er den hovedstaden i USA som ligger høyest over havet, med en elevasjon på 2100 meter. Ettersom vi kom opp i høyereliggende strøk, ble terrenget dominert av såkalt pinyôn-juniper skog, igjen med buskaktige små trær. Slike områder domineres av colorado pinyôn pine Pinus edulis. Ankom Santa Fe i åttetiden på kvelden. Rotet rundt før vi fant ut hvor vi var, med et par turer opp og ned langs stripa (Cerrillos Road). Sjekket flere moteller før vi fant et med relativt greie priser og ledige rom. Tok så inn på Silver Saddle Motel i Santa Fe. Generelt er prisnivået høyt i Santa Fe, som må kunne karakteriseres som en typisk turistby. Prisen ved dette motellet var ca. $120 for to rom. Knut T. betalte denne dagen. Mitt rom var dedikert Doc Holliday med dekorasjoner på veggene, en kjent figur for alle som har lest sin Morgan Kane eller som kjenner litt til det såkalte ville vesten. Egentlig var det litt tøft å bo på et rom oppkalt etter den berømte tannlegen, som var kjent for å være en notorisk dranker og drapsmann. Han virket en periode som gambler i Santa Fe før han dro til Tombstone, Arizona. Mange vi hadde snakket med så langt på turen hadde anbefalt oss å dra innom denne byen i kanten av Sangre de Cristo Mountains nord i New Mexico. I dag regnes Santa Fe som en av de mest spektakulære byene i hele USA, hovedsakelig pga. av alle de gamle, tidlig vernede og historiske bygningene i spansk/pueblo-indiansk stil og arkitektur, basert på adobe (mudder og strå) og trebygninger fra tidlige tider. Santa Fe "the town of the holy faith" er en gammel by (i amerikansk målestokk), og den eldste hovedstaden i USA, etablert i 1610. Byen var lenge hovedsete for det spanske imperiet nord for Rio Grande, og det eldste europeiske samfunnet vest for Mississippi. William Becknell åpnet den 1000 miles lange "Santa Fe trail", som strekker seg fra Arrow Rock i Missouri, med 21 mann og et vogntog med varer rundt 1830. Men amerikanerne fant ikke Santa Fe og New Mexico så fruktbart som de trodde, og regionen skal ha blitt kalt den mexikanske republikkens Sibir.

Into New Mexico

Silver Saddle Motel, Santa Fe

Santa Fe, New Mexico

Santa Fe

Santa Fe

Art, Santa Fe

Byen er fortsatt preget av blandingen av tre kulturer, pueblo-indiansk, spansk og angloamerikansk. Dette kan i dag best beskues på the Plaza, gamlebyens hjerte, omringet av gamle bygninger, og stedet hvor mange årlige begivenheter finner sted. Endog, den dagen vi besøkte the Plaza, sto det en trubadur på en scene og spilte og sang moderne melodier (med PA-anlegg). New Mexico skiftet tilhørighet mellom USA og Mexico 15 ganger, og ble ikke tatt opp i unionen før i 1912 som den 47. staten, etter flere kriger, bl.a. den mexikansk-amerikanske krigen i 1846. Antallet definert som fattige skal være 25% i denne staten, det høyeste tallet i USA. Fra bilen kunne vi forstå dette ut fra bostandarden, spesielt på landsbygda, der mange bodde i typiske prefabrikkerte "trailere" (som ser ut som forlengede anleggsbrakker), som var vanlige i de vestlige statene i USA. Etter å ha dusjet, dro vi ned til sentrum med taxi fra motellet. Var innom en bluesbar den første timen, hvor de lokale bluesheltene spilte rå Texas-blues på omgang. De langhårete typene hadde det tydeligvis moro, der de flirte og lo hele tiden. Musikken var ganske bra, og Knut T. som blueselsker var godt fornøyd med at vi fant denne baren. Etterpå gikk vi innom en annen bar, hvor vi fikk oss noe øl og dram. Kom i snakk med mor og datter, som hadde bakgrunn fra Sverige. Knut T. kunne ikke dy seg, og spurte bartenderen om han hadde hørt om Morgan Kane. Men nei, dette var et ukjent navn for ham, selv om Knut T. forklarte at han var født i Santa Fe. Jeg fikk hengt opp en endollarseddel hvor jeg skrev "Greetings from Norway" på framsiden, og "Morgan Kane" speilvendt på baksiden, slik at dette navnet kunne leses sett fra speilet bak baren. Det er vanlig i USA å skrive hilsener på dollarsedler i barer, for at disse så henges opp til allmenn underholdning. På denne baren i Santa Fe leste jeg beskjeder fra hele verden, men ikke noen fra Norge. Så hvorfor ikke henge opp en fiktiv hilsen fra Norge? Turnet inn kl. 03.00.

 

Dag 7. Torsdag 19. juli 2001

Avreise fra Silver Saddle Motel kl. 10.30. Kjørte først ned til gamlebyen i Santa Fe, hvor vi parkerte. Gikk litt rundt i byen, og kjøpte oss frokost. Jeg fikk meg mexikanske burritos, som består av kjøtt og grønnsaker rullet opp i lefser, og som var en smule mer krydret enn tilsvarende mat i Norge! Magen gjorde noen hopp, men maten var egentlig ganske god. Men definitivt ikke noen norsk frokost. Knut T. og jeg ruslet en runde rundt i byen mens Geir L. skulle handle gaver til sine nevøer. Fikk oss en kaffe mens vi så og hørte på en indianer som satt på fortauet over gaten og spilte indianske melodier på fløyte. Det var som om stemningen fløt tykt rundt i gatene, og vi kunne fornemme noe av Santa Fe´s miljø og sjarm. Var også innom et par butikker som solgte en blanding av antikviteter og suvenirer. Det eneste som kan sies om prisnivået er at det var astronomisk. Kniver kostet bl.a. mange tusen kr., men for all del, de hadde masse flotte greier som sikkert ville ha pyntet opp i de tusen hjem. Før vi dro fra byen hørte vi litt på den nevnte sangeren på torget. Gamlebyen i Santa Fe var sjarmerende, med små, hovedsakelig hvitkalkede hus i det jeg vil kalle mexikansk stil, der brune bærebjelker stakk ut fra veggene. Kjørte fra Santa Fe kl. 13.30, ned mot Albuquerque sørvestover langs I-25. I Albuquerque svingte vi inn på I-40 vestover igjen. På veien inn mot Albuquerque kjørte vi en stund ved siden av en sivil politibil. Men en kunne fortsatt se at det var snakk om en slik bil, for utrykningslysene i bakruta kunne ses, og framme ved dashbordet kunne en se et horn. Det som var artig med denne episoden, var å beskue reaksjonen til alle sjåførene som kom litt for fort i venstre fil. Alle som en bremset de ned ved siden av politibilen. Det var tydelig at folket var obs. på disse gutta. Forresten var det overraskende mye politi langs veiene i enkelte stater. Men det må også sies at det var lite råkjøring å se. Stoppet på flere steder langs Route 66, som går parallelt med I-40 på dette strekket. Knipset en del bilder av naturen langs ruten. Vi fikk oss kaffe bl.a. i indianerbyen Grants (hovedsete i Cibola County), kjent som Grants Camp i 1881 da Santa Fe Railway ankom, og som senere fikk en boom i 1950 da det ble oppdaget uran her. På vei mot middag og overnatting et sted i Arizona, stoppet vi i Red Rock State Park rett før grensen. Denne parken ligger like ved kullgruvebyen Gallup (7000 innbyggere), et område der de tidligere Anasazi-, og dagens Zuni, Hopi- og Navajo-indianere (ofte benevnt pueblo-indianere) lever. Navajo-reservatet nord for Gallup er det største indianerreservatet i hele USA. Red Rock State Park danner inngangsporten til Zuni, en av Cibola´s syv byer, som de spansk-mexikanske Conquistadors søkte etter på 1500-tallet. I 1539 søkte Fray Marcos de Niza etter Cibola´s syv byer, og i 1540 gjentok Coronado søket med en ny ekspedisjon. Mexikanske conquerors trodde at det skulle være enorme rikdommer i Cibola´s syv byer, mer gull, sølv og smykker enn noensinne sett i Mexico.

Church Rock, Red Rock State Park, New Mexico

Red Rock State Park Fe

Red Rock State Park

Route 66

Red Rock State Park er en imponerende park med karakteristiske røde sandsteinsklipper, som stikker noen hundre meter opp og som danner en naturlig barriere mot nord i flere mil langs I-40. Fenomenet ble til ved at den røde sandsteinen ble presset opp, et geologisk fenomen kjent som "the Zuni uplift", gjennom en prosess som medførte at klippene ble flyttet fra en horisontal til en semivertikal posisjon, i forhold til en annen, lavere sandsteinformasjon. Bergsøylene står dermed opp fra resten av terrenget. Og å ja, det har vært spilt inn westernfilmer her, spesielt i perioden 1940-64, da Hollywood omgjorde dette hovedsetet i McKinley County til en liten westernfilm hovedstad. Noen bilder ble naturlig nok knipset i slike omgivelser. Så videre inn i Arizona, en stat som skulle bli min favorittstat i lag med Colorado. Passerte "Petrified Forest National Park", uten at vi valgte å stoppe. Her finnes masser av forsteinete trestammer, som mineraliseringen har omdannet til fargerike jaspis- og agateformasjoner. Etter flere timer i bilen, stoppet vi i småbyen Holbrook (6000 innbyggere) for middag (Ranch Inn, nok en steak-middag). Holbrook ligger ved bredden av Little Colorado River, og er hovedsete i Navajo County. Holbrook ble dannet i 1881 da "the Atlantic and Pacific Railroad" ankom, og oppkalt etter sjefsingeniøren, Henry R. Holbrook. Det sies at tumble weed fortsatt blåser inn i byen fra ørkenen under sandstormer, så Holbrook representerer virkelig vesten. Tumble weeds eller "rullende busker", som de kanskje kan kalles på norsk, er en fellesbenevnelse på slike busker, men tumble pigweed Amaranthus albus, er den arten som har gitt dette fenomenet sitt navn. Vi tok så inn på snuskemotellet Western Holiday, som kostet oss $60 for to rom. Geir L. fant opp til flere american cockroaches Periplaneta americana i senga si, og var mildt sagt skeptisk til stedet. Han har ikke vært i Syden og opplevd kjempekakerlakker tidligere, og fikk vel et lite sjokk. Vi var enige om at motellet var det hesligste til nå. Badet hadde fullt av hår flytende rundt. Her ble det ikke drikks til vaskehjelpen! Jeg og Knut T. gikk en tur på en lokal bule kalt Winners Circle. Dette var virkelig en av plassene. Med en blanding av hvite, mexikanere og indianere. De fleste av folkene var fulle, med stadige støtteskritt som bevis. Det tok bare 15 minutter før den første slåsskampen var igang. Ekte ville vesten, med andre ord. Vi satte oss litt i bakgrunnen for ikke å provosere noen av de lokale. Ved ølkjøping i baren fikk jeg et stygt blikk av mexikaneren som senere ble kastet ut etter slåssingen. Med tatoveringer og langt svart hår i hestehale, så fyren ut akkurat som skurkene i dårlige westernfilmer. Tok kveld tidlig, ca. kl. 01.00.

 

Dag 8. Fredag 20. juli 2001

Holbrook ble forlatt ganske tidlig fredag (09.00), og vi oppdaget at vi måtte stille klokken enda en gang. Denne gang til stillehavstid, enda vi ut fra kartet trodde at vi skulle stille klokken omtrent ved grensen mellom Nevada og California. Etter to timers kjøring fra Holbrook ankom vi Flagstaff for frokost. Vi hadde da kjørt gjennom en sørlig utløper av "the Great Basin Desert". Flagstaff ligger 2070 meter over havet sør for San Francisco Mountains. Arizonas høyeste fjell, vulkanen Humphreys Peak, ligger i dette fjellmassivet, og strekker seg til 3792 m.o.h. Flagstaff (46.000 innbyggere) er hovedsetet i Coconino County, det nest største "fylket" i hele USA. Noen mil øst for Flagstaff begynte terrenget å endre seg og vi kom for første gang siden Oklahoma inn i regulære skogområder, en del av Coconino National Forest. Skogene er dominert av ponderosa pine, Pinus ponderosa. Hele Flagstaff er omgitt av skogområder, og disse ble tidlig utnyttet til tømmer. Da tømmerhoggerne (lumberjacks) skulle feire 4. juli 1876, hundreårsjubileum for konstitusjonen, plantet de US-flagget på toppen av en ponderosa pine, og dermed hadde bosettingen fått sitt navn. Etter at Atlantic and Pacific Railroad (dagens Santa Fe Railroad) ankom byen i 1882, vokste byen raskt. Flagstaff var egentlig en mer trivelig by enn en skulle forvente. Landskapstypen og skogområdene rundt byen strakk seg fra Flagstaff og ganske lang vestover. Det meste av Nord-Arizona ligger på et høydeplatå, og temperaturen i regionen er på langt nær så høy som på slettene lengre sør (Phoenix og Tucson). Fra Flagstaff kjørte vi sørover langs hwy 89A mot Sedona for å oppleve de spektakulære røde klippene og monolittene ved Oak Creek. Her ble det fyrt av en del bilder av fjellformasjonene. Sedona (16.000 innbyggere) er en turist og artistby som ligger ved enden av Oak Creek Canyon, delvis i Coconino og Yavapai Counties og er omgitt av Coconino National Forest på alle kanter.

Lagt til senere: Fikk noen år etter publiseringen av dette en mail fra Gunnar Bureid, Rindal, med noen bilder hans bestefar hadde tatt i Jerome i 1915. Takk for dem! Har inkludert noen av dem under.

Sedona, Arizona

Sedona

Fra Sedona var det egentlig meningen å svinge østover inn på I-17 tilbake til Flagstaff, men vi bommet på veien og bestemte oss for å ta en rute sørover, for så å svinge vest og så mot Williams i nord, for videre kjøring mot Grand Canyon. Dette ble en av de mest spennende kjøreturene så langt. Vi endte i den nedlagte gruvebyen Jerome, som ligger i Cleopatra Hills nesten 6000 fot over landskapet nordover mot Sedona. Her, i Arizonas Black Hills, ble det i perioden 1876 til 1953 drevet ut store mengde kopper, men også en del gull, sølv, sink og bly. Jerome hadde på det meste 15.000 innbyggere, men fra å være en veritabel ghost town på 60-tallet, bor der i dag ca. 450 personer, en broket samling av kunstnere, musikere, forfattere, hermits og enkelte "bed and breakfast" eiere. Byen var kjent for å være "the Wickedest Town in Arizona" (New York Sun, 5. februar 1903), og hadde et ry for gambling, prostitusjon, alkohol og narkotikamisbruk osv, og brant ned til grunnen fire ganger mellom 1894 og 1899!

View from Jerome, Arizona

Coffee break in Jerome

Main street, historic Jerome 1915, photo Gunnar Bureid

Jerome delivery system, 1915, photo Gunnar Bureid

Indian woman, photo Gunnar Bureid 1915

Arizona squaw said to be 116 years old (photo Gunnar Bureid 1915)

Jerome 2001

Arizona's oldest squaw (photo Gunnar Bureid 1915)

Her fikk vi oss kaffe på en lokal sjappe midt i byen, hvoretter vi forhørte oss på det lokale turistkontoret om det var mulig å kjøre en grusvei (dirtroad) via Perkinsville og videre mot Williams. Vi fikk høre at det var mulig om enn ikke å anbefale, og etter på nytt å ha spurt en hippie som kom ut fra et nedlagt gruveområde, la vi ut på denne 45 minutters kjøretur langs en vei som knapt nok lenger brukes. Kan nevne at vi ikke møtte et eneste kjøretøy langs veien (selv om vi så flere parkerte biler langs ruten). Bilen fikk juling på den humpete veien eller kanskje mer riktig tråkket. Stoppet flere steder, bl.a. på broen over Big Chino Wash Verde. Ved en stopp så vi turens eneste hummingbird, en black-chinned hummingbird Archilochus alexandri. Det som er flott med en detour som denne, er at den går langt utenom alt som heter turistplasser og at en får oppleve "urørt" natur slik den virkelig er unna all bebyggelse. Topp opplevelse! Selv om vi var glade da vi endelig kom inn på asfaltert vei igjen inn mot Williams ved I-40. Det er alltid en sjanse får at bilen kan stoppe, og ingen jeg kjenner ønsker at det skal skje på en strekning som denne.

In the Arizona wilderness

Arizona farm land

Big Chino Wash Verde, a desert oasis

River crossing, with no traffic for hours

Fra Williams kjørte vi hwy 64 nord til Grand Canyon Village ved Grand Canyon National Park, etablert som nasjonalpark i 1919, og kanskje USA´s mest kjente naturattraksjon. Dalen var som forventet imponerende, med røde, monumentale klipper og med en grønnaktig Colorado-elv langt der nede. Grand Canyon er 446 km lang, opp til 30 km bred og 1,6 km dyp. Av spesielt dyreliv kan nevnes at pumaen Puma concolor er relativt vanlig her, og at det de siste årene er gjenutsatt california condor Gymnogyps californianus på nordsiden av Grand Canyon. Etter at det gikk mot utryddelse av kondoren (i 1984 var det bare igjen 15 ville kondorer, hvorav flere raskt døde av blyforgiftning), ble det bestemt at de siste ville individene skulle fanges inn for beskyttet oppavling, og de første fuglene har nylig blitt satt ut i California og her ved Grand Canyon. For å oppleve dalen til fulle, skulle vi ha brukt en dag der og gått ned langs en av stiene. Men enkelte av brosjyrene advarte folk med dårlig kondisjon å gå ned, da returen opp bergsiden kan bli tøff etter en lang dag i varmen nede i dalen. Flere folk dør hvert år av heteslag nede i Grand Canyon. I tillegg faller en bråte folk ned fra klippekantene hvert år. Fikk skutt noen bilder på klippekanten.

Vi ble enige om at vi skulle forsøke å komme oss til Las Vegas i løpet av kvelden, slik at stoppen ved Grand Canyon ble relativt kort. Her levde vi opp til betegnelsen "stressturister", som bare stopper noen timer ved hver severdighet. Ned til Williams igjen, og videre vestover langs I-40, vår kjente følgesvei. Fikk oss middag på kafeen Copper Cart i småbyen Seligman "the Birthplace of Historic Route 66". Så videre inn i Nevada. Nærmet oss Las Vegas kl. 21.00, etter å ha svingt av I-40 og fulgt hwy 93 nordvestover. Det ble mørkt før vi kom fram, slik at vi gikk glipp av det severdige terrenget sør for byen. Men vi stoppet likevel ved Hoover Dam, og fikk oss et varmeslag med glohet ørkenluft i trynet. Her var det jammen hett, sikkert over 35°C. Hoover-dammen var imponerende selv i mørke, for den var godt opplyst. Den er 221 meter høy og bygget i 1931-35, og demmer opp Colorado-elven et langt stykke og danner innsjøen Lake Mead. Området er senere lagt ut som Lake Mead National Recreation Area med fiske- og vannsportsaktiviteter. Til sist kom vi over åsen og et spektakulært opplyst Las Vegas (450.000 innbyggere, Metro Area med 1,2 millioner innbyggere) åpenbarte seg på sletten under oss. Her går det med noen kW timer i strøm, men Hoover-dammen produserer vel nok? Vi viste ikke helt hvor vi skulle, men fant til slutt fram til stripa, eller Las Vegas Blvd ("the Strip", som den kalles). Tok inn på det første motellet vi fant, Golden Inn, til en pris av $150 for to netter på trippelrom. Etter å ha roet oss litt ned etter den lange turen i en varm bil, tok vi taxi til et av de mest eksklusive kasinoene i Las Vegas, nemlig Caesar´s Palace. Taxisjåføren var ikke fornøyd med at vi ikke ga drikks (som vi glemte), og vi fikk med oss kommentaren "fucking assholes". Rasshøl tilbake, sier nå jeg. På Caesar´s Palace spilte jeg for $10 på slot-automater, og vant 12.25! Sluttet så å spille, bare for å oppleve å gå med overskudd første kvelden. Det var et vanvittig antall med spilleautomater på kasinoet, sikkert 1000-vis. Tok taxi tilbake til motellet, med en neger som ikke viste hvor det lå. Ruslet langs lysgaten Fremont Street en liten stund. Geir L. og jeg turnet inn kl. 03.00, mens Knut T. først kom tilbake til motellet kl. 05.00.

Grand Canyon

Grand Canyon

Route 66, Copper Cort, Seligman

Hoover Dam, Nevada

Las Vegas, Nevada

Dag 9. Lørdag 21. juli 2001

Sto opp i nitiden om morgenen. Tok et rask bad under palmene (California palm Washingtonia filifera) i swimmingpoolen rett utenfor motelldøren. Der var temperaturen relativt kjølig og god. Snakket såvidt med en type som hevdet at det skulle bli 103°F i dag, noe han hevdet var "pretty good this time of the year in this city". Deretter bar det av sted for å oppleve berømte Las Vegas. Først gikk vi en tur på den moderne stripa Fremont Street i downtown, hvor vi fikk oss frokost inne på et av kasinoene. Deretter rotet vi litt rundt før vi returnerte til motellet. Jeg badet raskt i bassenget. Etter å ha slappet av litt, kjørte vi nedover stripa (Las Vegas Boulevard) for å få sett hvordan hoveddelen av byen så ut. Vi oppdaget at selve sentrum var situert rundt de store kasinoene Caesar´s Palace, Luxor, Paris (med mini-eiffeltorn stikkende opp gjennom taket), Flamingo m.fl., med masse underholdningssteder over alt. Dette illustrerer det som var mest imponerende med Las Vegas; det faktum at selve stripa var 16 km lang, og at det var fult av uteplasser, spillebuler etc. langs hele gaten. Og bare for å ha sagt det, Las Vegas levde virkelig opp til forventningene, her var det full rulle 24 timer i døgnet. Kasinoene stenger aldri, de mest spillegærne holder ut døgnet rundt. Inne på kasinoene er det voldsomt bråkete, automatene holder aldri kjeft. Pling, pling og atter pling. Etter noen dager inne i dette kaoset, ville i hvertfall jeg blitt sprø. Etter å ha vært innom flere fotosjapper for å sjekke om jeg kunne finne utstyr for å erstatte mitt tapte Nikon-utstyr (uten å lykkes), og for å kjøpe kaffe, kjørte vi tilbake til motellet. Før dette fikk vi oppleve tordenvær og lyn innendørs langs en lang kjøpesentergate som totalt var innebygd. Med regn og greier, fikk vi oss en god latter. Denne byen var en av de verste så langt å kjøre i, lyskryssene sto på rødt i det uendelige, og trafikken var tettpakket. Men vi kom da oss tilbake til hotellet i sjutiden. Der startet vorspielet for kvelden, og det ble drukket litt øl og dram ved bassengkanten. Vi tok så taxi inn til hovedstripa, etter først å ha beskuet lysshovet i taket på downtowns overbygde Fremont Street. Lysshowet var mektig imponerende. Nede på stripa kjøpte vi oss en meget sein middag, som ble fullført kl. 00.30. Vi gikk så videre, og kom inn på utestedet og kasinoet Frontier, hvor et countryband spilte. Der var det mange flotte damer og fullt liv. Vi ble værende i dette kasinoet resten av natta. Det ble meget seint og Geir L. hadde allerede tatt kvelden i totiden, men Knut T. og jeg ville prøve en av de andre for oss norske uvirkelige tingene med Las Vegas. Du kan nemlig få drikke alt du orker gratis mens du spiller, og vi rakk å hive innpå noen whiskey-drinker ved spille-automatene. Jeg kjøpte meg min tredje rull med kvartdollar, og samlet brukte jeg kanskje $30-40 på spilling i Las Vegas. Geir L. hevdet at han hadde vunnet $80 etter at han forlot oss, så han var den eneste som gikk med overskudd. Vi turnet ikke inn før i sekstiden, og det ble naturlig nok alt for lite søvn den natta.

Ready for Vegas!

Gamblers

Dag 10. Søndag 22. juli 2001

Sto opp ca. kl. 10.00, og oppdaget at passasjervinduet på bilen hadde stått oppe hele natta. Dette var litt sløvt av Geir L. (og meg), og vi hadde flaks at ingen hadde tømt bilen for vårt gjenstående utstyr. Men episoden illustrerer det faktum at alt blir litt hektisk på en tur som denne, der du sjelden får tid til å sette deg ned for å slappe av. Fikk oss frokost på en mexikansk restaurant, i et strøk som viste at det også i Las Vegas finnes fattige folk. Kjørte ut fra Las Vegas kl. 13.00. Selv om vi hadde vært i Las Vegas nesten to døgn, kunne vi selvsagt brukt mye mer tid i en slik by. Alt er lagt opp for underholdning av alle slag, og alt går i hundre hele tiden. Men tempoet er slik at det kan ta pusten fra en stakkar, og alt for mange dager i en slik heksegryte ville blitt for mye for meg. I tillegg ville et lengre opphold ha tæret hardt på reiseøkonomien, naturlig nok. Kjørte i retning av Los Angeles langs I-15. Havnet i bilkø på veien ut fra byen, og ble sittende mer eller mindre fast i ca. en time. Krysset grensen til California etter en stund. Vi fikk ikke med oss Death Valley, som ligger litt lenger mot nordvest. Langs I-15 hadde vi Mojave Desert (Mojave National Preserve) på begge sider av veien.

Stoppet for skifte av sjåfør litt inn i California, hvor Geir L. L. tok over. Her vokste joshua tree Yucca brevifolia overalt i åssidene. Joshua treet (agave-familien) er et kjennetegn på Mojave ørkenen. Fikk sett en ugle, faktisk min første siden jeg ankom USA. Arten var ganske sikkert great horned owl, Bubo virginianus, som er vanlig i ørkenstrøkene. Det ble tatt noen bilder av palmer og av naturen under stoppen, men også underveis fra bilen. Vet ikke om disse bildene blir OK. Ved siden av Baker lå en soda-sjø (Soda Lake ved Devils Playground), som virket helt uttørket fra veien. Stoppet i Barstow for lunch og bensinfylling. Fra Barstow kjørte vi langs hwy 58 til Bakersfield, hvorfra vi fortsatte nordover langs hwy 99 til Famosa, og derfra videre langs hwy 46 vestover til Paso Robles eller El Paso de Robles (18.500 innbyggere), som mexikanerne kaller det. Hovedgreia i denne delen av California er vindyrking (siden 1797), og i Paso Robles kan en velge mellom 28 wineries for prøvesmaking. Her tok vi inn på Adelaide Inn, hvor vi betalte $84 for ett rom med to senger pluss en mobilseng. Turnet inn tidlig denne kvelden.

Mojave desert east of Las Vegas

Joshua Trees (Yucca brevifolia)

Dag 11. Mandag 23. juli 2001

Kjørte ut av Paso Robles kl. 11.00 etter å ha spist frokost på en restaurant i byen (hvor vi måtte vente en time på maten). Kjørte ut mot kysten, og det ble feiret med hornet da vi endelig nådde Stillehavet. Knut T., fiskeren, var på dette tidspunktet lei av ørken, og lengtet tilbake til havet. Til vår overraskelse var det relativt kjølig langs kysten, kanskje 10-15°C kjøligere enn i innlandet, og det var også mye havtåke. Temperaturen langs kysten lå på rundt 20°C. Ved vår første stopp fikk vi vadet i Stillehavet, og temperaturen i vannet var relativt lav, kanskje rundt 17-18°C. Vi var likevel godt fornøyd med endelig å ha krysset kontinentet. Vi kjørte videre nordover langs kysten på hwy 1, og gjorde flere stopp for å fotografere landskapet. Den mest imponerende stoppen ble gjort ved en vernet strand ved San Simeon, der det lå flere titalls elefantseler Mirounga angusti-rostris. Disse digre dyrene som kan bli fire meter lange og veie to tonn (hanner) utgjorde et imponerende skue. Elefantselen ble nesten utryddet på 1800-tallet og bare noen få individer overlevde på Isla de Guadalupe i Mexico. Etter fredningen for nesten 100 år siden har bestanden tatt seg opp igjen, og er i dag på mer enn 100.000 dyr. I løpet av 1970-tallet spredde dyrene seg nordover og enkelte kolonier ble etablert på fastlandet, og i 1992 ble den første ungen kastet i dette området av California, sør for Piedras Blancas lighthouse i San Luis Obispo County. I dag er populasjonen av elefantsel her (Ano Nuevo colony) på rundt 7000 individer. Siden dyrene ofte ligger like ved hwy 1, har det vært mange episoder der uvettige mennesker har plaget selene. Mange vandrer mellom selene, og enkelte har til og med tatt med seg feltstol, og satt seg ned midt inne i koloniene fullt utstyrt med kjøleboks, radio og favorittboka! Men vi var heldige som passerte her i juli, da dyrene oftest er til havs (hannene åtte mnd. og hunnene 10 mnd. pr. år). I juli skifter hannene pels, og det var stort sett hanner ved San Simeon da vi passerte. Her fikk vi også sett brown pelicans Pelecanus occidentalis, skarv Phalacrocorax sp. sittende på noen skjær langt der ute (for langt unna til å artsbestemmes), og flere måsearter, bl.a. western gull Larus occidentalis. Tok bilder av en sukkulent plante, sand lettuce Dudleya caespitosa, og sea daisy Erigeron glaucus. Nordover mot San Francisco kjørte vi gjennom det mer enn 150 km lange området kalt Big Sur (El Sur Grande; the Big South, mellom San Simeon i sør og Carmel i nord). Terrenget var særpreget med klippekyst og med bratte fjellskrenter opp mot Santa Lucia Mountains, og veien var både smal og svingete. Plantelivet var totalt nytt for oss, og vi kjørte bl.a. forbi et område med svært høye redwood tre Sequoia sempervirens. Coast redwood er verdens høyeste tre, og rekorden er over 110 meter. Stoppet for kaffe og bensinfylling i Gorda, og jeg trodde ikke mine egne ører da prisen viste seg å være $3.10 pr. gallon, den dyreste bensinen så langt i USA (men fortsatt uendelig mye billigere enn i Norge!). Fortsatte nordover langs kysten på hwy 1 forbi byene Carmel (hvor Clint Eastwood var borgermester mellom 1986-88), Monterey og Santa Crus, og videre inn mot San Jose og inn på I-280.

....

Finally, the Pacific Ocean!

................................................................

Among Elephant Seals, San Simeon, California

Northern Elephant Seal (Mirounga angustirostris), San Simeon, California

Big Sur, California

Etter nok en dag langs veiene (det var lengre kjøring fra Paso Robles til San Francisco langs denne ruten enn vi trodde), ankom vi San Francisco kl. 19.00. San Francisco har 730.000 innbyggere, mens det som kalles San Francisco Metro og som ligger rundt Bay Area har 6,8 millioner innbyggere! Etter å ha stoppet på Broadway for å orientere oss og andre nødvendige ærend, kjørte vi inn til sentrale strøk av byen for å lete etter et middelklasse hotell. Vi gikk gjennom et lugubert strøk dominert av forsøpling og masete negre, og etter litt leting tok vi inn på Olympic Hotel på Mason Street. Vi måtte betale ca. $350 for to rom i to netter. Rommene var små, men av en standard en må forvente i en storby for denne prisen. Etter å ha roet oss ned en stund, gikk vi for å få oss middag, og endte opp på en middelmådig kinarestaurant i Chinatown (naturlig nok). Inngangen til Chinatown på Grant Avenue er markert med en drage-ornamentert portal. San Francisco´s Chinatown er den største og mest kommersielle i hele USA, og er sentrum for byens ca. 200.000 kinesere. Her ligger butikkene og restaurantene tett i tett, men strøket har likevel sjarm og atmosfære og er vel verdt et besøk. På veien tilbake til hotellet ble det en pub til pub runde, hvor vi var innom flere barer. På den første baren spilte et trespann musikk. Jeg må innrømme at det fristet å spørre dem om å spille "San Francisco" med Scott Mackenzie "If you're going to San Francisco be sure to wear some flowers in your hair". Oppdaget at det er røykeforbud på de fleste barene, men på en av barene ga eierne tydeligvis faen i reglene, for der røykte underlig nok alle. California har de strengeste røykelovene i hele USA, og det var tydelig at de aller fleste respekterte "ikke røyke på offentlig sted" holdningen. Turnet inn kl. 03.00. Førsteinntrykket av San Francisco var ikke udelt positivt. Området sør for der vi bodde (South of Market) virket veldig sjabby; gatene var forsøplet og møkkete (faktisk ikke så ulikt Baltimore), og mange av folkene i gatene var fattige. Dette var også første gangen i USA jeg har opplevd at folk åpenlyst overnatter i slitte soveposer og under lagvis med tepper på gatene. Vil anta at politiet vil fjerne slike elementer fra gatene i de fleste byer. Dette strøket var av en type en ikke frivillig oppsøker etter mørkets frambrudd. Så etter første kvelden i denne byen mange hevder er den beste i hele USA (San Francisco topper vanligvis amerikanske avstemninger over USA´s favorittby, og absolutt alle jeg hadde snakket med i Baltimore før avreise hadde anbefalt denne byen framfor Los Angeles som by verdt å oppsøke i California), var jeg i tvil om denne byen kunne leve opp til forventningene.

Dag 12. Tirsdag 24. juli 2001

Sto opp i 9-10-tiden, og gikk ut for å få oss noe å spise. Frokosten kom på $18 for meg, men smaken sto ikke i stil med prisen. Deretter tok vi "the Cable Cars" (eller på norsk kort og godt trikken) mot Fisherman´s Warft området for å ta båten ut til Alcatraz. Historien om the Cable Cars går tilbake til 1869, da Andrew Smith Hallidie, eieren av en wire-fabrikk, opplevde en ulykke der en hestetrukket vogn i San Francisco´s bratte bakker ble trukket bakover som en følge av vekten, og fem hester døde. Fra sin tidligere erfaring fra taubaner i gruver, fikk han ideen til de berømte wire-trukkete trikkene. I 1873 sto den første linjen ferdig, og senere ble flere baner bygd. Etter det store jordskjelvet i 1906, som la deler av byen øde, ble flere baner erstattet med elektriske trikker. Mellom 1982 og 1984 ble tre av banene pusset opp og mange av vognene renovert til dagens standard. Ja, her var vi igjen "vanlige" turister, på jakt etter det som kalles "that Kodak moment". Men først måtte vi vente kanskje i en time i trikkekø nederst i California Street. Med gærne tiggere, vakter og folk fra alle verdenshjørner, var forsamlingen fargerik. På turen med trikken (Powell-Mason Line) fikk vi med oss en av hovedseverdighetene i San Francisco, de trinnvise bakkene, hvor utallige biljaktscener har blitt spilt inn med hoppende kjøretøy av alle sorter. Som naturlig var, valgte vi å henge med på utsiden av vognen: Jeg fikk æren av å stå helt fremst, og fikk derfor en flott utsikt opp og ned bakkene.

På veien ned Hyde Street fikk vi for første gang utsikt over San Francisco Bay med Alcatraz og the Golden Gate Bridge, to av byens andre store attraksjoner. Golden Gate Bridge var riktignok innhyllet i tåke, noe den som regel er året rundt. Det var imidlertid ikke mulig å få seg billett ut til Alcatraz (utsolgt), så vi tok i stedet et såkalt Golden Gate Bay Cruise med Red and White Fleet fra Pier 43 ($18). Denne båtturen tok ca. en time, og gikk først ut til Golden Gate, for deretter å gå rundt Alcatraz. Flott båttur, selv om vinden var ganske sterk. Fikk sett tre arter av alkefugler under turen, en skarvart (double-crested cormorant Phalacrocorax auritus og en sjøløve ved broen. Alkefuglene var common murre (vanlig lomvi) Uria aalge, marbled murrelet Brachyramphus marmoratus og en teistliknende art som må ha vært pigeon guillemot Cepphus columba. Rundt Alcatraz fløy flere brown pelicans, og øya skal ha fått sitt navn etter det spanske ordet "alcatraces" for disse fuglene eller opprinnelig "strange birds"/rare fugler. Golden Gate danner en naturlig inngangsport til San Francisco, og er et viktig Knut T.epunkt i dag. Tidligere ble bukta trafikkert av dusinvis av ferger. Golden Gate ble begynt bygd i 1933 og sto ferdig i 1937, konstruert av Joseph Strauss. Og brobyggeren kunne skryte av at bare 12 mennesker døde under byggeperioden, noe som var lite sammenlignet med andre samtidige broprosjekt. I dag er The Golden Gate Bridge den mest populære broen i USA for selvmordskandidater. Mer enn 1200 mennesker har gjennomført sitt siste stunt fra denne broen de siste 60 årene. Alcatraz eller "the Rock" som øya ofte kalles, har hatt et fengsel helt siden 1850-tallet, drevet av militæret fram til 1933, og av føderale myndigheter fram til stengingen i 1963. Kjent som et fluktsikkert statlig fengsel (pga. kaldt sjøvann og sterke havstrømmer) for særlig farlige fanger, har denne øya dannet bakgrunnen for mange bøker og filmer. Av kjente fanger kan nevnes Robert Stroud, den såkalte "Birdman of Alcatraz", Al Capone, George "Machine-Gun" Kelly, Alvin Karpis (the first "Public Enemy #1"), og Arthur "Doc" Barker. Selv om øya ble hevdet å være fluktsikker, forsøkte mange å rømme. De aller fleste ble imidlertid raskt pågrepet eller funnet druknet. Den 11. juni 1963 rømte Frank Morris, John og Clarence Anglin, og ble aldri gjenfunnet. Episoden ble senere gjort berømt gjennom filmen "Escape from Alcatraz" med Clint Eastwood. Vel inne på Fisherman´s Warft igjen, fikk vi sett "skræmm´ern", som må være Kirkvaag´s rollefigur for hans trøndertulling (vart du skræmt no?). Denne mannen gjemte seg bak noe buskas på gaten, en kvistsamling i hver hånd, for så å sprette fram for å skremme intetanende folk på gaten. I bakgrunnen sto en hel flokk med folk og lo høyt, mange av dem hadde tidligere blitt skremt selv. Så var det å samle inn drikks, for dette var sannsynligvis mannens levebrød. Noe for Trondheim? Etterpå gikk vi tilbake mot downtown gjennom Chinatown. Geir L. L. shoppet, mens Knut T. og jeg tok oss en pils på "the Grand Cafe". Spiste pizza på en restaurant i Little Italy (en av de beste pizzaer jeg har spist). Senere på kvelden to vi taxi til "the Saloon", et sted der det ble spilt blues. Fikk med oss slutten på en konsert med et lokalt band. Det ble så flere øl, før Geir L. kveldet rundt 11.30. Knut T. og jeg tok en tur innom en strippebule i nærheten, hvor det var full pakke, bare for å oppleve denne typen establishment. Kort sagt, det ble en dyr og uforglemmelig aften. Kveldet i tretiden, etter taxitur tilbake til Hotel Olympic.

San Franc isco

San Francisco

Pier 39 with Calefornian Sea Lions (Zalophus californianus)

Pål A.

Fishermans Wharf

"Skremmern"

Dag 13. Onsdag 25. juli 2001

Sto opp i 10-tiden. Billig frokost på et sliten Wendy`s i "negertown". Tok trikken på nytt til Fisherman´s Warft for en eventuell tur til Alcatraz, men det var på nytt utsolgt (hele uken). Vi besøkte i stedet Aquarium of the Bay, uten at det var det helt store. De hadde en tunnel under et akvarium "Underwater world" med mange hai- og skatearter, men jeg har ikke oversikt over hvilke arter det var snakk om. Etterpå ruslet vi en tur ut på pir 39, hvor San Francisco´s berømte california sea lion Zalophus californianus koloni ligger. Og vi fikk et uforglemmelig møte med sjøløvene som holdt et svare leven der de kranglet om plassen på flytebryggene. Hannene brøler hele tiden, men hunnene tar også del i hylekoret. Rart å tenke på at de har etablert seg midt i byen, bare noen få meter fra piret, hvor nysgjerrige turister beglor dem hele dagen. California sea lions kan skilles fra northern fur seal, en annen øresel i disse farvannene, ved at de er mindre, mangler en oterlignende snute og ikke minst ved at de bråker mer. Tok trikken tilbake til downtown hvor vi spiste på the Jax, en dyr restaurant hvor maten ikke var spesielt god. Hentet ut bilen fra den bevoktede parkeringsplassen og forlot San Francisco ca. kl. 16.00. Kjørte nordover I-280 for endelig å krysse the Golden Gate Bridge. Det var fortsatt tåke rundt brua. Krysset sundet igjen over Richmond-San Rafael Bridge, passerte "Berkeley, University of California", rundet Oakland, Hayward og San Jose før vi kjørte sørover langs I-580 og I-5 mot Los Angeles. Og plutselig sviktet A/C, i det utetemperaturen passerte 25-30-35°C i full fart. Merket det godt inne i bilen, der alt med ett ble klamt eller sticky, som det så fint heter i USA. Kjørte kanskje 300 km sørover. Overnattet på Super 8 Motel ved et veikryss midt mellom San Francisco og Los Angeles kalt Buttonwillow (1300 innbyggere). Betalte $90 for to rom. Kveldet tidlig. Generelt inntrykk av San Francisco: Mektig imponerende by med flotte gater med de klassiske bakkene. Cable Cars var tøffe og trege, der vi hang på utsiden underveis. Flott å få se Alcatraz og the Golden Gate. Meget fargerik befolkning med overraskende mange tiggere og folk som overnattet i soveposer på gatene. I ghettoen var det skittent, og disse områdene lignet litt på møkkabyen Baltimore. Temperaturen var svært lav i denne byen sammenlignet med resten av landet, de dagene vi var der var det ikke særlig mye over 20°C. Tok naturlig nok mange bilder i San Francisco, og det litt negative inntrykket fra den første kvelden måtte definitivt revurderes. Når jeg tenker over det i ettertid, er det ikke så enkelt å forklare hva som var så spesielt med San Francisco, men byen har et eller annet udefinert, en atmosfære som gjør den enestående.

Alcatraz

In Bakersfield

Dag 14. Torsdag 26. juli 2001

Startet ut fra Buttonwillow kl. 10.00. Kjørte mot Bakersfield for å finne en Honda-dealer som kunne reparere A/C på bilen. Etter å ha rotet rundt i en time fant vi Barber Honda, men de hadde ikke mulighet til å se på bilen før neste uke, altså uaktuelt for oss. Bakersfield (212.000 innbyggere), hovedstaden i Kern County, ligger ved sørenden av San Joaquin Valley, et av California's mest produktive jordbruksområder. Vi fikk oss frokost på Taco Bell (enda en av disse kjedene som er overalt i USA, og som uten unntak serverer billig og dårlig mat), før vi fant et verksted som hadde anledning til å etterfylle kjølevæske på anlegget. Prisen ble avtalt til $170 for å skifte til ny og lovlig freon. Dette skulle ta 2,5 timer. Imens gikk vi innom Val-Mart og fikk oss kaffe. Da i kom tilbake fikk jeg beskjed om at kompressoren var ødelagt og måtte skiftes for at A/C anlegget skulle fungere. De hadde ikke alle delene og kunne ikke få fikset det. Dermed måtte jeg betale $173 for en mislykket reparasjon! Sure penger. I det vi skulle forlate Bakersfield klarte jeg det kunststykke å legge igjen mitt kamera på kontoret hos reparatøren (Armstrong All Automotive). Dette oppdaget jeg ikke før vi hadde kjørt en halv time langs hwy 99 mot Los Angeles. Vi måtte derfor returnere til Bakersfield (for tredje gang!) for å hente kameraet. Heldigvis hadde firmaet tatt vare på kameraet slik at jeg fikk det igjen. Til slutt kunne vi endelig kjøre mot Los Angeles.

Sunset Bouleward, Los Angeles

La Brea

Ankom Los Angeles kl. 17.30 etter å ha køkjørt lenge. Det viste seg at en bråtebrann i veikanten hadde forårsaket køen. Passerte Universal Studios på vei inn til byen. Eller rettere sagt, byområdet. Los Angeles (3,7 millioner innbyggere) dekker et kjempeområde, og er over 100 km fra en ende til den andre. Vi kjørte forbi Hollywood Bowl ned langs La Brea Avenue til vi krysset kjente Sunset Boulevard. I bakgrunnen kunne vi se Hollywood-åsen, men vi fikk ikke sett det berømte Hollywood-skiltet. Kjøpte mexikansk middag på en restaurant på Sunset Boulevard, før vi kruset langs denne gaten til Beverly Hills. Etter en runde rundt Beverly Hills, med mange millionhjem, bestemte vi oss for å avslutte besøket i dette eksklusive området, da det begynte å bli seint på dagen. Måtte stresse for å finne Los Angeles International Airport. Det var egentlig litt dumt å reise fra Los Angeles uten å få sett Hollywood-skiltet, Walk of Fame med de 2500 bronsestjernene i fortauet og de andre severdighetene, men slik er det, når tingenes iboende faenskap (=Bakersfield) styrer løpet. Langs I-405 gikk det uendelig seint, med milelange køer. Vi brukte over to timer på noen få km. Utrolig irriterende. Men til slutt fant vi flyplassen og fikk lokalisert terminal 7 hvor Geir L. og Knut T. skulle reise fra tidlig neste dag. De tok så inn på Marriott Hotel like ved flyplassen. Etter å ha fått all baggasje ut av bilen, tok vi farvel. Jeg kjørte videre for å fortsette min reise, mens Geir L. og Knut T. gjorde seg klar for returen til Norge. Slik jeg forsto det, gikk hjemreisen for dem stort sett greit, bortsett fra at flyet fra New York var overbook´et når de ankom flyplassen. Dermed måtte Geir L. fly med et annet selskap, mot en kompensasjon. Uansett, de kom seg nå velberget hjem til steinrøysa. Dermed var jeg alene midt i mørke Los Angeles kl. 22.00 på kvelden uten noen bestemte planer. Litt stusslig de første minuttene, men jeg fikk satt på litt høy musikk, og det gikk fort over. Den eneste tanken jeg hadde, var å komme meg ut av L.A. så kjapt som mulig. Etter all køkjøringen, var jeg negativt innstilt overfor denne byen, og med all kriminaliteten som herjer dette området, anså jeg ikke L.A. for å være en lovende plass å forsøke å finne et relativt rimelig sted for overnatting. Jeg kjørte derfor ut på I-405 på ny, og fulgte denne mot sør til den gikk over til I-5 og videre sørover (L.A. liksom sluttet aldri) til en by kalt Oceanside, som ligger ca. midtveis mellom Los Angeles og San Diego. Oceanside har 150.000 innbyggere, der mye handler om de flotte stillehavstrendene som går uendelig mot nord og sør. Det var godt å komme seg ut av Los Angeles, som er den verste byen jeg noen gang har kjørt i, Nairobi inkludert. I tillegg til å være tettpakket, kjørte alle ekstremt aggressivt. Skjønner derfor at de kom på å lage en film som "Falling Down", der Michael Douglas virkelig blir irritert i trafikken. Tok inn på det første hotellet med ledig plass i Oceanside, GH Guesthouse Inn for $83 (det dyreste og fineste hotellet så langt). Her var det både kjøleskap og mikrobølgeovn, og rommet var stort med utsikt mot bassenget. Selv om prisen var høy, orket jeg ikke kjøre videre etter en lang og slitsom dag bak rattet. Med ødelagt A/C, ble det jævlig varmt i bilen, og de uendelige køene i Los Angeles gjorde det ikke bedre. Kveldet i ett-tiden, etter å ha gått en liten tur rundt i Oceanside for å roe ned kroppen.

Traffic jam into Los Angeles

Toward San Diego. Nice Calefornian beaches

Seaworld, San Diego

Walrus, Seaworld

Heermann's Gull (Larus heermanni), San Diego

Dolphin, Seaworld

Dag 15. Fredag 27. juli 2001

Ny og ubrukt dag! Uthvilt, frisk og rask. Startet dagen kl. 10.00. Kjørte ut av Oceanside langs kystveien mot San Diego. Stoppet ved Carlsbad Beach for mitt første bad i Stillehavet. Vanntemperaturen var for såvidt OK, kanskje rundt 19-20°C. Bølgene var store nok til at mange surfere var ute for å prøve seg. Og Baywatch-tårnene sto på rekke og rad langs de lange sandstrendene, selv om tårnet der jeg badet ikke var bemannet. Men det sirkulerte småfly langs beach´en hele tiden, så kanskje de overvåker de kjempelange strendene på den måten nå om dagen? Tok bilde av california ground squirrel Spermophilus beecheyi som rotet rundt på bergskrentene ned mot stranda. Etterpå ble det frokost på Subway i Carlsbad. San Diego nærmest seg da jeg så skiltet Sea World, og på impuls svingte jeg av I-5 i retning av dette stedet. Kom inn i en kø det var umulig å komme ut av, og måtte betale $7 for parkering utenfor Sea World. Fikk sjokk da jeg kom til porten, der jeg skjønte at inngangsprisen var $42! Men jeg tenkte som så at siden jeg først var der ved porten, så kunne jeg likevel løse billett for å sjekke hva som var så fantastisk ved dette stedet. Det første jeg gikk til, var spekkhoggershovet, med Shamu som hovedattraksjon i lag med et titalls andre killer whales Orcinus orca. Showet var selvfølgelig imponerende, med den kjente hoppingen og sprettingen, og der hvalene skvettet vann på publikum. I tillegg svømte trenerne med hvalene, og gjorde noen høye hopp. Men jeg var også betenkt over dette kunstige glimmershovet, og en kan skjønne hvorfor filmer som "Free Willy" blir så populære i USA. Dette er amerikanske guder. Mens ungene hyler, prøver foreldrene å lære avkommet litt om dyrenes verden. Halleluja. Det var nesten så jeg skjemtes over å være der, å være med å legitimere slikt. Men samtidig må en lure på hva som får dyrene med på alle triksene, selvfølgelig i tillegg til 100 kg frossenfisk i løpet av en liten times show. Av andre ting fra Seaworld kan nevnes hvalross Odobenus rosmarus, steinkobber Phoca vitulina og sjøløver Zalophus californianus, hvithval Delphinapterus leucas (fikk aldri sett hvithval i Vardø, måtte altså til San Diego for å få se denne rare hvalarten!), bottlenose dolphin Tursiops truncatus, isbjørn Ursus maritimus, manater Trichechus manatus, havskilpadder/leatherbacks Dermochelys sp., mange haiarter, mange ferskvannsfisk, flamingo Phoenicopterus ruber, flere pingvinarter, tufted puffin Fratercula cirrhata og lomvi Uria aalge. De smarteste dyrene i parken var imidlertid vanvittig aggressive western gulls Larus occidentalis og snowy egrets Egretta thula. Disse fuglene hadde lært seg at her var det mye lettvint mat å finne. Måsene stjal fisk beregnet for spekkhoggerne, men også fra unger som hadde kjøpt små bokser med fisk til sjøløvene. Enkelte av måsene gikk regelrett til angrep på ungene, som sjokkert hoppet unna. Observerte også en annen måseart her, Heermann´s gull, Larus heermanni. Tok en del bilder i Sea World. Det var også mange aktiviteter jeg ikke sjekket ut, for etter 3-4 timer på denne ultrakommersielle plassen fikk jeg nok.

San Diego ligger like ved grensen til Mexico, og har 1,2 millioner innbyggere. Hadde jeg hatt turistvisum eller en annen type visum, hadde jeg nok tatt en dagstur over til Mexico. Men mitt J-1 visum gjorde dette umulig; jeg måtte ha fått dette påskrevet ved JHU før avreise for å kunne besøke Mexico eller Canada. Byen er mye mer rolig og avslappet enn Los Angeles, men også San Diego er en utpreget turistdestinasjon. Det som i hovedsak trekker folk til denne byen er klimaet, og alle strendene. Men Sea World trekker nok også enormt med folk, det var 1000-vis av folk der. Etterpå kjørte jeg gjennom sentrum av San Diego, før jeg fant en vei som gikk østover (I-8). Returen mot Baltimore hadde for alvor startet. Men jeg kom ikke langt. Stoppet i El Cajon, som egentlig ligger i San Diego, for middag og kartlesing. Nå når jeg er alene i bilen gjelder det å planlegge kjørerute på forhånd; det å sitte med kartet i fanget mens en kjører er neppe særlig trafikksikkert. Kjøpte mexikansk på en restaurant kalt Por Favor Restaurant, en av de bedre middager så langt på turen. Bestemte meg for å ta inn på motell i utkanten av San Diego for natten, og fant et motell kalt St. Francis Motel. Måtte betale $53 for en natt. Neste dag starter turen vestover for fullt. Planlegger å kjøre til Tucson, Arizona neste dag. Med ødelagt A/C gjelder det å bunkre godt, for neste dag vil bli en helvetes het dag. Ørkenstrøkene sør i California og Arizona er nesten uten unntak USA´s varmeste steder om sommeren, på grunn av den varme og tørre luften som kommer fra Mexico.

Dag 16. Lørdag 28. juli 2001

Startet fra El Cajon i utkanten av San Diego kl. 10.00. Kjørte I-8 østover vekk fra Stillehavskysten. Det var fortsatt ganske OK temperatur i San Diego ved avreise, men det ble rask varmere jo lengre vekk fra kysten jeg kom. Fra morgenen av hadde jeg innstilt meg på at dette ville bli en helvetesdag så lenge A/C ikke virket. Ørkenstrøkene i California og Arizona er kjent for å være noen av de varmeste på kloden, og den nest varmeste målingen som er gjort, ble målt i dette området. Bare i Libya-ørkenen er det målt høyere temperaturer. Og på værmeldingen kvelden før ble det varslet om meget varmt vær, med høyeste bymåling i Phoenix i Arizona med 110°F eller ca. 44°C. Og i ørkenstrøkene kan det selvfølgelig bli enda varmere. Men som sagt, denne dagen måtte gjennomføres. Stoppet i fjellene innenfor San Diego i Cleveland National Forest, samt ved Algodones Dunes. Her parkerte jeg under et snodig tre med svært lange nåler, Athel tamarisk Tamarix aphylla. Algodones Dunes er det største ørkensanddyne området i Nord-Amerika, mer enn 60 km langt og åtte km bredt. Det aktive sanddyne-systemet oppsto i pleistocene for 10-12.000 år siden, og innehar mange sjeldne arter. Kjørte deretter direkte til Yuma, Arizona, hvor lunch ble inntatt på en stappfull Mcdonalds. Dette var første stopp på en Mcdonalds på turen, og det blir antagelig den siste. Mcdonalds sucks, for å si det enkelt. Fortsatte videre mot Casa Grande for bensinfylling. Og puh, temperaturen i bilen var ekstrem høy, kort og godt. Jeg har aldri tidligere opplevd maken til varme. For å få luft, måtte jeg kjøre hele veien med åpne vinduer, men dette hadde ingen innvirkning på temperaturen i bilen. Til slutt ble det så varmt at colaboksene på golvet i baksetet begynte å eksplodere! Og ikke nok med det, blekkbeholderne i pennene jeg hadde liggende foran i bilen eksploderte også! Når jeg forsøkte å holde armen ut av vinduet, ble den så varm at det gjorde fysisk vondt. Det var spesielt i ørkenstrøkene at luften kokte. Skal jeg tippe, antar jeg at det var mellom 45-50°C i skyggen ved de verste stekningene. På værmeldingen om kvelden ble det meldt om at varmeste i USA denne dagen ble målt litt lenger nord i Death Valley på grensen mellom Nevada og California (122°F/>50°C!!!). I ettertid er det selvfølgelig en opplevelse, men det var ikke spesielt hyggelig mens det sto på. Skjorta var gjennomsvett, naturlig nok, og jeg måtte drikke litervis med iskaldt vann for å holde koken.

Algodones dunes, 50°C in the shadow !

Southern Arizona

Det ble litt svalere utpå ettermiddagen da jeg nærmet meg dagens første lengre stopp, nemlig i Sonoran Desert ved Saguaro National Park, Tucson Mountain District. Lengre øst lå skydekket tykt. Sonoran Desert dekker et areal på 260.000 km², og omfatter det meste av staten Sonora, Mexico, den sørlige delen av Arizona, sørøstlige California samt det meste av Baja California-halvøya. USA har tre andre ørken-områder: Mojave-, Great Basin- og Chihuahuan deserts, men Sonoran Desert skiller seg fra de andre ørkenområdene ved at vinteren er mye mildere. Dette gir seg utslag i et meget rikt plante og dyreliv, bl.a. med mange sære agave og kaktusarter. Den delen av Sonoran Desert som dekker de sørøstlige delene av Arizona kalles Arizona Upland, med "saguaro-palo verde forest" som dominerende ørkentype på steinete åssider. Stoppet flere steder i denne parken, bl.a. ved Red Rock Visiting Center. Saguaro-kaktusen Carnegiea gigantea er Arizona´s statssymbol, og den opptrer på bilskiltene og utgjør et generelt bilde på sørveststatene, men den er faktisk endemisk i Sonoran Desert. Den er den største og en av de senest voksende kaktusarter (kaktuser utgjør en av de største plantefamiliene i verden med ca. 1800 arter, i utgangspunktet bare fra den nye verden, men enkelte arter vokser også andre steder, f.eks. på Madagaskar), og kan nå en høyde på 15 meter (rekorden er 23,8 meter!), kan veie opp til ni tonn, og kan bli mer enn 200 år gammel. Den høye vekten oppnås pga. at den kan absorbere mer enn 500 kg vann etter et regnfall i løpet av kort tid. Den karakteristiske greinformen dannes etter ca. 80 år. Saguaro-kaktusen er vidt utbredt i Sør-Arizona, og i Sonora, Mexico. Utbredelsen er knyttet til breddegrad og høyde over havet, den finnes helst mellom 300-1000 meter over havet, og den overlever lengre nord enn andre store kaktuser da den kan tolerere temperaturer ned mot -4°C. Den blomstrer om våren (hvite blomster), og senere opptrer røde frukter, som indianerne brukte både som mat og som utgangspunkt for vin. En overraskelse var hvordan døde Saguaro-kaktuser så ut. De hadde et nettverk av treaktige stolper "ribs" (liknet litt på bambus, men unntatt skuddKnut T.ene) som dannet et gjenstående ytre rammeverk, mens resten av planten tydeligvis råtnet ned raskt. Dette rammeverket av 13-20 stolper danner en indre sylinder. Langs de ytre ribbene på kaktusen stikker opp til fem cm lange torner ut, fra runde plattformer kalt "areoles". Det er rart å tenkte på at mange av artene i Sonora-ørkenen faktisk lever av kaktusene, og at bl.a. collared peccary Tayassu tajacu, som jeg ikke fikk sett, spiser kaktus som om piggene ikke affiserer den.

Tok masse bilder av landskapet og da spesielt av saguaro-kaktuser i nasjonalparken. Brukte mer enn en hel film på dette stedet. Av andre kaktusarter kan nevnes, Engelmann´s prickly pear Opuntia phaeacantha var. discata (med røde, saftige frukter), teddy bear cholla Opuntia bigelowii, chain fruit cholla O. fulgida, buckhorn cholla O. acanthocarpa, fishhook cactus Mammillaria milleri, barrel cactus Ferocactus emoryi og rainbow cactus Echinocereus pectinatus. En av de råeste kaktusene må være fishhook cactus. I tillegg til vanlige rette torner, hadde den lange krumme torner (fiskekrok-aktig, derav navnet), slik at hvis du forviller deg inn i denne arten, da sitter du fast. En annen planteart som var vanlig i dette terrenget, var ocotillo Fouquieria splendens. Creosote bush Larrea tridentata var også vanlig, sammen med foothill paloverde Cercidium microphyllum med grønn bark. Av fugler kan nevnes curved billed thrasher Toxostoma curvirostre, cactus wren Campylorhynchus brunneicapillus, gambel quail Callipela gambelii, turkey vulture Cathartes aura (den finnes overalt i USA), en hauk jeg tror var Cooper´s hawk Accipiter cooperi og noen arter av småfugler. Hørte og fikk sett skyggen av en hakkespett, som jeg antar var en gila woodpecker Melanerpes uropygialis, som skal være vanlig i saguaro-skogen. Fikk også sett to øglearter; zebra-tailed lizard Callisaurus draconoides pluss en ubestemt art (kan ha vært en såkalt spiny-tailed lizard. Men to av mine ønskearter var ikke å finne; gila monster Heloderma suspectum og western diamondback rattlesnake Crotalus atrox. I solnedgangen fikk jeg noen gode bilder i flott lys. Alt i alt var det verdt omveien i sør å få oppleve disse meget imponerende kaktusene og den særpregede naturen i Sonora-ørkenen. I skumringen kjørte jeg gjennom Tucson Mountain Park før jeg nådde gamlebyen i Tucson med ekte lave mexikanske adobe murbygninger. Tok inn på Motel 6 for $34 ved I-10 midt i byen. Tucson har ca. 400.000 innbyggere og er hovedsetet i Pima County. Oppsummering av dagen: Alt i alt en grei dag (bortsett fra varmen), der jeg fikk lagt de første 650 km østover bak meg. Da jeg skulle legge meg, kjente jeg at noe stakk bak på leggen. Ved nærmere undersøkelse oppdaget jeg at en lang kaktustorn stakk ut av huden og at den gikk minst en cm inn i foten, hadde skapt blødning og hadde en total lengde på tre cm. Andre kaktustorner jeg hadde kontakt med i løpet av dagen var av en annen type. De hadde mikroskopiske mothaker, og var nærmest umulige å trekke ut fra huden. Hadde også plukket mange torner fra shortsen i løpet av dagen. I tillegg stakk jeg meg grundig da jeg brukte kniven på en saguaro. Det viste seg at ytterhuden på kaktusen kanskje var en cm tykk ved innsenkningene, og at den var hul innenfor.

Saguaro cactus (Carnegiea gigantea), Sonoran Desert National Park, Arizona

Ocotillo (Fouquieria splendens) in front of a Saguaro cactus

Cacti landscape

Saguaro sunset

Naughty cacti

Cacti sunset

Tombstone

Dag 17. Søndag 29. juli 2001

Startet igjen i 10-tiden om morgenen, denne gang ut fra Motel 6 i Tucson. Første delen av dagen ble brukt til å lete etter en åpen shopping-mall. Fant etter litt leting Tucson Mall, som åpnet kl. 11.00. Var innom en bokhandel før dette for å få tiden til å gå. Kjøpte en feltguide for sørvest USA, samt kart over New Mexico og Colorado/Wyoming. På mall-en kjøpte jeg fire nye filmer, to fuji velvia og to kodak elite chrome (for å prøve noe annet enn velvia). Fikk meg så brunch i form av en burger, som var overraskende god. Fra Tucson kjørte jeg vestover til Benson, hvor jeg svingte sørover mot Tombstone. Jeg kunne ikke dy meg, da jeg viste at jeg passerte byen bare i 40 km avstand, og tenkte at jeg senere ville angre hvis jeg ikke tok meg tid til å besøke denne berømte westernbyen. Første stopp i Tombstone var Boothill Graveyard, hvor jeg knipset noen bilder. Her var gravene til mange av de som døde under de ville tidene i Tombstone på slutten av 1800-tallet. Selv om innskriftene på mange av gravskiltene må ha blitt skrevet mye senere. Kanskje er en del av tekstene autentiske, men de må i så fall oppfriskes med jevne mellomrom. Tombstone "the Town too Tough to Die" er på mange måter fortsatt en ghost town, så her gjøres alt for å holde det gamle vesten i live gjennom turismen som byen avhenger av. Byen ble opprettet i 1878 av gullgraveren Edward Schieffelin, og hadde det året 100 innbyggere. På 1890-tallet hadde innbyggertallet økt til 15.000, etter at driften i sølvgruvene rundt byen gikk for fullt. Dette området i dagens Cochise County i Sør-Arizona var Apache land, der Geronimo, Victorio og Nachez ledet sine raid. Det noe spesielle navnet fikk byen etter at Schieffelin fikk høre at "You keep fooling around out there amongst them Apaches and the only rock you'll find will be your tombstone!", da han undersøkte disse områdene for drivverdige gruvefelt. Dermed ga han byen likså godt navnet Tombstone.

Kjørte så ned til selve byen, hvor jeg parkerte i Fremont Street framfor det gamle Tombstone Courthouse og Camilas Fly´s Photograph Gallery. Deretter ble det O.K. Corral, hvor jeg kjøpte billett til $6,5 som inkluderte et "live" show som viste begivenhetene som skjedde 26. oktober 1881. Showet var ganske morsomt det, med en god del ironi blant aktørene. De brukte ekte våpen, men med blanks. Og hele forsamling hoppet i setene da han som ledet forestillingen brente av to løp med en hagle. Inne i innhegningen smalt det som bare det. Deltagerne i det historiske O.K. Corral var Wyatt-, Virgil- og Morgan Earp og bråkmakeren Doc Holliday, mot Billy og Ike Clanton, Frank og Tom McLaury og Billy Clairborne. Clairborne stakk av da skytingen begynte, og Ike Clanton gjorde det samme. Etterpå lå tre menn døde i gaten. Har sjekket ut hva som egentlig skjedde i O.K. Corral, bl.a. gjennom en kopi av the Tombstone Epitaph fra dagen etter som jeg har liggende, og følgende beskrivelse lånt fra en internettside synes å dekke begivenheten greit: "When Wyatt Earp and Billy Clanton opened the battle, Doc shot Billy in the chest, then cut Tom McLaury down with a double charge of buckshot. The life was blasted from McLaury before he struck the ground. Although, Wyatt allowed Ike Clanton to run from the fight scene, Holliday was not so generous. He threw two shots at Ike as he fled, missing him narrowly. A bullet from Frank McLaury cut into Doc's pistol holster and burned a painful crease across his hip. Doc's return shot smashed into McLaury's brain." Det kan derfor virke som om det var Doc Holliday som ledet an i oppgjøret fra "the Earps" side. Noe som egentlig ikke er så rart, da det bare var den notoriske drapsmannen Holliday som hadde erfaring fra slike oppgjør fra før O.K. Corral. John Henry "Doc" Holliday var født i 1851 i Griffin, Georgia, og utdannet seg til tannlege og tok graden Doctor of dental surgery med avhandlingen "Disease of the Teeth" ved Pennsylvania College of Dental Surgery, Philadelphia, i 1872. Like etter dette fikk han beskjed om at han hadde tuberkulose og at han bare hadde noen måneder igjen å leve. Han ble anbefalt å reise vestover mot tørrere luft, og fikk beskjed om at han da kanskje kunne få noen ekstra måneder. Men han levde i 12 år før han ble innhentet av tuberkulosen, og i den perioden skapte han seg et ry som kanskje den råeste drapsmannen av alle i denne tidsperioden. Han forsøkte seg som tannlege i flere byer vestpå, bl.a. i Dallas i Texas. Men det ble snart til at han livnærte seg som gambler. Som gambler måtte han lære å forsvare seg, og han ble en ekspert både med revolver og kniv. Og i 1875 drepte han sin første mann, og etterlot seg siden et blodig spor i de byene han oppsøkte. Holliday spilte og drakk tett, og gikk for å være ekstremt aggressiv, og pga. tuberkulosen var han likegyldig om han levde eller døde. Han ble skutt fem ganger, og overlevde hengningsforsøk fire ganger. I sin delvise selvbiografi, ført i pennen av Stuart Lake (som intervjuet Earp mange ganger på 1920-tallet), sa Wyatt Earp følgende om Doc Holliday (fra boken "Wyatt Earp, Frontier Marshal", 1931): "He was the most skillful gambler, and the nerviest, fastest, deadliest man with a six-gun I ever saw" . Bat Masterson sa følgende: "Doc Holliday was afraid of nothing on earth". Etter showet i O.K. Corral, kikket jeg på mange av de berømte fotografiene tatt av Camilas Fly, bl.a. av Geronimo og andre indianere. Gikk så en tur langs Allen Street, hvor bl.a. Crystal Palace fortsatt hadde sitt særpreg med lang bardisk foran et like langt speil. Var også innom en våpensjappe (G.F. Spangenberg ("Dealer of guns, pistols, cartridges, cutlery, sewing machines etc."), der de solgte ekte våpen så vel som modeller av tidligere våpen brukt i "det ville vesten". Mens jeg var innom, kjøpte en person seg en revolver til ca. $2000, og jeg fikk inntrykk av at her hadde de fortsatt meget liberale våpenlover (ingen skjema å fylle ut). Var også innom museet "the Tombstone Epitaph", avisen hvor Editor John P. Clum forsvarte Earp-brødrene i kampen mot de lovløse cowboyene. Fikk med meg en kopi av the Tombstone Epitaph fra dagen etter skyteepisoden. Overvar også et 30 minutters "Historama" show som fortalte Tombstones historie fra byens grunnlegging i 1878, via de tre store brannene og gruvedriften som alltid var basisen for byen Tombstone fram til ut på 1900-tallet. Når jeg sammenholdt dette med alle innskriftene på Boothill Graveyard (de fleste inneholdt ordet "killed"), så er det klart at litt av hvert har forekommet i denne gruvebyen. Bare for å ha sagt det, Morgan Kane-faktoren VAR høy i Tombstone!

O.K. Corral, Tombstone

City Hall, Tombstone

Etter noen timer i Tombstone, kjørte jeg vestover for å prøve å finne to ghost towns. Var innom turistkontoret på Allen Street for å spørre om det var lett tilgjengelige "spøkelsesbyer" i nærheten. Fikk til svar at det var plenty av slike fraflyttede byer i området, men gitt faren for kraftig regn (det var mørke skyer) ble jeg advart mot å kjøre disse veiene denne dagen, da grusveiene lett vaskes ut. Og denne dagen var det relativt kjølig, kanskje rundt 25°C, og overskyet med innslag av regn. Utrolig nok, etter dagen i forveien med temperaturer opp mot 50°C. Men turen gikk greit. Først fikk jeg sett en greater roadrunner Geococcyx californianus på nært hold, som ganske riktig raste bortover veien. Stoppet så ved Gleeson, hvor jeg tok bilde av Old Gleeson Saloon og koppergruvene i bakgrunnen. Byen ble etablert i 1890, og på det meste bodde det 500 innbyggere her. Etter at gruvedriften ble avsluttet, ble Gleeson en ghost town med masse forfalne bygninger. Senere kjørte jeg en skikkelig dårlig vei opp til en annen gruve, hvor det også ble knipset noen bilder, bl.a. av flere agave- og yuccaarter; Parry´s agave Agave parryi, Palmer agave Agave palmeri, desert spoon Dasylirion wheeleri, soaptree yucca Yucca elata og banana yucca Yucca baccata. Indianerne brukte røttene til soaptree yucca (kjent som amole) som et substitutt til såpe. Forskjellige agavearter ble tidligere brukt som en viktig matkilde av native ørkenindianere som Hohokam og Akimel O´odham (Upper Pimas). I dag lages f.eks. "bootleg" mescal (=hjemmebrent) hovedsakelig fra Agave angustifolia, mens tequila (lovlig mescal) lages av Agave tequilana, som dyrkes nær den mexikanske byen Tequila i Jalisco. Fra denne gruven var det god utsikt over Sulphur Springs Valley sørover mot Douglas og Mexico. Fortsatte mot Pearce, også mer eller mindre en ghost town, før jeg svingte vestover mot Chiricahua National Monument. Langs veien fikk jeg sett desert cottontail Sylvilagus audubonii og lesser nighthawk Chordeiles acutipennis, med karakteristiske hvite vingebånd. Denne parken ligger i Coronado National Forest, hvor søyler av vulkansk rhyolitt danner spektakulære formasjoner og med nesten 3000 meter høye fjell. Chihuahuan pine Pinus leiophylla er vanlig her. Ved ankomst hadde skumringen begynt, så det ble et kort besøk. Fortsatte umiddelbart mot I-10 igjen, og stoppet i Willcox for en sein middag (ett nytt biff-forsøk). Bestemte meg for å kjøre noen ekstra mil før lodging, og klarte 100 km. Fylte bensin med fullt av hissige firebrats Thermobia domestica rundt føttene og tok inn på Holiday Motel i Lordsburg, Hidalgo County, i sørlige New Mexico. Her ble det funnet nye kakerlakker; det ser ut til at når motellprisen faller ned mot $25 for natta kommer roachene fram. Lordsburg er en småby med 3000 innbyggere, som tidligere var kjent som et vanningshull brukt av mexikanere og indianere midt i Apache-land på tråkket mellom El Paso, Texas, og Tucson, Arizona.

Boothill graveyard

Boothill graveyard, Tombstone

Gleeson mine, Arizona

Joe Bono Saloon, Gleeson ghost town, Arizona

Southern New Mexico farm land

Rio Grande river

Dag 18. Mandag 30. juli 2001

Startet som vanlig i 10-tiden, men egentlig var klokka ni, da jeg oppdaget at klokka skulle flyttes fram ved grensen mellom Arizona og New Mexico. Dette ble en bildag, der målet var å komme seg så langt nord som mulig før overnatting. Årsaken var at jeg bruke mer tid i sørlige Arizona enn egentlig planlagt. Men jeg angret ikke på stoppen i Tombstone, og letingen etter ghost towns dagen i forveien. Lordsburg i sørvestlige New Mexico rett over grensen for Arizona var for øvrig en av de mest hårreisende plasser jeg har sett. Midt i det store intet, med slitte, forfalne hus og dårlig motell. Gud hjelpe de som bor på en slik gudsforlatt plass. På New Mexico-kartet nevnes følgende "points of interest" fra Hidalgo County: "Shakespeare - ghost town south of Lordsburg"; "Steins - railroad ghost town near Arizona border". Dette sier vel alt. Kjøreruten kan beskrives som følger: (hwy 70 og 90), Silver City med kjempestore slagghauger som dekket enorme områder, gjennom Gila National Forest på veldig krokete veier (152) og videre inn på I-25 ved Caballo langs Rio Grande (overraskende å se en liten innsjø, Percha Dam, plutselig dukke opp i ørkenen). Rio Grande (3034 km) danner grensen mellom USA og Mexico i Texas, men vest for El Paso svinger elva nordover gjennom New Mexico til kildene i San Juan Mountains i Colorado. Gila National Forest er et digert verneområde og ødemark som sammen med tilstøtende Apache National Forest i Arizona dekker et stort område i sørlige New Mexico og Arizona. Skogen er dominert av ponderosa pine og blandingsfuruskog.

Videre nordover langs I-25 resten av dagen; Socorro, Albuquerque (andre gang forbi dette tettbebygde, rotete veikrysset), Santa Fe (stoppet ikke denne gang), Las Vegas (middag på Teresa`s pluss bensinfylling), Raton, kryssing av grensen til Colorado, Trinidad (med lysskilt på fjellet!) og endelig til Pueblo kl. 21.40, hvor jeg tok inn på Super 8 Motel til $53. Langs New Mexico ligger det mange mesaer, som med sine hattformasjoner danner en særpreget horisont. Totalt kjørte jeg kanskje 900 km denne dagen. Men dermed ligger Colorado for mine føtter neste dag. Det ble enkelte stopper underveis, og av spennende ting kan nevnes observasjon av mule deer Odocoileus hemionus i Gila National Forest, fjellene i samme park og et antilopeaktig dyr som må ha vært pronghorn, Antilocarpa americana, på prærien nord for Las Vegas. Et øyeblikk følte jeg meg hensatt til slettene i Afrika, da bakgrunnen i grunnen ikke var så ulik. Skuffende at jeg ikke fikk sett diamondback rattlesnake og gila monster, som jeg hadde håpet å finne i ørken sør i Arizona og New Mexico. Antar at de ikke er så vanlige at en kan rekne med å finne dem på tilfeldige stopper ved områder der de skal være vanlige. Til sammen har jeg kanskje rotet rundt i ørkenen ca. 10 timer uten å se snurten av disse artene som særpreger området. Men greater roadrunner var artig å få sett (utenfor Tombstone). Må nevnes også en gammel, masete kjerring i Las Vegas, New Mexico, som spurte om alt mulig, bare for å komme til sitt hovedpoeng, som var at mange på østkysten ikke viste om New Mexico. Som bevis hevdet hun at mange fra denne staten fikk beskjed om å ta med pass da de bestilte billetter til OL i Atlanta, Georgia, for noen år tilbake. Makan til kjerring.

Las Vegas, New Mexico

Into Rocky Mountains, Colorado

Dag 19. Tirsdag 31. juli 2001

Startet i 10-tiden fra Pueblo. Kjøpte vann pluss litt ulikt nødvendig for dagen. Det lille jeg fikk sett av Pueblo var ikke så forferdelig innbydende, så det er sikkert nok en soveby. Pueblo ligger mellom prærien i øst og fjellene i vest, har 102.000 innbyggere, og er hovedsetet i Pueblo County. Planen var å kjøre rett vestover mot Canon City og Salidan, men jeg mistet avkjørselen, slik at jeg måtte kruse opp til Colorado Springs, før jeg fikk tatt hwy 24 vestover inn i fjellheimen Rocky Mountains. Stoppet i Woodland Park for en enkel frokost eller lunch (pizzasandwich), pluss fylling av bensin. Stoppet flere steder vestover mot fjellene, først noen mil etter Woodland Park i Pike National Forest for noen bilder, bl.a. av scarlet painthbrush Castilleja miniata. Dette lignet veldig på terrenget fra haugvis med indianerfilmer. Områder er hjemlandet til Ute-indianerne, og de kjempet ofte mot Comanche-indianerne om retten til å jakte i de viltrike skogene i høylandet vest for Colorado Springs og Denver. Comanche´ene holdt til på prærien øst for fjellene, men dro gjerne opp i fjellene for å jakte på hjort og andre dyr. Fortsatte ned mot lavlandet (relativt sett) og Hartsel, hvor jeg oppdaget en flokk på ca. 10 dyr med pronghorns på en slette ikke langt fra veien. Dermed fikk jeg bekreftet at dyret jeg så dagen i forveien virkelig var pronghorn. Rett etterpå oppdaget jeg en stor flokk med bison! Jeg som trodde at jeg måtte til Yellowstone for å oppleve relativt ville bisoner. Men etter hvert skjønte jeg at disse dyrene var inngjerdet. Noen av dem hadde også øremerke. Så det var antagelig snakk om dyr importert enten for kjøttproduksjon eller for utplassering i et verneområde. Bison Bos bison var helt sikkert vanlig i dette området tidligere. Men om de var ville eller ikke, de hadde et enormt stort område å bevege seg i. Uansett fikk jeg tatt noen bilder av disse imponerende dyrene. Senere stoppet jeg i San Isabel National Forest, hvor det også ble skutt noen bilder. Her kjørte jeg en del km på en grusvei inn i skogene, og tok bl.a. et bilde av et jordekorn.

Etterpå ble det middag eller sen lunch i Johnsons Village, før jeg svingte nord langs hwy 24 og etter litt inn på hwy 82 mot Aspen (rikmannsbyen). Nå begynte virkelig oppoverbakkene for fullt. Her var dalene tett bevokste med grantrær, hovedsakelig subalpine fir Abies bifolia. Stoppet ved Independence Pass, som ligger på en høyde av 12.095 fot eller 3629 meter over havet noen mil øst for Aspen. Dette var ny høyderekord for meg, og området var absolutt et av de flotteste jeg hadde sett i USA så langt. Tok en del bilder av ulike fjellplanter. Av arter som ble fotografert kan nevnes elephant head Pedicularis groenlandica, mountain sagewort Artemisia arctica, alpine pussytoes Antennaria sp., western yellow paintbrush Castilleja occidentalis, american bistort Polygonum bistortoides, rosecrown Sedum rhodanthum, diamond-leaved saxifrage Saxifraga rhomboidea, pluss mange flere. Mange av dem lignet mistenkelig på norske arter. Bl.a. syntes jeg å kjenne igjen arter som kattefot Antennaria sp., trefingerurt Sibbaldia procumbens, fjelltimotei Phleum alpinum, fjellsyre Oxyria digyna, fjellsmelle Silene acaulis, aksfrytle Luzula spicata, svartstarr Carex atrata og andre starr-arter. Foreløpig er det umulig å si om det er snakk om de samme artene, eller om det er nære slektninger fra den nye verden. Får sjekke når jeg kommer hjem.

Bison, Colorado

Colorado

Etter å ha gått litt amok med fotoapparatet, bestemte jeg meg for å bestige det nærmeste fjellet. Dette ble en tung og slitsom tur på 4-5 timer, der hjertet banket som bare det hele veien opp. Det må ha vært den store høyden som gjorde utslaget. I tillegg er jeg ikke i spesielt god form om dagen; det blir for mye sitting på labben. På veien opp tenkte jeg på boka "Into thin air" fra 1996, der John Krakauer beskriver den fatale "på turistklasse" Mount Everest-bestigningen 10. mai 1996 der til sammen åtte mennesker omkom. Men jeg kom meg da til topps, og der kan jeg garantere at det ikke var noen amerikanere å se, selv om det var en fin dag. De går nesten aldri lengre enn 200 meter fra bilen, det er min erfaring. I Norge ville en slik relativt lett tilgjengelig topp (kanskje fire km fra veien og 400 meter opp) vært tett befolket på en så fin dag. Det var en fantastisk utsikt over Rocky Mountains fra toppen av fjellet. Men på veien ned igjen (mens jeg tenkte på "Into thick air", boka som enda ikke er skrevet) traff jeg en hyggelig fyr fra Colorado som jeg snakket litt med, og han var tydeligvis en fjellvant type. Det rare med amerikanerne er at når du treffer dem litt ut i bushen, er de veldig hyggelige alle sammen og interesserte i å konversere. Kanskje det er en spesiell type folk som beveger seg litt utenfor allfarvei? Alle er på nikk, og det er i grunnen ganske hyggelig. På toppen av dette fjellet regner jeg med at høyden var på rundt 4000 m.o.h., og med en fantastisk utsikt over "the Rockies" i alle retninger. Fjellet La Plata Peak, som ligger rett sør for passet og som er nabofjellet til det fjellet jeg besteg, er 14.336 fot (4300 m.o.h.), og er det femte høyeste fjellet i Colorado. Colorados høyeste fjell, Mount Elbert (14.433 fot eller 4330 m.o.h.), lå rett over dalen. Ut fra det jeg har sett ved å studere kart over USA, er de høyeste fjellene i USA, minus Alaska, faktisk ikke særlig høyere enn dette. Mount Elbert er nr. to i USA minus Alaska. Mount Whitney i Sequoia National Park i California er høyest med 4348 m.o.h. Det høyeste fjellet i hele USA, alle 50 statene inkludert, er for øvrig Mount McKinley, som ligger i Alaska, og er 20.320 fot eller 6096 meter høyt. Fikk også sett fire mule deer på veien ned, men på ganske lang avstand. Dyrene var usedvanlig skye, og la på sprang da jeg plystret på dem, selv om avstanden må ha vært nærmere en km. Og flukten var virkelig ballettaktig, med svært lange, elegante sprang. Jeg må si at jeg var usedvanlig sliten da jeg kom ned til bilen, noe jeg tilskriver høyden. Det begynte å bli mørkt da jeg begynte kjøringen mot Aspen og Glenwood Springs. Etter noen minutter måtte jeg stoppe, da en flott hann av mule deer sto bare tre meter fra bilen der jeg stoppet. Mule deer skilles fra hjort (elk) ved at den ikke er hvit på baken, og at ørene ligner på muldyrører (derav navnet). Fikk bekreftet at det var mule deer ved å observere de enormt store ørene. Colorado-fyren jeg snakket med hevdet at white-tailed deer (USA´s tredje native hjorteart) var sjelden i Colorado, så dette utelukket egentlig at det var snakk om denne arten (som jeg tidligere har sett på noen få meters avstand ved Sandy Park rett ved Chesapeake Bay Bridge i Maryland. I skumringen kom jeg fram til Aspen, Colorado, som er kjent for alle rikingene i USA som bruker vinterferien her.

Rocky Mountains near Independence Pass, Colorado

Into thin air. Altitude record for me, at near 4000 meters above sea level

Da jeg startet letingen etter et sted å overnatte i Aspen, oppdaget jeg at prisnivået i denne byen var en smule oppsvulmet, selv om sommerprisene var betydelig lavere enn vinterprisene. Det var umulig å finne et rom under $100. Alternativet var å kjøre til Glenwood Springs for å lete etter et billigere sted å bo, men hele Colorado er kjent for høye priser (dette er lekegrinden for haugvis av amerikanere året rundt, og er kjent for sine høye priser, jfr. Lonely Planet). I beste fall kunne jeg ha spart $30 ved å kjøre til Glenwood Springs, så det ble til at jeg tok inn på Innsbruck Inn på Main Street i Aspen, til den nette sum av $110 (inkludert skatt). Dermed ble dette den dyreste overnattingen så langt på road-trippen. Men jeg trøstet meg med at dette høyst sannsynlig vil bli min eneste natt i Aspen, Colorado, i hele livet, så hvorfor ikke? Og standarden var en noe annen enn i kakerlakk-Holbrook. Her var resepsjonen i solid tømmer, med en stor peis i stein med brennende stokker. Aspen (5600 innbyggere), ble først kalt Ute City, etter at de første prospectors hadde krysset over fra Leadville i 1877, og oppkalt camp´en etter indianerne i området. I 1880, med 300 innbyggere, fikk byen dagens navn. Det som trakk folk til dette avsidesliggende stedet var naturlig nok gruvedriften. Og som et apropos kan nevnes at personen som bygde mange av Aspens´ victorianske hus, f.eks. Wheeler Opera House og Hotel Jerome (begge fortsatt i drift), var New York-mannen Jerome B. Wheeler, som også hadde gitt navnet til Jerome i Arizona, et av våre tidligere reisemål. Colorado tar prisen så langt, en virkelig naturskjønn stat. Kanskje jeg liker denne staten pga. at den til tider ligner på Norge? Sammen med Arizona med sine ørkener, er Colorado den mest severdige staten i USA jeg har sett (34 stater inkludert). Og selv om folkene i Colorado er kjent for å være veldig konservative politisk sett, er det OK å være i en stat der alt synes å være greit organisert, med lite skrot flytende rundt og med veldig hyggelige folk. Kontrasten til New Mexico er stor, selv om dette er nabostater. Her i Colorado er det lite av kontainer-boliger (boks-hus, som jeg har døpt dem), som mange steder var dominerende i New Mexico. Denne tirsdagen er den første dagen etter ankomst til USA 13. mars at jeg fikk oppleve snø. Og en av treartene i San Isabel National Park lignet på den norske bjørka, Betula pubescens, nemlig trembling aspen Populus tremuloides. Gikk ut for en øl om kvelden, på baren Shooter midt i sentrum av Aspen, et støyende inn-sted. Og bare for å ha sagt det igjen, det var veldig alright å komme inn i fjellområdene i Colorado.

Scarlet Indian Paintbrush (Castilleja coccinea), Colorado

Arctic Gentian (Gentiana algida), Rocky Mountain National Park, Colorado

Aspen, Colorado

He died in bed. Glenwood Springs, Colorado

American Pika (Ochotona princeps), Rocky Mountains National Park, Coloroado

Yellow-bellied Marmot (Marmota flaviventris), Rocky Mountains National Park, Coloroado

Rocky Mountains National Park

Bighorn Sheep (Ovis canadensis), Rocky Mountains National Park, Coloroado

Dag 20. Onsdag 01. august 2001

Ut fra Aspen kl. 11.00, etter å ha kjøpt nytt eyepiece pluss rubber cup til Nikon F-100 kameraet på Walnut House Film. Totalt kostet det meg $40, i tillegg kjøpte jeg noen nye fuji velvia filmer. Tok også ut penger, $200. Køkjøring meste av veien ned mot Glenwood Springs. Veiarbeid og omkjøring. Det å passere Glenwood Springs blir litt spesielt, og igjen er stikkordet tannlegen Doc Holliday. Ved overnattingen i Santa Fe var mitt rom dedikert til Doc, med karakteristika på veggen og med bilder av skuespilleren Val Kilmer, som spilte Doc i Hollywood-filmen "Tombstone". Doc Holliday foretrakk tydeligvis "one quarter of whiskey" til frokost og "four quarter of whiskey" til middag, i henhold til veggdekorasjonen på Santa Fe motellrommet. Og i Tombstone var selvfølgelig Doc en sentral figur, da han deltok i duellen i O.K. Corral sammen med Wyatt Earp og co. Doc Holliday døde i Glenwood Springs på et sanatorium i 1887, hvor han ble behandlet for sin tuberkulose med svoveldampkur, til sengs med støvlene av. Hans siste ord skal ha vært "This is funny", etter å ha tømt en whiskey på senga, og sett ned på sine støvleløse føtter. Hadde egentlig ikke tenkt å stoppe i denne byen, men da jeg så skiltet "Doc Hollidays grave", kunne jeg ikke dy meg. Doc hadde helt tilfeldig blitt min nemesis på turen, så her var det bare å følge opp! Stoppet og gikk opp den bratte bakken til det gamle gravstedet med utsikt over byen. På graven var det naturlig nok en tom spritflaske og noen kortstokker, pluss noen mynter. Selv donerte jeg fire kvartdollar. Men det er ikke sikkert at dette er det rette gravstedet. Han ble først gravlagt nede i byen, men skal senere ha blitt flyttet opp til dette gravstedet. Men enkelte hevder at han aldri ble flyttet, slik at han kanskje fortsatt ligger i en bakgård i byen. Etterpå gikk jeg inn på Doc Holliday Saloon, og fikk meg lunch, kalt Wyatt Earp burger! Og ja da, de hadde også flere Doc-varianter. Kjøpte meg en bok over Rocky Mountain wildflowers, for å sjekke hvilke arter jeg tok bilde av dagen i forveien. Glenwood Springs har 7600 innbyggere, og har noen av verdens største "mineral hot spring pools".

Etter Glenwood Springs kjørte jeg I-70 østover mot Denver. Langs Colorado River fra Glenwood Springs var det en særpreget natur. Coloradoelva hadde gravd seg godt ned i berget, med det resultatet at elva renner i en dyp canyon med bratte, kanskje 100 meter høye kanter. Og elva var tydeligvis en populær rafteelv, for jeg kunne telle minst 20 flåter bare langs noen få kilometer. Stoppet i Vail for kaffe, det kjente vintersportstedet. Fikk såvidt sett Beaver Creek utforløype, der proffene med Lasse Kjus i spissen kjører utfor hver vinter. Interstate 70 østover mot Denver var veldig bakkete, med Vail Pass som høyeste passering (3200 m.o.h.). Over enkelte av passene regnet det kraftig, med nesten null sikt, slik at trafikken gikk skikkelig tregt. Videre med stopp i Silver Plume for nok en bensinfylling. Tok så av I-70 nordover langs hwy 40 mot Rocky Mountain National Park. Veien var krokete, med veiarbeid over alt. Det gikk derfor forferdelig tregt nordover. Igjen gikk veien over flere pass, med Rollings Pass på 3500 meter som det høyeste. Stoppet i Granby hvor jeg spiste middag og tok inn på Frontier Motel til $38. Siden det var mye granskog rundt dette tettstedet med 966 innbyggere, antok jeg at det var oppkalt av en nordmann. Men det viste seg at en Granby Hiller, en førstestatsadvokat, hadde gitt stedet navn i 1905. Hvem vet hvor hans navn stammer fra? Stoppet kjøringen relativt tidlig denne dagen, mest for å spare penger da lodgingen skal være betydelig dyrere inne ved nasjonalparken. Det hadde også regnet hele ettermiddagen, så det var liten vits i å kjøre inn i parken når sikten var null. Det ble null naturopplevelser utenfor bilen denne dagen. Men ruten øst for Glenwood Springs var flott, med spesielle bergformasjoner langs Colorado River.

Elk (Cervus canadensis), Rocky Mountains National Park, Coloroado

Dag 21. Torsdag 02. august 2001

Ut fra Granby kl. 08.40. Fikk ikke spurt noen der om navnet på byen, om det virkelig hadde bodd noen nordmenn der tidligere. Men det er sannsynlig, da jeg senere på dagen fikk med meg Telemark, med et vikingeskip under (et sted i Estes Park rett vest for nasjonalparken). Stoppet en rask tur i Grand Lake for frokost og litt hamstring for dagen, bl.a. mat, da planen var å være oppe i Rocky Mountain National Park hele dagen. Det kostet $15 å komme inn i parken, en billett som er gyldig i sju dager. Før take-off kjøpte jeg meg en bok over plantelivet i the Rockies ved Kawuneeche Visitor Center. Boka som jeg kjøpte i Glenwood Springs (Petersons) var ikke all verden. Rocky Mountain National Park ble etablert i 1915, som USA´s tiende nasjonalpark. Veien over fjellet, "Trail Ridge Road" er den lengste, sammenhengende høyfjellsveien i "the lower states", og er relativt fullpakket med biler om sommeren. Høyeste punkt er 3713 m.o.h. I dalene vokser det hovedsakelig gran, med arter som Douglas fir Pseudotsuga menziesii, subalpine fir Abies bifolia og Engelmann spurce Picea engelmannii.

Utover dagen ble det ganske hektisk, med mange småstopper for fotografering. Naturen i parken er selvfølgelig fotogen, skjønt fjellene liknet litt på de vestnorske, med litt snø her og der på toppene. Det som imidlertid skiller fjellene her fra de norske, er at grana vokser helt opp til snaufjellet, mens bjørka og vierkratt danner tregrensen i Norge. Første dyr i fotoalbumet var en stor flokk med hjort eller elk/wapiti. Elk Cervus elaphus er den samme hjortearten som finnes i Norge, men spesielt hannene er mye mørkere i pelsen og betydelig større enn i Norge. Hannene kan bli 500 kg! I løpet av dagen så jeg mer enn 100 elks, og det var tydelig at de var lite skye overfor mennesker. Flere ganger den dagen assosierte jeg parken med safari på slettene i Øst-Afrika. Der mange biler sto parkert i veikanten utenfor de faste parkeringsplassene, var det som regel noe spesielt å se. Neste art på blokka var bighorn sheep. Tre bukker lå strategisk plassert på toppen av et heng bare 80 meter fra veien. Jeg stoppet på instinkt, for å sjekke hva de andre observerte. Det skulle vise seg at dette ble feriens eneste bighorns, en art jeg forestilte meg var relativt vanlig i fjellene. Bighorn sheep Ovis canadensis kan bli 143 kg (hanner), og påtreffes helst i bratte, utilgjengelige fjellstrøk. Langs veien fløy Clark´s nutcracker Nucifraga columbiana som åpenbart hadde lært seg å tigge mat, og samlet ivrig sammen for lagring alt de kunne. Også colorado chipmunk´s Tamias quadrivittatus hadde lært seg å tigge mat, og selv om det i brosjyrene påpekes klart at en ikke skal gi mat til dyrene i parken, var dette morsomt for ungene. Litt senere kom jeg over en yellow-bellied marmot Marmota flaviensis, en ganske stor gnager, som satt litt utenfor veien og beskuet turistene. Denne opp til 4,5 kg store gnageren hibernerer seg gjennom vinteren. Det mest bråkete dyret i høyfjellet var imidlertid også det minste, nemlig pika Ochotona princeps. Disse haleløse, rundørete små skapningene tilhører en egen orden med bare 26 arter i hele verden. Nærmeste slektninger er harer og kaniner. De skriker konstant mens de raser rundt mellom steinrøysene. Fikk også sett coyote Canis latrans ved Moraine Park (se under). Ved Bear Lake sprang en longtailed weasel Mustela frenata over veien. I tillegg til de nevnte artene, observerte jeg også mule deer Odocoileus hemionus i denne parken. Av planter kan nevnes arctic gentian Gentiana algida og western yellow paintbrush Castilleja occidentalis.

Av spesielle opplevelser kan nevnes episoden da jeg gikk og vaset i det lange våte graset ved Beaver Pond for å lete etter bever. I stedet for bever gikk jeg meg på tre flotte hannhjorter som lå og drøvtygde bare 12 meter fra meg, rett over bekken. Selv når de observerte meg fortsatte de sitt drøvtyggende virke. Dermed fikk jeg skutt noen virkelig fine bilder med disse hannhjortene og fjellene i bakgrunnen. Da det var tidlig på sesongen og dyrene opplagt ikke var i brunst, holdt de seg rolige. Litt forskrekket ble jeg da jeg oppdaget at et dyr jeg tok for å være en voksen hann, med horn og greier, begynte å patte et hunndyr. Kjønnene holder seg tydeligvis atskilt på denne tiden av året. Jeg så flere flokker med atskilte dyr, hanndyr for seg og hunndyr med fjorårskalver for seg. På veien ned fra fjellene stoppet plutselig alle bilene foran meg i køen, uten at jeg først kunne se grunnen. Men jeg svingte av, og der rett ved veien var en coyote i ferd med å jakte. Den støkte, og plutselig hoppet den fram kanskje 10 meter og fanget en colorado chipmunk. Og ekornet gikk ned på høykant. Det rare var at dyret liksom ikke brydde seg med alle menneskene som sto kanskje 15 meter unna og fotograferte. Etter å ha slukt jordekornet, fortsatte jakten nedover enga. Neste mål var tydeligvis noe nede i bakken, for dyret begynte å grave i jorda. Jeg ventet ikke på dette måltidet, for det begynte å bli masse folk på veien. Snakket med en park ranger ved Bear Lake, som kunne fortelle at svartbjørn (og mountain lion/puma) ikke var så vanlige i denne parken, og at de holdt seg langt unna områder der det ferdes folk. Jeg spurte nemlig om fra hvilke stier det var størst mulighet for å oppleve disse eksotiske dyrene. Og han sa rett ut at svartbjørn og puma sjelden ble observert i Rocky Mountain National Park, selv om de finnes der. Kjørerute på kvelden: ut fra parken, Loveland, inn på I-25 nord, Fort Collins, passerte grensen til Wyoming (ny stat, hurra) og endelig inn til Gheyenne (52.000 innbyggere), hvor jeg tok inn på "the Ranger Motel" for $32. Egentlig et ganske sjabby sted, med OK for en natt. Håper bare det ikke er like lytt som på motellet i Granby, hvor jeg fikk oppleve aktiviteter på naborommet som jeg nødvendigvis ikke var så veldig interessert i. Fikk vasket klær på et lokalt vaskeri rett over veien for motellet. Snartur ut på bar om kvelden, der jeg snakket litt med en type som var på reunionparty i Cheyenne. Han hevdet å ha litt norsk bakgrunn, og kunne ordet lefse, som han fikk som ung og som han husket han likte veldig godt.

Elk, Rocky Mountains National Park, Coloroado

Bear Lake, Rocky Mountain National Park

Rocky Mountains

Three line

Dag 22. Fredag 03. august 2001

Ut fra hovedstaden i Wyoming Cheyenne i 10-tiden, i relativt shaky tilstand (varmen tar på for en nordbo). Rett på kjøringen uten frokost. Landskapet i sørøstlige Wyoming var ensformig, nesten helt flatt, med rette veier som går mil etter mil rett fram uten noen endringer. Temperaturen var igjen blitt ubehagelig høy. Dagene i Colorado´s fjell hadde vært behagelige, med temperaturer på 20-tallet. Egentlig hadde jeg tenkt meg østover mot South Dakota og Black Hills/Badlands, men det ble til at jeg kjørte mot Casper og Yellowstone, etter en kort vurdering. Selv om dette blir en solid omvei, vurderte jeg det dit hen at jeg senere ville angre ikke å ha sett Yellowstone National Park, når jeg likevel passerte seks-sju timers kjøring unna. Da er det bedre å bruke en dag ekstra på turen, for å få inkludert den berømte nasjonalparken. Stoppet for brunch i Casper, på en voldsomt utsmykket restaurant. Senere var kjøreruten Shoshoni, Riverton og Dubois, hvor jeg stoppet for å kjøpe mer film. Dubois ligger ved Upper Wind River Valley, en dal som særpreges av røde sandsteinsklipper. Her levde Crow, Shoshone og Blackfeet-indianerne tidligere, i et område kalt Badlands (Butch Cassidys lekegrind). Etter middag ved Hatchet Grill like ved Moran Junction kom jeg endelig inn i Grand Teton National Park ved Moran Entrance Station ca. kl. 18.00. Prisen for inntil sju dagers pass til begge parkene var $20. Fjellet Grand Teton har en spiss topp, nesten litt som fjellene i Romsdalen. Nesten alle dyrene som finnes i Yellowstone er tilstede også i Grand Teton. Men jeg fikk sett at hele den sørlige delen av Yellowstone besto av døde, delvis nedbrente trær. Grand Teton National Park er en mindre park som ligger rett sør for Yellowstone i vestlige Wyoming, og ble etablert i 1929. Generelt er det mindre folk i Grand Teton, så parken er et greit alternativ til Yellowstone. Grand Teton domineres av innsjøen Jackson Lake, og selvfølgelig av de spisse fjellene i "Teton skyline". Det høyeste fjellet, Grand Teton, strekker seg til 4131 m.o.h. Grand Teton og Yellowstone utgjør til sammen det største urørte villmarksområdet i USA´s "lower states". Det ble sikkert 750 km denne dagen, men det går da unna med en snittfart på kanskje 120 km/t. Kjøremessig var denne dagen den kjedeligste så langt. Varmen var tilbake, med 100°F (38°C) i skyggen i Riverton. Det var derfor godt å komme seg opp i fjellene igjen.

Wyoming er nesten ubebodd, med færre enn 500.000 innbyggere, og er den staten i USA med færrest innbyggere. Og det skjønner jeg godt, etter å ha sett det flate, ørkenaktige og mange steder utrolig ensformige landskapet. Hvem ønsker å bo på disse endesløse slettene? Vel framme ved parkene, ble det til at jeg kjørte gjennom begge to ganske raskt, da det begynte å mørkne og jeg måtte finne et sted å bo før det ble alt for seint. Heldigvis valgte jeg å ankomme Yellowstone fra sør, da den østlige porten var stengt pga. skogbrann, noe jeg ikke var klar over. Og det jeg fikk sett av landskapet, tydet på at skogbrann var vanlig i regionen. Nesten langs hele kjøreruten i Yellowstone var det døde trær. Forsøkte å finne et overnattingssted inne i parken (Grant Village og Old Faithful), men alt var fullbooket. Kjørte derfor ut av parken og inn i Montana, hvor jeg tok inn på Buckboard Motel i West Yellowstone, til en pris av $43. Det ser ut til at småmotellene er billigere enn de store kjedene, som Days Inn, Super 8 Motel, Motel 6 etc. Da det ble mye kjøring denne fredagen, ble det lite vilt å se. Flere flokker med pronghorn Antilocarpa americana på ørkenslettene mellom Casper og Shoshoni underveis, min første amerikanske elg (moose) Alces alces i Shoshone National Forest, flere elger senere, mule deer Odocoileus hemionus og elk Cervus elaphus, i tillegg til de aktive chipmunkene. En hare, snowshoe hare Lepus americanus, hoppet over veien ved Jackson Lake. Av fugler kan nevnes fiskeørn Pandion haliaetus og en dykker på Jackson Lake, western grebe Aechmophorus occidentalis, pluss noen ikke identifiserte rovfugler, bl.a. en liten ugle. Det var halvmørkt da jeg passerte de første varme kildene, så jeg stoppet ikke. Det jeg først tok for å være røyk fra skogbranner viste seg å stamme fra geysirer. Planen var å returnere dagen etter. Flere av veiene i parken stengte kl. 21.00, så det var uansett ikke mye å få sett denne kvelden. Det er også skummelt å kjøre i slike viltrike parker i bekmørke, da alle slags dyr kan hoppe inn på veien.

Unita ground squirrel

Gas station along Highway 24, Colorado

Dag 23. Lørdag 04. august 2001

Startet ut fra West Yellowstone kl. 08.20. Først innom en lokal sjappe for å bunkre mat for dagen, brød og litt pålegg. Dette skulle bli dagen da jeg ikke kjøpte mat noen steder, men levde på medbrakt. Kjørte så inn i Yellowstone National Park igjen, verdens eldste nasjonalpark, etablert i 1872. Først på programmet sto de varme kildene. Planen var å gjøre unna disse først, for så å konsentrere meg om dyrelivet. Jeg stoppet ved flere av kildene langs Firehole River, og spesielt en av dem var eksepsjonell (Midway Geyser Basin), med fantastiske farger. Kjørte også ned til Old Faithful, verdens uten tvil mest kjente geysir, men ventet ikke på utblåsingen der, da det ble for kommers rundt denne geysiren. Med oppbygde treplattformer rundt hele området, stier over alt og med tusenvis av parkeringsplasser. Og med hoteller, restauranter etc. var det fullpakket rundt Old Faithful. Navnet har den naturlig fått siden den har utbrudd med regulære intervaller, i dag etter de siste jordskjelvene er gjennomsnittlig erupsjonstid ca. 80 minutter. Det er flere typer av varme kilder her; geysirer som får utbrudd når supervarmet vann i sprekker i berget nærmer seg overflaten og trykket avtar. Der vannet ikke er supervarmet dannes varme kilder uten utbrudd. Fumaroler avgir damp, og oppstår der flytende vann ikke når overflaten, mens mudderpytter dannes over fumaroler hvor de sure gassene bryter ned berget til mudder og leire. Etterpå la jeg kursen mot nordsiden av parken, via Madison og Norris til Mammoth Hot Springs. Langs ruten fikk jeg sett min første Yellowstone bison, en coyote, elk og mule deer. Tenkte litt på å gå en tur opp mot Electric Peak, som skal være et av områdene tettest besatt med grizzly bear Ursus arctos, som selvfølgelig var en ønskeart. Men jeg kom til at det ville ta for lang tid. I tillegg ble en anbefalt å gå flere i lag når en vandrer i de tetteste bjørneområdene. Tok i stedet en avstikker mot North Entrance, hvor jeg fikk sett min første bald eagle Haliaeetus leucocephalus i USA. På veien mot Tower-Roosevelt stoppet jeg for en off-road tur inn i parken, ved Petrified tree. Her var det skilt som advarte mot bjørner: "Warning, bear frequenting area, there is no guarantee of your safety while hiking or camping in bear country". Gikk likevel en tur på 3-4 km inn i parken, inn til et fint lite vann, men det var ikke noe dyreliv å få sett, bortsett et unita ground squirrel Spermophilus armatus.

Wyoming south of Yellowstone

Pronghorn (Antilocapra americana), Colorado

Videre kjørerute fra Tower-Roosevelt ble Canyon Village over Mount Washburn og Dunraven Pass (2700 m.o.h.), gjennom Hayden Valley ned til Fishing Bridge ved Yellowstone Lake. Hayden Valley var klassisk Yellowstone, slik parken framstilles i mange dokumentarfilmer, med vide grasbevokste sletter med beitende bison i små flokker spredd utover landskapet. Her fikk jeg sett en coyote til, og på elva som svingte seg rolig nedover svømte masser av canada goose Branta canadensis (her hører den naturlig hjemme). Fra Fishing Bridge returnerte jeg nordover igjen langs samme rute, før jeg svingte østover inn i Lamar Valley utpå ettermiddagen. Først på dagen var det skuffende lite dyreliv å se. Men det ble bedre senere. Av dagens arter kan nevnes: bald eagle Haliaeetus leucocephalus, northern harrier Circus cyaneus, great blue heron Ardea herodias, american white pelican Pelecanus erythrorhynchos, sandhill crane Grus canadensis, eared grebe Podiceps nigricollis, en ugle i mørkret om kvelden, black-billed magpie Pica hudsonia (ja, vanlig skjor!, i amerikansk variant), bison Bos bison (store flokker), flere elk og mule deer, pronghorn, coyote og dagens dyremessige høydepunkt; en svartbjørn Ursus americanus. Svartbjørnen ble observert mellom Fishing Bridge og Canyon Park, der den vandret langs Yellowstone River. Som vanlig ble min interesse fanget av alle bilene som sto parkert i hulter og bulter langs veien. Individet ble sagt å være en hunn, kanskje bare to år gammel, og den haltet kraftig på venstre framlegg, som den nesten ikke brukte. Kjennere mente dyret hadde små sjanser til å overleve med en såpass alvorlig skade. Når en stopper langs veien i nasjonalparker er det mange eksperter som kommer med interessante opplysninger. Regner med at mange av folkene en treffer på steder som Yellowstone kommer dit år etter år, og er genuint opptatt av dyrelivet. Det meste av Yellowstone ligger i mer enn 2300 meters høyde og landskapet er preget av avrundete, skogbevokste åser og vide daler med subalpine enger. I parkens østre og nordlige deler er det mer markante fjellformasjoner, mest imponerende ved Northeast Entrance langs fjellkjeden Absaroka Range. De nordlige deler av parken er nesten ørkenaktige. Lodgepole forest dekker ca. 60% av parken og utgjør 80% av de skogbevokste områdene, og domineres av lodgepole pine Pinus contorta. Lodgepole pine er avhengig av regelmessige branner for å kunne dominere, der brannene er nødvendige for å smelte konglene slik at frøene kan spire. Douglas fir Pseudotsuga menziesii og Engelmann spurce Picea engelmanni danner også skog i deler av parken, mens einer Juniperus communis forekommer i åpne skogområder. Minst 50% av skogen i parken er nedbrent, hovedsakelig etter den store brannen i 1988, da 36% av skogen i parken brant ned. Trembling aspen Populus tremuloides er vanlig i overgangen mellom skog og mer åpne enger. De åpne engene domineres av big sagebrush Artemisia tridentata og antelope bitterbrush Purshia tridentata, og mer enn 20 arter av hardføre grasarter. Det ble for lite tid til å bestemme særlig mange plantearter i Yellowstone. Av "norske" plantearter i Yellowstone kan nevnes common harebell/blåklokke Campanula rotundifolia, som var vanlig i parken, samt alpine bistort/harerug Polygonum viviparum, chestnut rush/kastanjesiv Juncus castaneus og noe som lignet på trillingsiv Juncus triglumis.

Lamar Valley, i parkens nordøstlige hjørne, skal være området der det er mest sannsynlig å observere ulv Canis lupus i Yellowstone. De vide slettene i denne dalen domineres av åpent grasland og big sagebrush Artemisia tridentata busker. Store flokker med bison beiter i dalsidene. Stoppet først litt inn i dalen, der folk hadde linet opp for å se en død bison som lå strategisk plassert bare 150 meter fra veien. Dyret hadde vært dødt noen dager, og hadde svulmet opp som en ballong. Folk ventet bare på at en grizzly skulle få teften av kadaveret, slik at det kunne bli tilgjengelig for andre åtseldyr. Bisonen har så tykk hud at bare grizzlybjørn og ulv kan åpne dem. En ranger (med pistol) jeg snakket med hevdet at det hendte de brukte øks på bisonskrotter for å åpne dem, slik at åtseletere skulle få slippe til. Men han var betenkt over denne oppsvulmede skrotten, da han fryktet den skulle eksplodere! Men foreløpig hadde tydeligvis ingen bjørner fått ferten av dette kadaveret. Lenger inn i dalen lå den lettest tilgjengelige plassen for å observere ulv. En utkikksplass litt opp i åssiden er så populær at graset er trampet ned over et større område. Derfra kan en se rett ned (kanskje en km unna) på rendezvous området til ulveflokken kalt Druid Pack, en av de største ulveflokkene i Yellowstone med mer enn 30 individer. Men dyrene var ikke der da jeg ankom. Senest samme morgen ble 21 ulver observert på denne plassen. Har tidligere sett et program på Discovery Channel om reintroduseringen av ulver i Yellowstone, der de fulgte spesielt flokken i Lamar Valley. Men jeg må innrømme at jeg aldri trodde at det faktisk gikk en asfaltert vei gjennom dalen, da jeg så programmet. For veien ble naturlig nok aldri vist på filmen. Kom i snakk med en biologilærer fra Wisconsin, som hadde vært på stedet morgen og kveld i mange dager, og som sa at han hadde sett ulv der 2/3 av gangene. Han nevnte også at for to dager siden hadde en grizzly-binne med to unger kommet ned på sletten like ved der ulvene lå. Flokken hadde umiddelbart spredd seg utover og stormet mot bjørnene, og jaget dem opp i skogen igjen. Denne typen hadde åpenbart god oversikt over ulvens situasjon i Yellowstone etter reintroduseringen i 1995, da 14 kanadiske ulver ble flyttet inn i parken. Året etter ble ytterligere 17 dyr satt ut. Før dette ble den siste Yellowstone-ulven skutt i 1922. Reintroduseringen hadde vært svært suksessfull, slik at det i dag er minst 18 ulveflokker med over 170 individer i området (før årets kull). Bøndene i naboområdene til Yellowstone var selvfølgelig ikke særlig glade for reintrodusering av ulv, og ulvedebatten i stater som Montana og Idaho er minst like intens som i Norge. Folk flest i disse statene ønsker ikke ulv i nærområdet, og ulver som vandrer utenfor verneområdene blir gjerne skutt, selv om det er ulovlig. Han kunne fortelle at Druid Pack helst jaktet på elk, mens andre ulveflokker hadde spesialisert seg på andre byttedyr. Og bjørnepopulasjonene hadde ikke blitt redusert som følge av ulven, men tvert i mot sannsynligvis økt, da bjørnene drar fordel av åtslene etter ulvene. Da det ble mørkt, ga jeg opp å få se ulv denne kvelden, og satte avgårde for å finne et motell i Cooke City, ved parkens nordøstlige hjørne. Men da jeg kom dit i 22-tiden på kvelden, var alle motellene fullbooket. Dermed sto jeg der uten å vite hva jeg skulle gjøre. Det var enormt fristende å kjøre inn i parken tidlig neste morgen for å se etter ulv og grizzlybjørn, spesielt ved det ferske bisonkadaveret som ligger rett ved veien. Bestemte meg derfor for å ta natten i bilen, selv om jeg manglet både underlag og sovepose. Får prøve å få noen timer søvn ut av natten utenfor Cooke City, for så å kjøre inn i parken igjen ved sekstiden om morgenen, selv om dagen i morgen blir slitsom av for lite søvn. Det ble for mye kjøring denne dagen også, da folk kjører grenseløst sakte i parkene i USA. Flere idioter glir avgårde i ca. 10-15 miles per hour, selv om fartsgrensen i parken er 45. Og det dannes endeløse køer bak disse tregingene. Men parken er også stor, slik at det tar tid å komme seg rundt.

Dubois, Wyoming

Grand Teton National Park, Wyoming

American Bison (Bison bison), Hayden Valley, Yellowstone

Pronghorns

Yellowstone hot springs

Yellowstone

Yellowstone river

Midway Geyser Basin, Yellowstone

Yellowstone

Mammoth Hot Springs

Dag 24. Søndag 05. august 2001

Det ble ikke mye kvalitetssøvn denne natten! Det lynte og tordnet i mange timer utover natta, faktisk så intenst jeg aldri tidligere har opplevd. Tor med Hammeren var tydeligvis irritert på et eller annet. Hele himmelen var opplyst, selv om det egentlig var midt på svarteste natta, og langt fra folk. Om morgenen sto jeg opp kl. 05.30, og gjorde meg klar for morgensafari i Yellowstone. Fylte litt bensin i Cooke City, selv om prisen var høy der ($1,81). Var nede ved rendezvouz-stedet til Druid-flokken i Lamar Valley kl. 06.45. Men det var selvfølgelig ikke ulv å se, selv om det ble observert ulv ved dette stedet morgenen i forveien. I det hele tatt var det lite dyr å se i Lamar-dalen denne formiddagen. Fikk sett bison, pronghorn, en radiomerket coyote som lusket rundt nede på sletta, flere bald eagles, pelegrino falker, traner, kanadagjess (som det er mye av i hele parken) og en del andre ubestemte fulgearter. Snakket igjen en del med samme person som jeg møtte kvelden før. Rett før jeg skulle kjøre østover, tok jeg en tur til stedet hvor en av de underordnete hunnulvene i Druid-flokken hadde født fram tre hvalper tidligere på året. Det var ganske mange folk ved utkikksstedet, og de hevdet at de så to av hvalpene mens jeg sto der med kikkerten. En av dem jobbet faktisk i parken, og hadde observert disse ulvene mange ganger. Men jeg må være ærlig, og hevde at jeg ikke så noen bevegelse ved den mørke flekken der ungene skulle ligge. Så da teller det liksom ikke. Men det er klart at hvis jeg hadde hatt noen ekstra dager i parken, ville sjansen for å se både ulv og grizzlybjørn vært store. Begge artene observeres helst fra gode utkikkssted, og da ved morgengry og ved solnedgang. Du skal ha god flaks for å se dem mens du kjører rundt i parken på dagtid, selv om noen selvfølgelig hver dag har den nødvendige flaksen.

Ca. kl. 11.00 kjørte jeg ut fra parkens nordøstre port, og valgte en rute for å komme inn på I-90 østover gjennom Wyoming og videre inn i South Dakota. Men ruten jeg valgte viste seg å være en utrolig krokete vei, som jeg ble kjørende langs i flere timer. Og selv om utsikten var upåklagelig, bl.a. passerte jeg Clark Fork River, var det mange kjempetrege bilister som kjørte, nei, omtrent sto stille. Slik at halve dagen gikk med i et fantastisk naturområde, f.eks. Chief Joseph Scenic Hwy, men framdriften ble dårlig. Men etter hvert kom jeg fram til I-90 ved Sheridan (hvor jeg bunkret is og vann), og fikk opp farten i 130 km i timen. Kjørte bl.a. forbi Sundance i Wyoming, som jeg et øyeblikk trodde var hvor Robert Redford arrangerte sin uavhengige filmfestival. Men Redford driver sitt virke i Sundance i Utah, i en flott by der. Planen var å finne et motellrom i Rapid City i South Dakota, men da jeg kom fram dit i 21-tiden, viste det seg at det var et kjempestort motorsykkeltreff der, slik at det ble umulig å finne overnattingssted. Måtte derfor kjøre videre i mørket til Wall, men også der var alt opptatt eller kjempedyrt ($160). Måtte ta enda en etappe, og fant til slutt et dyrt rom ved midnatt i byen Kadoka i Jackson County (750 innbyggere) øst for Badlands på Budget Host Sundowner ($103). Kjørerute: Ut fra Yellowstone ved Silver Gate og Cooke City, 296 sørøstover, inn på hwy 120 til Cody, østover langs 14 til Sheridan ved I-90 gjennom småbyer som Powell og Lovell (brunch), og gjennom Bighorn National Wilderness Area (over passet Black Mountain med en høyde på 9489 feet). Langs I-90 passerte jeg steder som Buffalo, Gillette, Sundance (hvor the Sundance Kid var fra), Sturgis, Rapid City (begge typiske turistfeller i forbindelse med Mount Rushmore), Wall og endelig til Kadoka. Ikke noe spesielt å bemerke fra turen. Så masse pronghorn langs veien, og mange bønder tillater tydeligvis at disse antilopene får gresse på innmark. Jeg så også et kongeørnpar Aquila chrysaetos i Clark Fork Valley-området. Ved Granite Pass, Black Mountain, så jeg en flokk dusky grouse Dendragapus obscurus løpende over veien. Tok også bilder av noen spesielle naturformasjoner i løpet av dagen.

Lamar Valley, Yellowstone

Yellowstone buffalos

Dag 25. Mandag 06. august 2001

Ut fra Kadoka i nitiden, eller var det en time senere? Vet ikke helt hvilken tidssone denne byen lå i, da det ble banket på døren kl. 09.00, mens det kanskje var kl. 10.00, som var utsjekkingstid. Uansett, etter litt frukt til frokost bar det østover. Hele dagen var satt av til kjøring, og målet var å komme så langt som mulig, kanskje helt til Chicago. Etter en varm og ikke minst humid (fuktig) dag, endte jeg opp på Exel Motel ($48) i Madison, Wisconsin, etter mørkets frambrudd. Jeg hadde da kjørt mer eller mindre sammenhengende hele dagen, og krysset mer enn halve South Dakota, hele Minnesota, og deler av Wisconsin. Kjørerute: Kadoka, Sioux Falls (hovedstad i South Dakota, brunch på kina-kafe), Albert Lea (Minnesota), La Crosse (Wisconsin) og endelig Madison (192.000 innbyggere), som er hovedstaden i Wisconsin. Madison ble etablert i 1836 og oppkalt etter president James Madison, og benevnes i dag "Athens of the Midwest". Totalt ble det kjørt kanskje 1200 km denne dagen, noe som er brukbart, gitt varmen og svettingen som følger med. Brukte kanskje opp to bensintanker, noe som indikerer at jeg kan kjøre mellom 50-60 mil pr. tank. Det går nok en del bensin når farten er såpass høy som 130-135 km i timen. Knipset et par bilder av noen farmer i Minnesota, bare for å dokumentere at noen av dem likner litt på norske gårder. Det var faktisk første gangen etter at jeg kom til USA at jeg så farmer med hvite bolighus og røde låver, som er vanlig i Norge. Men terrenget var definitivt ikke mye norsk, med uendelige, paddeflate sletter med dyrket mark. Enkelte av navnene i staten var typisk norske, som Henning Myre State Park. Krysset Mississippi ved La Crosse, og landskapet endret seg fra det flate og kjedelige i Dakota og Minnesota, til mer skog og med små åser i Wisconsin. Mississippi har for øvrig sitt utspring i Lake Itasca i Minnesota.

Granite Pass in Bighorn Mountains, Eastern Wyoming

Minnesota farm land

Dag 26. Tirsdag 07. august 2001

Startet fra Madison kl. 10.00. Planen denne dagen var å stoppe noen timer i Chicago (2,8 mill. innbyggere), mens resten av dagen var planlagt i bilen. Først kjørte jeg ut av Wisconsin og inn i Illinois, hvor Chicago ligger. Men da jeg kom til Chicago, var det forferdelig varmt og lummert, pluss at trafikken var tett og aggressiv. Sikten var så dårlig i Chicago, at jeg knapt kunne se skyskraperne på nær avstand. Det må være forferdelig å bo i en by med slik luftforurensning. Så etter en lynavgjørelse, ble det til at jeg kjørte rett gjennom storbyen. Tok bare et bilde av skyskraperne gjennom frontruta. I-90 gikk faktisk rett gjennom sentrale strøk i byen. Fortsatte deretter til South Bend i Indiana, hvor jeg fikk meg kombinert frokost og lunch i 14-tiden. Så videre gjennom resten av denne staten, og inn i Ohio. Her ble det en stopp ved Lake Eire for en lenge etterlengtet svømmetur, ved et sted kalt Huron som ligger mellom Toledo og Cleveland. Lake Eire virket som et hav, der den strekker seg nordover mot Canada. Vannet holdt minst 22-23°C. Resten av dagen og det meste av natta gikk med til kjøring. Bestemte meg for å kjøre hele veien til Baltimore, selv om dagsetappen ble forferdelig lang, kanskje opp mot 1600 km. Men jeg kom meg da fram til slutt, ved femtiden om morgenen. Stoppet såvidt i Pittsburg for en hamburger, ellers var det kjøring og atter kjøring. Turen gikk langs en toll-road som går hele veien mellom Chicago i Illinois til Philadelphia, Pennsylvania, og videre til New York. Av en eller annen grunn kalles veien for turnpike, f.eks. Ohio Turnpike gjennom den staten eller Pennsylvania Turnpike i Pennsylvania. Om de to siste dagene av turen kan det bare sies at de ble kjedelige, med stort sett kjøring hele tiden. Det var også varmt og lummert disse dagene, slik at det ble ekstra ubehagelig. Men det var en del av planen å gjøre unna noen langstrekk de siste dagene. Jeg var hele tiden obs på at den mest spennende naturen for meg ville være ørkenen og fjellene i vest. Rangert i lite spennende natur sett fra veien, tar stater som Illinois, Indiana, Ohio, sammen med Arkansas, prisen. Vestlige Pennsylvania fikk jeg ikke sett så mye av, da det var mørkt mens jeg passerte. Men ut fra veien, som slingret seg fra sving til sving, bakke opp og bakke ned, antar jeg at området likner på vestlige deler av Maryland og West Virginia, der Appalachian´s åser bulker seg fram og tilbake.

Chicago, Illinois

Dag 27. Onsdag 08. august 2001

Framme i Baltimore (med nærområder 1,5 millioner innbyggere) kl. 05.00 lokal tid. Det var alt for varmt i leiligheten ved ankomst, slik at søvnen fikk vente litt til A/C anlegget hadde jobbet noen timer. Men det viste seg at A/C ikke virket ordentlig ved slike høye temperaturer. Dermed gikk jeg i koma flere dager etter ankomst Baltimore, da temperaturen holdt seg høy (>35°C) helt til lørdag 11/8-2001. Men etter litt vurdering, temperaturen i Baltimore var faktisk ikke høyere enn i mange av de andre områdene jeg hadde opplevd i USA. Det må være den fuktige luften i Baltimore, i tillegg til varmen, som gjør at luften i denne byen føles så ubehagelig. Og dermed var sommerferien 2001 over, men det blir en tur jeg sent glemmer. Avslutningskommentar: I løpet av turen brukte jeg nok minst 40.000,- kr., hvorav ca. 11.000,- dekket boutgifter, kanskje 5000,- bensinutgifter og de resterende 24.000 dekket mat og forskjellige andre utgifter. Samlet blir det den dyreste ferien jeg noensinne har vært på, men også en av de beste.

Et utvalg av litteratur:

Alden, P., Cassie, B., Friederici, P., Kahl, J.D.W., Leary, P., Leventer, A. & Zomlefer, W.B. 1999. National Audubon Society field guide to the Southwestern states. Alfred A. Knopf, New York, 1-447.

Behler, J.L. & King, F.W. 2000. National Audubon Society field guide to reptiles and amphibians. Alfred A. Knopf, New York, 1-743.

Coffeen, M. 1993. Central Coast wildflowers. Monterey, San Luis Obispo & Santa Barbara Counties of California. EZ Nature Books, San Luis Obispo, 1-160.

Craighead, J.J., Craighead, F.C. & Davis, R.J. 1991. A field guide to Rocky Mountain wildflowers. Houghton Mifflin Company, Boston, 1-275.

Epple, A.O. 1995. A field guide to the plants of Arizona. Falcon, Helena, 1-347.

Haley, J.L. 1998. The buffalo war. State House Press, Austin, 1-290.

Hansen, P. 2001. Turen går til USA. Politikkens Forlag AS, Aalborg, 1-204.

Kershaw, L., MacKinnon, A. & Pojar, J. 1998. Plants of the Rocky Mountain. Lone Pine Publishing, Edmonton, 1-384.

Lyon, J. med fl. 1999. Lonely Planet. USA. Lonely Planet Publications, Melbourne, 1-1185.

National Geographic. 1999. Field guide to the birds of North America. National Geographic, Washington D.C., 1-480.

Phillips, S.J & Comus, P.W. (eds.). 2000. A natural history of the Sonoran Desert. Arizona-Sonora Desert Museum Press, Tucson, 1-628.

Whitaker, J.O. 1996. Field guide to North American mammals. National Audubon Society. Alfred A. Knopf, New York, 1-937.