Baltimore - Los Angeles t/r. En uhøytidelig reiseberetning fra to krysninger av USA i juli - august 2001

Dette er en uhøytidelig reiseberetning fra min ferie sommeren 2001, det året jeg jobbet som postdoktor ved Johns Hopkins University i Baltimore, USA. Da jeg likevel var i USA, hadde jeg bestemt meg for å krysse kontinentet over til California for å oppleve de vestlige delene av dette enormt store landet. Tidligere hadde jeg opplevd statene på østkysten gjennom kortere utflukter i helgene, og oppsøkt byer og naturområder i stater som Maryland, Pennsylvania, New Jersey, Delaware, Virginia og West Virginia. Sommerferien ga en ypperlig mulighet til å se de mer fjerntliggende statene i vest. Jeg hadde på forhånd størst forhåpninger til ørken- og fjellstatene, og da spesielt New Mexico, Arizona og Colorado. Ørkenområder er eksotiske for nordmenn, uansett hvordan en snur og vender på det, men også fjellområdene i "the Rocky Mountains" er interessante, med 4000 meter høye fjell. To bekjente fra Norge ville bli med på halve reisen, fra Washington D.C. til Los Angeles, mens jeg ville returnere til Baltimore alene. Mitt håp var at bilen, en Honda Accord modell 1991, ville tåle turen. Totalt ville det bli opp mot 15.-20.000 km kjøring, noe som tilsvarer et års kjørelengde for mange. Jeg hadde bestemt meg for å bruke de nødvendige ressurser på turen, med overnatting på hotell/motell og kjøp av alle måltider på kafeer og restauranter. En slik tur er en engangsforeteelse, som neppe vil gjentas. Reiseberetningen vil i hovedsak fokusere på reiserute og natur, med enkelte opplysninger om de ulike stedene jeg besøker og litt om naturen i de forskjellige statene. Dette er ikke noe forsøk på en omfattende dokumentasjon av turen, men heller litt om dette og hint, alt etter hva som faller meg inn. I tillegg vil jeg legge inn noen bilder som ble tatt underveis, for å vise litt av det store mangfoldet i USA. Mye av det som følger ble skrevet på min iBook mens jeg var "on the road", mens noe er fylt ut i ettertid.

Pål A. Olsvik, Baltimore, 17. september 2001

2001 summer vacation across USA

Dag 1. Fredag 13. juli 2001

Avreise fredag 13. juli kl. 11.00 fra Baltimore, Maryland. Kjørte interstate (I)-95 sørover mot hovedstaden. Ut fra kjøredistansen (kanskje 150 km) beregnet jeg meg 2,5 timer til Dulles International Airport, noe som skulle vise seg å være i minste laget. Dette skyldes den tette trafikken. Det gikk tregt spesielt rundt Washington D.C., pga. køkjøring på the Beltway I-495, som går i en vid sirkel rundt Washington Metropolitan Area. Flere steder var det full stopp. Hovedstaden sies å ha en av nasjonens verste trafikkproblemer, selv om andre byer er større. En plass har jeg lest at Washington D.C. har nasjonens verste "traffic-jams", men jeg har også sett at Los Angeles er verst, med Seattle som en god nummer to. Uansett, sammenlignet med Norge er trafikken håpløs tett her, selv om Oslo begynner å ta etter. Passerte grensen til Virginia på veien sørvest mot Dulles. Ankom Dulles International Airport kl. 13.30, hvor Geir L. L. og Knut T. T. ble plukket opp. De ankom faktisk ankomsthallen ca. 10 minutter før meg. De var godt påkledd, men skiftet raskt til shorts, som ble standardpåkledning resten av turen, enda været på Dulles var det kjøligste på hele turen, San Francisco regionen unntatt. Selv om de hevdet å ha tatt det rolig på turen over, hadde flyvertinnen kommentert de mange tomflaskene rundt dem ved ankomst med spørsmålet om det hadde vært et party der. Kjørte inn til downtown Washington D.C., etter litt rotkjøring først for å finne veien inn til alle turistattraksjonene ved the Mall. Washington D.C. har 550.000 innbyggere, mens selve byen Washington Metropol har 4,4 millioner innbyggere, der de fleste altså bor i statene Maryland og Virginia. Stoppet ved Potomac River rett sør for Washington Monument (den høyeste bygningen i byen) ved the Mall. Gikk rundt i dette området og tok bilder av bl.a. Washington Monument, Lincoln Memorial, Capitol Hill og the White House. Selv med disse kjente stedene, er det gjerne alle museene som ligger langs the Mall og som har gratis adgang som trekker flest folk. To av de mest kjente museene er National Air and Space Museum og National Museum of American History (begge the Smithsonian Institution). Knut T. kjøpte seg faktisk pølse i brød ved the Mall (norske vaner er greie å ha), og Geir L. fikk seg sin første t-skjorte, mens en sprø neger hylte i bakgrunnen. Selv om denne karen var uskyldig, skulle dette bli det første møtet med enkelte ubehagelige negre i gatene, folk som tigger, går etter og plager folk. Jeg må innrømme at jeg hadde opplevd situasjonen mange ganger før i Baltimore, og at det er en av de tingene jeg setter minst pris på i storbyene i USA; det ikke å få gå i fred i gatene. Spesielt gjelder dette når folkene det er snakk om blir aggressive, noe som har hendt flere ganger. Gikk så over til Georgetown (et bystrøk to km nordvest for det the White House), som har flere restauranter og forretninger. Områdene rundt the Mall har få av disse fasilitetene; en må inn på museene for å finne seg noe å spise, eller kjøpe noe junkfood på gaten. Spiste hamburger (selvfølgelig) på en lokal pub, som minnet om typiske britiske brune puber. Og burgeren var faktisk OK den, og det skulle bli flere slike i løpet av turen. Selv om en kanskje skulle tro at dette med amerikanere og hamburgere er overdrevet, så vil jeg hevde denne maten utgjør en fundamental del av kostholdet i USA. Tok så taxi tilbake til bilen ved Potomac River, og avsluttet besøket i hovedstaden etter noen timers vandring rundt de mest kjente severdighetene.

Kjørte ut av Washington via I-66. Trafikken var faktisk ikke verre enn at det gikk an; jeg hadde ventet at rushtrafikken skulle være tettere. Kjørte til Front Royal, ca. 100 km vest for Washington D.C. Front Royal er en småby (11.500 innbyggere) som ligger rett nord for Shenandoah National Park, en del av fjellkjeden the Blue Ridge, som danner den østlige fronten av Appalachian Mountains og som strekker seg fra Pennsylvania ned til Georgia. Jeg har tidligere kjørt en strekning langs the skyline drive, som er en meget populær veistrekning (105 miles) som går langs toppen av fjellkjeden fra Front Royal i nord til Rockfish Gap i sør, begge i Virginia. Dette var min tredje tur gjennom Front Royal, selv om jeg de forrige gangene ikke stoppet i selve byen, men fortsatte rett inn i nasjonalparken. Min høyderekord fra USA før denne turen var fra en topp langs "the Skyline Drive" på 4011 feet eller 1203 meter over havet. Husker at mitt førsteinntrykk fra byen sist gang, var at alle kjørte rundt i trucker og at absolutt alle hadde en gressklipper på lasteplanet? Disse gressklipperne var såpass spesielle at jeg ennå husker dem, og jeg lurte fælt på hvilke raringer som bodde i dette strøket? Det var ikke fritt for at jeg assosierte med raringer fra ulike strøk i Norge, som også har særtrekk som ikke så lett lar seg forklare. Stoppet for å etterfylle is på kjølebaggen vi hadde i baksetet, og for å bunkre vann og frukt. Kjølebaggen skulle bli en essensiell del av turen, da vi alltid hadde iskald drikke (hovedsakelig vann, men også øl og Cola) klar i bilen. Og 3-4 liters poser med isbiter selges overalt i USA for ca. $1, noe som viser at temperaturen i dette landet ligger over den vi er vant med i Norge. Senere på kvelden var jeg en tur innom en lokal pub i lag med Knut T.. To mann spilte musikk, om enn ikke særlig imponerende. Spurte en lokal type om det var andre utesteder i byen som hadde "live" musikk. Fikk som svar at det lå en annen bule lengre opp i gaten (ja, dette var en soveby, med en hovedgate dominert av bensinstasjoner, som så mange av de andre byene vi skulle se i løpet av turen). Han anbefalte oss ikke å gå dit, da det var for mange svartinger der. Vi ble tatt for å være fra Sør-Afrika, av en type som åpenbart hadde rasistiske holdninger. Tilbake til motellet ca. kl. 01.00. Knut T. holdt forresten på å bli kjørt ned da vi gikk tilbake til motellet, han var åpenbart meget sliten etter reisen over dammen. Og det skjønner jeg godt, jeg husker at jeg selv var døgnvill i minst en uke etter at jeg ankom Baltimore. Overnattet på Twi Lite motell, som kostet $143 for to rom. Geir L. og Knut T. overnattet på dobbeltrom, mens jeg overnattet på et enkeltrom. Her var det svømmebasseng, slik at vi fikk skylt av oss reisestøvet.

.............................................

The White House and the Washington Monument, Washington D.C.

Dag 2. Lørdag 14. juli 2001

Kjørte ut fra Front Royal kl. 08.30 i retning I-81, som går i sørlig retning ned langs et av dalførene i Virginia. Vi bestemte oss for å gjøre unna en drøy distanse denne dagen. Etter seig kjøring noen timer, kom vi opp i en ulykke. Det var tydelig at ulykken nettopp hadde skjedd, da politiet hadde lagt ut nødbluss i veien for å signalisere omkjøring. Vi var faktisk heldige som ankom ulykkesstedet akkurat da, hadde vi kommet to minutter tidligere, ville vi antagelig blitt stående fast flere timer i kø. På detour´en viste det seg at en campingbil hadde veltet midt på interstate-veien, og at dette var årsaken til de lange køene. Etter en tur på totalt rundt 16.000 km var denne ulykken den eneste jeg opplevde. Overraskende tatt i betraktning av at mer enn 41.000 personer dør i trafikken hvert år i USA. Kjørte forbi mindre byer som Harrisonburg, Staunton og Roanoke langs I-81. Stoppet for middag i Bristol, som ligger på grensen mellom Virginia og Tennessee. Her ble det en sein lunch på en kinarestaurant, og en kaffe på utekaffeteria midt i hovedgaten. Geir L. tok over rattet, og kjørte til Nashville, som var vårt mål for dagen. Han var litt skeptisk til det å kjøre inn i byen, men det gikk helt greit da vi ankom Nashville. På veien sørover i Virginia testet vi ut cruisekontrollen på bilen for første gang. Selv hadde jeg aldri prøvd den før, da det ikke er noe å bruke i den evige rushtrafikken rundt Baltimore og ellers i Maryland og omegn. Det viste seg at denne funksjonen var praktisk å bruke under langkjøring med lite trafikk på veiene. Men jeg vet ikke om det kan spares bensin ved å bruke cruisekontroll, men farten holdes i alle fall konstant mil etter mil. Av byer vi passerte i Tennessee kan nevnes Kingsport, Morristown, Knoxville, Oak Ridge og Cookeville. Om landskapet i Virginia er det ikke mye å si; der vi kjørte var terrenget kupert, med trebevokste åser, og med jordbruksland i de flatere områdene. Ankom Nashville kl. 20.30, og oppdaget at vi hadde kjørt inn en time (passert den første tidssonen), slik at klokken bare var 19.30. Booket oss inn på Days Inn, som ligger sentralt til midt i byen med gåavstand ned til sentrum. Denne dagen var vi i feststemning, så det ble noen drammer før vi gikk ned til downtown. Det var mange livlige barer i sentrum, og downtown Nashville levde virkelig opp til navnet countrymusikkens hovedstad. Vi var innom flere av barene, og det var "live" countrymusikk på alle stedene. Vi dro også innom et sted nevnt i Lonely Planet-guiden, men som viste seg å være den største skuffelsen, nemlig Wildhorse Saloon, som ifølge guiden er et kjent countrysted der mange lokale helter opptrer. Her fikk Knut T. problemer med å komme inn, men han kom da inn til slutt etter å ha lovet å ta det med ro, mao. drikkeforbud. Vi fikk ikke med oss Grand Old Opry, kanskje Nashville´s mest kjente countrysted, som ligger litt utenfor stripa i downtown. Men Nashville levde opp til forventningene som country´ens mekka, selv om mye av musikken vi fikk høre i løpet av kvelden ikke var etter min smak. Et særtrekk var for øvrig at det var gratis å komme inn over alt, selvfølgelig med unntak av duste- og turiststedet Wildhorse Saloon. Det ble en livlig kveld, der Geir L. måtte hjem tidlig. Knut T. sjekket nesten opp en indiansk "prinsesse". Vi ble værende på byen til over fire på natta. Jeg måtte overnatte (frivillig) på golvet på rommet (det var bare to senger der), noe som ikke ga noen spesielt god søvn den natta. Rommet kostet for øvrig ca. $95 for tre mann.

Dag 3. Søndag 15. juli 2001

Sto opp i nitiden, for å få med oss frokosten, som viste seg å være meget simpel. Dette ble et gjennomgangstema underveis. Ved alle hotellene/motellene var frokosten simpel (de kalte det kontinental frokost), og de avholdt seg ikke fra å reklamere for frokost inkludert i prisen. De serverte som regel noen harde bagels (hardt jødisk rundstykke med hull), med litt syltetøy til og kanskje en type av frokostblanding ‡ la cornflakes. Det eneste brukbare med disse frokostene var at de hadde gratis kaffe, selv om den som regel var tynn. Vi gikk deretter ned til byen igjen, for å kjøpe oss t-skjorter og for å spise noe mat før avreise. Denne dagen hadde jeg smerter under høyre fot, uten at jeg viste årsaken. Det kan ha vært av all gåingen i Washington. Vi gikk sikkert 6-7 km i Washingtons gater. Disse smertene vedvarte i flere dager, og jeg måtte hinke rundt. Avreise fra Nashville kl. 13.40, etter at jeg hadde tatt ut $150 fra mitt Allfirst visa-kort. For sikkerhets skyld viste det seg at jeg hadde glemt koden til mitt norske visa-kort. Med så mange koder på alle kortene vi drar med oss nå om dagen, hadde jeg altså glemt koden på kortet som ble brukt regelmessig for bare fem måneder siden. Slik kan det gå, men heldigvis skulle det vise seg at jeg ikke trengte dette backup kortet i løpet av turen. Kjørte så vestover langs I-40 til Memphis, en strekning på ca. 450 km. Det var generelt lite å se fra veien i Tennessee, terrenget var småkupert, og det vokste frodig lauvskog langs veiene gjennom hele staten. Memphis (620.000 innbyggere) ligger ved bredden av Mississippi, på grensen over mot Arkansas. Først dro vi innom Graceland, Elvis Presley´s berømte hjemsted. Men vi ankom for sent til å få se selve boplassen til Elvis, som stengte tidligere på dagen. Vi fikk tak i noen suvenirer før videre kjøring. Bare for å ha sagt det, dette var ikke en av mine ønskestopper, men da de andre ønsket det, var det greit å kjøre innom denne hyperkommersielle plassen. Suvenir-butikkene lå tett i tett, her gjaldt det tydeligvis å melke turistene for mest mulig penger. Men det står kanskje i stil med Elvis´ sine siste år som artist, hvor det meste handlet om penger (og dop?). Selv var Elvis som kjent helt avhengig av alle slags drugs på slutten, og måtte ha sine piller for alt, til og med for å gå på dass, skal en tro alt som sies. Men slike ting blir naturlig nok ikke trukket fram ved Graceland. Kjørte så opp til sentrum av Memphis, hvor vi parkerte like ved bluesgata Beale Street. Her lå barene tett i tett, langs en trivelig gate. Her rykket det voldsomt til i foten til Knut T., som åpenbarte seg som bluesfan. Resten av Memphis virket ikke spesielt trivelig, med mange gamle hus og delvis forsøplet. Knut T. ville vi skulle overnatte i Memphis, og ta en byrunde på Beale Street, men jeg og Geir L. var slitne etter Nashville-natta i forveien, og foretrakk å finne oss et rolig motell noen mil lengre vest. Som et kompromiss ble det til at vi kjørte litt inn i neste stat, etter først å ha tilbrakt noen kveldstimer på "the Beale Street", Memphis´ bluesgate nr. en. Vi fikk med oss flere bluesband på utendørs scener, samt en fyr som imiterte Elvis. Selv om han sang ganske bra, var høydepunktet følgende setning: "I hope you have a good time, although Elvis is out of the house, I´m still around", kommentert ikke uten en smule selvironi. Personlig må jeg innrømme at jeg aldri hadde hørt om Beale Street før, selv om jeg selvfølgelig var klar over koblingen mellom Memphis og bluesmusikk. Bl.a. med Bob Dylan´s "Stuck inside of Mobile with the Memphis blues again". Mississippi, verdens fjerde lengste elv (5970 km, inkludert Missouri), virket forresten ikke særlig bred og imponerende der den stille fløt forbi Memphis. Hadde forventet at elva skulle være mye bredere såpass langt mot sør. Og på den andre siden av Mississippi begynte "intet-staten" Arkansas. Overnattet på et motell kalt Luxury Inn i småbyen Forrest City (22.000 innbyggere) ca. 100 km vest for elva, til en pris av $114 for to rom. Tidlig kveld; det ble ingen aldehyd- og keton drikke denne kvelden. Tok i stedet et kveldsbad i swimmingpoolen. Det var mye mygg rundt bassenget, antagelig pga. nærheten til våtmarkene rundt Mississippi. Så mye mygg har jeg aldri tidligere opplevd i USA. Men myggplagen var likevel ikke tilnærmet slik den kan være i Norge. I Baltimore snakker de hele tiden om "the West Nile Virus" (som spesielt angriper fugler), som spres med myggstikk og som kan være dødelig for mennesker, uten at jeg av den grunn har sett spesielt mye mygg i den byen.

Downtown Nashville, Tennessee

Beale Street, Memphis, Tennessee

Dag 4. Mandag 16. juli 2001

Kjørte fra Forrest City kl. 09.00. Prioriterte å legge Arkansas bak oss. Kjørerute langs I-40, gjennom byer som Little Rock, Russelville og Fort Smith i Arkansas. Tok en rask tur innom Little Rock for å se etter en matforretning, og fikk bl.a. sett guvernørens residens (Arkansas Capitol, antar jeg), hvor Bill Clinton i sin tid residerte som guvernør. Fant utrolig nok ingen matsjappe mens vi kruset gjennom byen. Vi måtte i stedet stoppe i småbyen Conway, hvor det ble handling og en tidlig middag på en typisk westernrestaurant med peanuttskall overalt på gulvet. Her ble det ribbe midt på sommeren for min del. Vi ble enige om at staten Arkansas var den dårligste så langt, med kjedelig landskap og generelt lite å se, og attpåtil dårlige veier (i den forstand at det var veiarbeid på I-40 omtrent gjennom hele staten). Men det må selvfølgelig ikke glemmes at vi stort sett bare fikk sett områdene rundt I-40, som ikke gjenspeiler staten i sin helhet. Staten er kjent for sine varme kilder, og for jakt og fiske i Ozark og Ouachita Mountains, derav navnet "the Natural State". Ja vel. Bill Clinton er vel det de fleste i USA forbinder med denne staten. Mannen som republikanerne virkelig hater av hele sitt hjerte, men som demokratene elsker. Fortsatte så inn i Oklahoma. Oklahoma betegner ser som "Native America", noe som henspeiler på indianerrøttene. I 1834 ble staten deklarert som "Indian Territory", og mange indianerstammer fra østlige deler av USA ble tvangsflyttet hit, bl.a. Creek-, Cherokee- og Seminole-indianerne. Store deler av arealet i Oklahoma ble imidlertid åpnet for hvit bosetning i 1889, hvor førstemann til mølla fritt fikk stake ut jord. Staten er en av de siste som ble tatt opp i Unionen, så sent som i 1907, som den 46. staten. Senere ble det oppdaget olje mange steder og lokal rikdom skapt. Staten er også kjent for 1930-årene, hvor toppjorda på dyrket mark i de vestlige delene bokstavelig talt blåste vekk etter lang tids tørke ("the 1930s Dust Bowl"). Farmerne hadde fjernet all vegetasjonen som kunne binde opp toppjorda. Vi stoppet ved en indianer suvenirsjappe, hvor betjeningen til vår ære hengte opp en lapp hvor vi skrev våre navn og Trondheim/Ålesund. Butikken hadde en tavle hvor de hengte opp lapper som viste hvor enkelte av kundene kom fra. Selv om de fleste lappene var fra USA, hadde folk fra mange land vært innom, men altså ingen fra Norge.

Senere på dagen tok vi en avstikker langs hwy 48 nord til Bristow, som ligger mellom Tulsa og Oklahoma City. Hadde en rask stopp, hvor vi fikk med oss vår første slange. Selv om den var død, åpenbart kjørt i hjel, var Knut T. skeptisk til slangen. Hensikten med avstikkeren var imidlertid å få kjørt et stykke langs Route 66. Route 66 kalles gjerne "the Mother Road" eller "the Main Street of USA", og er en legendarisk veistrekning som går fra Chicago til Los Angeles, mer enn 2400 miles. Route 66 ble gjort viden kjent av forfattere som John Steinbeck ("The grapes of wrath"/"Vredens druer") og Jack Kerouac ("On the road"). I dag forbindes Route 66 med Corvetter og Harley Davidsons motorsykler, med snuskete moteller og støvete kafeer, tusenvis av smakløse reklameskilt og en mulighet til å se hvordan USA var for 40-50-60 år siden. Spesielt kjører mange motorsykkelkaravaner Route 66 i dag, og hvert år arrangeres det turer også fra Norge. Egentlig ble veien lagt ned i slutten på 50-tallet, med byggingen av de nye interstate-veiene, men Route 66 har kommet til heder igjen de siste tiårene. Og selvfølgelig gir den en sjanse til å komme seg vekk fra interstate-veiene. Det er ikke lenger mulig å kjøre hele strekningen; mange steder er veien fjernet. Men som en viktig turistattraksjon, prøver statene å restaurere veien. Og strekningen som går langs I-44 i Oklahoma er kanskje den beste muligheten til å kjøre Route 66 over en lengre strekning. Route 66 går parallelt med I-40 hele veien fra Oklahoma City og helt til California. Vi fikk dermed mange muligheter til å oppleve atmosfæren rundt denne veien, da vi senere stoppet ved Route 66 kafeer for lunch og middag. Og mitt inntrykk var at stedene lengre vest i New Mexico og Arizona var tøffere enn de på strekningen mellom Bristow og Oklahoma City; vestpå virket de enda mer loslitte og forstøvete (ekte, eller bare dårligere vedlikeholdt?). Fortsatte inn til Oklahoma City, hvor vi tok inn på Luxury 8 Medical Center Motel. Det ble snakket om å besøke stedet for Oklahoma City bombingen i 1995, men jeg hadde ikke noe spesielt ønske om å se stedet der høyreekstremisten Timothy McVeigh blåste Alfred P. Murray Federal Building i lufta. Uansett, det eneste som står igjen på den plassen skal være en bauta og en minnespark over de 168 som døde i sprengningen. For mange i USA forbindes Oklahoma City helst med "the Oklahoma City Bombing", som fant sted den 19. april 1995. McVeigh ble for øvrig henrettet sommeren 2001, med ordene " I am the master of my fate, I am the captain of my soul", som sine siste ord, (eller mer populært, 168 mot 1) før han ble grillet og forstøvet. Sitatet er hentet fra diktet "Invictus" av engelskmannen William Ernest Henley, skrevet i 1875. Betalte ca. 90 dollar for to rom. Jeg fikk eget ikke-røyker rom, mens Geir L. og Knut T. igjen delte et dobbeltrom. Det ble noen drammer denne kvelden. Vi tok taxi ned til sentrum, kalt Brick-town. Hørte litt på karaoke først, før vi fant oss en bar hvor vi ble sittende til ca. halv to på natta. Det var omtrent ikke folk ute i Oklahoma City, noe for oss var overraskende, gitt byens størrelse. Byen ble derfor døpt til nok en soveby, et uttrykk jeg tror Knut T. kom opp med, og som betegner en by uten et ordentlig sentrum, og hvor det er helt dødt etter norsk standard, uten folk i gatene. Tok så taxi tilbake til motellet, hvor vi ble sittende å røre til klokka fire på natta. Dette ble den tyngste party-kvelden for meg så langt, kanskje på hele turen.

Dag 5. Tirsdag 17. juli 2001

Sto opp i åttetiden. Kjørte litt rundt til vi fant en plass å spise frokost. Full pakke med vaffel, eggerøre etc. Egentlig er slike frokoster for kraftige, for de sitter i kroppen mange timer, og en har mest lyst til å returnere til køya etterpå. Dro innom Oklahoma Zoo. Ikke spesielt imponerende, bl.a. mye dårligere enn Baltimore Zoo. Dessuten var det ekstremt varmt denne dagen i Oklahoma City, med et ekstremvarsel på opp mot 115°F i effektiv varme (over 46°C!). Jeg svettet skikkelig, og fikk et slapphetsanfall som varte en liten time. Denne timen drakk jeg kanskje to liter vann, noe som gjorde underverker. Det er tydelig at en trenger mye vann når det er såpass varmt. Det hjalp sikkert ikke at jeg hadde vært på fylla dagen før. Typisk nok virket det som om aircondition´ingen (A/C) på bilen sviktet denne dagen. Vi fikk ikke ned temperaturen i bilen. Vi måtte derfor kjøre innom et verksted for å forsøke å få fikset denne. Fikk verkstedet Precision Tune Auto Care på North Meridian Street til å etterfylle kjølevæske (freonfri) på anlegget. I ettertid er jeg sikker på at A/C virket (nesten) som den skulle, og at det var den ekstreme varmen som var årsaken til at vi ikke fikk noen effekt ut av den. Dette kostet meg $70, som jeg betale med visa-kort. Det ble bare ubetydelig bedre etter påfylling av ny coolant, og dette ble den varmeste dagen så langt, og en svett dag i bilen. Vi kjørte deretter ut av Oklahoma og inn i Texas, hvor vi stoppet i Shamrock for en sen lunch. Shamrock er en typisk liten småby (eller heller noen hus langs en vei) som vi senere skulle se mange av langs Route 66. Disse byene er sjarmerende, og du kan få deg lokal mat for en overkommelig penge på en av de mange kafeene. Geir L. kjørte denne etappen fra Oklahoma City. Jeg tok så over igjen i Shamrock. Områdene vest for Shamrock ble mer og mer eksotiske for oss, med pannekakeflate, grasbevokste sletter som kalles Texas Panhandle, og som er dominert av kjempestore kvegrancher. Monotonien brytes bare av telefonstolper og små vindmøller som driver vanningshull for kveget. Fortsatte så inn til Amarillo, hvor vi tok inn på Motel 6. Jeg betalte igjen med mitt visa-kort fra Rindal sparebank. Denne gangen kostet det $85. Amarillo er det ikke så mye å si om. Byen manglet helt sentrum, det var bare noen få høyhus som huset stedets banker. Det var som en stor samling hus klæsjet utover prærien. Ifølge Lonely Planet er det ikke mye å se i denne byen. "The Cadillac Ranch" skal ligge i Amarillo, uten at vi fikk sett de nedgravde bilvrakene. De 10 delvis nedgravde Cadillac´ene skal representere en hyllest til Route 66.

.....................

Geir L. & Knut T. on the road in Oklahoma...................................................Route 66, Shamrock, Texas

Dag 6. Onsdag 18. juli 2001

Ut fra Amarillo kl. 11.00, etter en liten handletur i byen først, hvor Knut T. fikk kjøpt baseball utstyr til sin nevø og Geir L. fikk seg nye sandaler. Knut T. snakket for øvrig med en ekspeditør som hadde navnet Agdenes eller noe liknende, hvis opphav tydeligvis var fra Agdenes i Sør-Trøndelag. Flere ganger i løpet av turen kom vi i snakk med folk som hadde norsk opphav; norskamerikanere kan en tydeligvis påtreffe over hele landet. Kjørte så sørover ned til Palo Duro Canyon State Park. Palo Duro ligger ca. 50 km sør for Amarillo langs I-27 og hwy 217. Dette er den nest største canyon´en i USA, etter Grand Canyon i Arizona. Canyon´en ble skapt ved vinderosjon og vannerosjon fra Red River-sideelva Prairie Dog Town Fork. Erosjonen har gravd ut en canyon som er 177 km lang og 240 meter dyp, med et karakteristisk landskap med bratte bergkanter og flotte farger. Dette er et ypperlig sted å studere geologi, da bergarter fra de siste 200 millioner år ligger blottlagt langs canyon´ens bergsider. Men hele canyon´en er faktisk gravd ut i kvartærtiden i løpet av de siste en millioner år før nåtid. Det er funnet spor etter mennesker i Palo Duro Canyon de siste 15.000 år. Clovis og Folsom folkene som først bodde i canyon´en jaktet på flokker av mammut og gigantbison. Senere utnyttet kulturer som Apaches, Comanches og Kiowas dalen. Tidlige spanske erobrere oppdaget canyon´en og kalte den "Palo Duro", som betyr "hard ved" på spansk, etter mesquite- og einer-treene som er vanlige her. I 1874 var canyon´en kampstedet for det viktigste slaget i "the Red River Wars", som endte med at "the southern plain indians" (Comanches, Kiowas, Kiowa Apaches, Cheyennes, og Arapahos), etter å ha tapt slaget og ha fått sine opplag for vinteren ødelagt, ble fordrevet til indianerterritoriene i Oklahoma. Sent i september 1874 hadde indianerne slått leir i den beskyttende dalen etter at Kiowa-shaman´en Maman-ti hadde lovet at dette var et trygt sted å slå leir. General Ranald S. Mackenzie ledet "the Fourth United States Cavalry" inn i canyon´en fra sør den 28. september med hjelp av Tonkawa-speidere, og bekjempet de ulike indianerstammene, ledet av Comanche chief´ene Poor Buffalo og Red Warbonnet, chief Iron Shirt (Cheyenne) og Kiowa chief Lone Wolf, som hadde sine leire spredd utover et stort område i dalen. Utrolig nok døde bare noen få indianere og soldater i slaget, med det ble betydningsfullt, fordi det representerte det siste væpnede oppgjøret mellom "the southern plains indians" og de hvite immigrantene. Senere etablerte og drev Charles Goodnight ranchen J.A. Ranch i canyon´en i 1876-1890. Landet ble donert til staten i 1933 og åpnet for publikum som en state park i 1934. Selv om det var svært varmt nede i canyon´en, var naturen i området imponerende. Canyon-sidene er dominert av rødbrune bergsøyler og bunnen i canyon´en består av rød leirjord, mens vegetasjonen består av sporadiske grupper av einer- og mesquite-tre, solblomst og prickly pear kaktus. Bekkene i dalen var uttørket mens vi var der, men veiene var bygd som nedsenkninger i bekkefarene, og det ble advart mot å ferdes der ved kraftig regn. Ved flomregn kan vannet stå meterhøyt i bekkefarene, og dalen blir uframkommelig med bil. Årsaken er at vannet ikke går ned i den tørre jorda, men heller renner av på overflaten. Vi stoppet ved flere lokaliteter nede i canyon´en, og fikk sett bl.a. en øgleart (ubestemt) og to falkarter (den ene helt sikkert american kestrel, Falco sparverius og den andre betraktelig større og antagelig prairie falcon Falco mexicanus). Et lite museum på stedet viste utstillinger over funn av redskaper fra Clovis og Folsom folkene og senere indianerstammer som ble brukt under det daglige slitet for å overleve i dette marginale området. Utstillingene viste bl.a. steinredskaper de innfødte brukte som hudskraper. Selve veien ned i dalen ble bygd i perioden 1933-1937, en jobb som ifølge museet var svært tøff. Jeg kjøpte en bok om bøffelkrigen på slutten av 1800-tallet, om krigene mellom indianerne og de hvite bosetterne i Oklahoma og Nord-Texas.

Etterpå returnerte vi mot Amarillo for å fortsette videre mot vest. Fortsatte I-40 vestover inn i New Mexico. Her så vi flere små "dust devils" (små virvelvinder) langs veien, et vanlig fenomen i sørveststatene. Underveis stoppet vi i en liten by kalt Tucomcari (6000 innbyggere) for middag, nok en biffmiddag, som det ble mange av i løpet av turen. Og hvorfor ikke, biff er kanskje den retten middelmådige kokker i USA behersker best. I New Mexico forandret landskapet seg, og ble mer preget av åser etter at vi forlot Texas Panhandle. Åsene lengst øst var hovedsakelig grasbevokst, dominert av artene blue grama Bouteloua gracilis og buffalo grass Buchloe dactyloides. Lengre vest begynte det kuperte landskapet å bli tett besatt av små, runde busker. Naturtypen forble uforandret i mil etter mil, så antallet busker må ha vært enormt. Dette busklandskapet er vanlig der det er kalk i grunnen, eller i områder som er overbeitet av kveg, og arter som broom snakeweed Gutierrezia sarothrae, honey mesquite Prosopis glandulosa og chollas Opuntia spp. dominerer. Opprinnelig var store deler av New Mexico åpent grasland, som i Texas Panhandle lengre øst, men ble omdannet til disse karakteristiske buskområdene etter hard beiting tidlig på 1900-tallet. Antar dette er en ekvivalent til grastuepregete kutrø i Norge, dannet av sølvbunke der kurukene treffer bakken. Kjørte så videre mot vårt mål for dagen, som var Santa Fe. For å komme dit måtte vi ta av fra vår stamvei I-40, og kjøre nordover langs hwy 84, for så å følge I-25 vest til Santa Fe. Santa Fe er den hovedstaden i USA som ligger høyest over havet, med en elevasjon på 2100 meter. Ettersom vi kom opp i høyereliggende strøk, ble terrenget dominert av såkalt pinyôn-juniper skog, igjen med buskaktige små trær. Slike områder domineres av colorado pinyôn pine Pinus edulis. Ankom Santa Fe i åttetiden på kvelden. Rotet rundt før vi fant ut hvor vi var, med et par turer opp og ned langs stripa (Cerrillos Road). Sjekket flere moteller før vi fant et med relativt greie priser og ledige rom. Tok så inn på Silver Saddle Motel i Santa Fe. Generelt er prisnivået høyt i Santa Fe, som må kunne karakteriseres som en typisk turistby. Prisen ved dette motellet var ca. $120 for to rom. Knut T. betalte denne dagen. Mitt rom var dedikert Doc Holliday med dekorasjoner på veggene, en kjent figur for alle som har lest sin Morgan Kane eller som kjenner litt til det såkalte ville vesten. Egentlig var det litt tøft å bo på et rom oppkalt etter den berømte tannlegen, som var kjent for å være en notorisk dranker og drapsmann. Han virket en periode som gambler i Santa Fe før han dro til Tombstone, Arizona. Mange vi hadde snakket med så langt på turen hadde anbefalt oss å dra innom denne byen i kanten av Sangre de Cristo Mountains nord i New Mexico. I dag regnes Santa Fe som en av de mest spektakulære byene i hele USA, hovedsakelig pga. av alle de gamle, tidlig vernede og historiske bygningene i spansk/pueblo-indiansk stil og arkitektur, basert på adobe (mudder og strå) og trebygninger fra tidlige tider. Santa Fe "the town of the holy faith" er en gammel by (i amerikansk målestokk), og den eldste hovedstaden i USA, etablert i 1610. Byen var lenge hovedsete for det spanske imperiet nord for Rio Grande, og det eldste europeiske samfunnet vest for Mississippi. William Becknell åpnet den 1000 miles lange "Santa Fe trail", som strekker seg fra Arrow Rock i Missouri, med 21 mann og et vogntog med varer rundt 1830. Men amerikanerne fant ikke Santa Fe og New Mexico så fruktbart som de trodde, og regionen skal ha blitt kalt den mexikanske republikkens Sibir.

Byen er fortsatt preget av blandingen av tre kulturer, pueblo-indiansk, spansk og angloamerikansk. Dette kan i dag best beskues på the Plaza, gamlebyens hjerte, omringet av gamle bygninger, og stedet hvor mange årlige begivenheter finner sted. Endog, den dagen vi besøkte the Plaza, sto det en trubadur på en scene og spilte og sang moderne melodier (med PA-anlegg). New Mexico skiftet tilhørighet mellom USA og Mexico 15 ganger, og ble ikke tatt opp i unionen før i 1912 som den 47. staten, etter flere kriger, bl.a. den mexikansk-amerikanske krigen i 1846. Antallet definert som fattige skal være 25% i denne staten, det høyeste tallet i USA. Fra bilen kunne vi forstå dette ut fra bostandarden, spesielt på landsbygda, der mange bodde i typiske prefabrikkerte "trailere" (som ser ut som forlengede anleggsbrakker), som var vanlige i de vestlige statene i USA. Etter å ha dusjet, dro vi ned til sentrum med taxi fra motellet. Var innom en bluesbar den første timen, hvor de lokale bluesheltene spilte rå Texas-blues på omgang. De langhårete typene hadde det tydeligvis moro, der de flirte og lo hele tiden. Musikken var ganske bra, og Knut T. som blueselsker var godt fornøyd med at vi fant denne baren. Etterpå gikk vi innom en annen bar, hvor vi fikk oss noe øl og dram. Kom i snakk med mor og datter, som hadde bakgrunn fra Sverige. Knut T. kunne ikke dy seg, og spurte bartenderen om han hadde hørt om Morgan Kane. Men nei, dette var et ukjent navn for ham, selv om Knut T. forklarte at han var født i Santa Fe. Jeg fikk hengt opp en endollarseddel hvor jeg skrev "Greetings from Norway" på framsiden, og "Morgan Kane" speilvendt på baksiden, slik at dette navnet kunne leses sett fra speilet bak baren. Det er vanlig i USA å skrive hilsener på dollarsedler i barer, for at disse så henges opp til allmenn underholdning. På denne baren i Santa Fe leste jeg beskjeder fra hele verden, men ikke noen fra Norge. Så hvorfor ikke henge opp en fiktiv hilsen fra Norge? Turnet inn kl. 03.00.

Palo Duro Canyon, Texas

The Plaza, Santa Fe, New Mexico

Main street, Jerome 1915, photo Gunnar Bureid

Hotel Connor, Jerome 1915, photo Gunnar Bureid

Indian girl, photo: Gunnar Bureid 1915

Jerome 2001

Dag 7. Torsdag 19. juli 2001

Avreise fra Silver Saddle Motel kl. 10.30. Kjørte først ned til gamlebyen i Santa Fe, hvor vi parkerte. Gikk litt rundt i byen, og kjøpte oss frokost. Jeg fikk meg mexikanske burritos, som består av kjøtt og grønnsaker rullet opp i lefser, og som var en smule mer krydret enn tilsvarende mat i Norge! Magen gjorde noen hopp, men maten var egentlig ganske god. Men definitivt ikke noen norsk frokost. Knut T. og jeg ruslet en runde rundt i byen mens Geir L. skulle handle gaver til sine nevøer. Fikk oss en kaffe mens vi så og hørte på en indianer som satt på fortauet over gaten og spilte indianske melodier på fløyte. Det var som om stemningen fløt tykt rundt i gatene, og vi kunne fornemme noe av Santa Fe´s miljø og sjarm. Var også innom et par butikker som solgte en blanding av antikviteter og suvenirer. Det eneste som kan sies om prisnivået er at det var astronomisk. Kniver kostet bl.a. mange tusen kr., men for all del, de hadde masse flotte greier som sikkert ville ha pyntet opp i de tusen hjem. Før vi dro fra byen hørte vi litt på den nevnte sangeren på torget. Gamlebyen i Santa Fe var sjarmerende, med små, hovedsakelig hvitkalkede hus i det jeg vil kalle mexikansk stil, der brune bærebjelker stakk ut fra veggene. Kjørte fra Santa Fe kl. 13.30, ned mot Albuquerque sørvestover langs I-25. I Albuquerque svingte vi inn på I-40 vestover igjen. På veien inn mot Albuquerque kjørte vi en stund ved siden av en sivil politibil. Men en kunne fortsatt se at det var snakk om en slik bil, for utrykningslysene i bakruta kunne ses, og framme ved dashbordet kunne en se et horn. Det som var artig med denne episoden, var å beskue reaksjonen til alle sjåførene som kom litt for fort i venstre fil. Alle som en bremset de ned ved siden av politibilen. Det var tydelig at folket var obs. på disse gutta. Forresten var det overraskende mye politi langs veiene i enkelte stater. Men det må også sies at det var lite råkjøring å se. Stoppet på flere steder langs Route 66, som går parallelt med I-40 på dette strekket. Knipset en del bilder av naturen langs ruten. Vi fikk oss kaffe bl.a. i indianerbyen Grants (hovedsete i Cibola County), kjent som Grants Camp i 1881 da Santa Fe Railway ankom, og som senere fikk en boom i 1950 da det ble oppdaget uran her. På vei mot middag og overnatting et sted i Arizona, stoppet vi i Red Rock State Park rett før grensen. Denne parken ligger like ved kullgruvebyen Gallup (7000 innbyggere), et område der de tidligere Anasazi-, og dagens Zuni, Hopi- og Navajo-indianere (ofte benevnt pueblo-indianere) lever. Navajo-reservatet nord for Gallup er det største indianerreservatet i hele USA. Red Rock State Park danner inngangsporten til Zuni, en av Cibola´s syv byer, som de spansk-mexikanske Conquistadors søkte etter på 1500-tallet. I 1539 søkte Fray Marcos de Niza etter Cibola´s syv byer, og i 1540 gjentok Coronado søket med en ny ekspedisjon. Mexikanske conquerors trodde at det skulle være enorme rikdommer i Cibola´s syv byer, mer gull, sølv og smykker enn noensinne sett i Mexico.

Red Rock State Park er en imponerende park med karakteristiske røde sandsteinsklipper, som stikker noen hundre meter opp og som danner en naturlig barriere mot nord i flere mil langs I-40. Fenomenet ble til ved at den røde sandsteinen ble presset opp, et geologisk fenomen kjent som "the Zuni uplift", gjennom en prosess som medførte at klippene ble flyttet fra en horisontal til en semivertikal posisjon, i forhold til en annen, lavere sandsteinformasjon. Bergsøylene står dermed opp fra resten av terrenget. Og å ja, det har vært spilt inn westernfilmer her, spesielt i perioden 1940-64, da Hollywood omgjorde dette hovedsetet i McKinley County til en liten westernfilm hovedstad. Noen bilder ble naturlig nok knipset i slike omgivelser. Så videre inn i Arizona, en stat som skulle bli min favorittstat i lag med Colorado. Passerte "Petrified Forest National Park", uten at vi valgte å stoppe. Her finnes masser av forsteinete trestammer, som mineraliseringen har omdannet til fargerike jaspis- og agateformasjoner. Etter flere timer i bilen, stoppet vi i småbyen Holbrook (6000 innbyggere) for middag (Ranch Inn, nok en steak-middag). Holbrook ligger ved bredden av Little Colorado River, og er hovedsete i Navajo County. Holbrook ble dannet i 1881 da "the Atlantic and Pacific Railroad" ankom, og oppkalt etter sjefsingeniøren, Henry R. Holbrook. Det sies at tumble weed fortsatt blåser inn i byen fra ørkenen under sandstormer, så Holbrook representerer virkelig vesten. Tumble weeds eller "rullende busker", som de kanskje kan kalles på norsk, er en fellesbenevnelse på slike busker, men tumble pigweed Amaranthus albus, er den arten som har gitt dette fenomenet sitt navn. Vi tok så inn på snuskemotellet Western Holiday, som kostet oss $60 for to rom. Geir L. fant opp til flere american cockroaches Periplaneta americana i senga si, og var mildt sagt skeptisk til stedet. Han har ikke vært i Syden og opplevd kjempekakerlakker tidligere, og fikk vel et lite sjokk. Vi var enige om at motellet var det hesligste til nå. Badet hadde fullt av hår flytende rundt. Her ble det ikke drikks til vaskehjelpen! Jeg og Knut T. gikk en tur på en lokal bule kalt Winners Circle. Dette var virkelig en av plassene. Med en blanding av hvite, mexikanere og indianere. De fleste av folkene var fulle, med stadige støtteskritt som bevis. Det tok bare 15 minutter før den første slåsskampen var igang. Ekte ville vesten, med andre ord. Vi satte oss litt i bakgrunnen for ikke å provosere noen av de lokale. Ved ølkjøping i baren fikk jeg et stygt blikk av mexikaneren som senere ble kastet ut etter slåssingen. Med tatoveringer og langt svart hår i hestehale, så fyren ut akkurat som skurkene i dårlige westernfilmer. Tok kveld tidlig, ca. kl. 01.00.

In the Arizona wilderness

Big Chino Wash Verde, a desert oasis

Dag 8. Fredag 20. juli 2001

Holbrook ble forlatt ganske tidlig fredag (09.00), og vi oppdaget at vi måtte stille klokken enda en gang. Denne gang til stillehavstid, enda vi ut fra kartet trodde at vi skulle stille klokken omtrent ved grensen mellom Nevada og California. Etter to timers kjøring fra Holbrook ankom vi Flagstaff for frokost. Vi hadde da kjørt gjennom en sørlig utløper av "the Great Basin Desert". Flagstaff ligger 2070 meter over havet sør for San Francisco Mountains. Arizonas høyeste fjell, vulkanen Humphreys Peak, ligger i dette fjellmassivet, og strekker seg til 3792 m.o.h. Flagstaff (46.000 innbyggere) er hovedsetet i Coconino County, det nest største "fylket" i hele USA. Noen mil øst for Flagstaff begynte terrenget å endre seg og vi kom for første gang siden Oklahoma inn i regulære skogområder, en del av Coconino National Forest. Skogene er dominert av ponderosa pine, Pinus ponderosa. Hele Flagstaff er omgitt av skogområder, og disse ble tidlig utnyttet til tømmer. Da tømmerhoggerne (lumberjacks) skulle feire 4. juli 1876, hundreårsjubileum for konstitusjonen, plantet de US-flagget på toppen av en ponderosa pine, og dermed hadde bosettingen fått sitt navn. Etter at Atlantic and Pacific Railroad (dagens Santa Fe Railroad) ankom byen i 1882, vokste byen raskt. Flagstaff var egentlig en mer trivelig by enn en skulle forvente. Landskapstypen og skogområdene rundt byen strakk seg fra Flagstaff og ganske lang vestover. Det meste av Nord-Arizona ligger på et høydeplatå, og temperaturen i regionen er på langt nær så høy som på slettene lengre sør (Phoenix og Tucson).

Fra Flagstaff kjørte vi sørover langs hwy 89A mot Sedona for å oppleve de spektakulære røde klippene og monolittene ved Oak Creek. Her ble det fyrt av en del bilder av fjellformasjonene. Sedona (16.000 innbyggere) er en turist og artistby som ligger ved enden av Oak Creek Canyon, delvis i Coconino og Yavapai Counties og er omgitt av Coconino National Forest på alle kanter. Fra Sedona var det egentlig meningen å svinge østover inn på I-17 tilbake til Flagstaff, men vi bommet på veien og bestemte oss for å ta en rute sørover, for så å svinge vest og så mot Williams i nord, for videre kjøring mot Grand Canyon. Dette ble en av de mest spennende kjøreturene så langt. Vi endte i den nedlagte gruvebyen Jerome, som ligger i Cleopatra Hills nesten 6000 fot over landskapet nordover mot Sedona. Her, i Arizonas Black Hills, ble det i perioden 1876 til 1953 drevet ut store mengde kopper, men også en del gull, sølv, sink og bly. Jerome hadde på det meste 15.000 innbyggere, men fra å være en veritabel ghost town på 60-tallet, bor der i dag ca. 450 personer, en broket samling av kunstnere, musikere, forfattere, hermits og enkelte "bed and breakfast" eiere. Byen var kjent for å være "Wickedest Town in Arizona" (New York Sun, 5. februar 1903), og hadde et ry for gambling, prostitusjon, alkohol og narkotikamisbruk osv, og brant ned til grunnen fire ganger mellom 1894 og 1899! Her fikk vi oss kaffe på en lokal sjappe midt i byen, hvoretter vi forhørte oss på det lokale turistkontoret om det var mulig å kjøre en grusvei (dirtroad) via Perkinsville og videre mot Williams. Vi fikk høre at det var mulig om enn ikke å anbefale, og etter på nytt å ha spurt en hippie som kom ut fra et nedlagt gruveområde, la vi ut på denne 45 minutters kjøretur langs en vei som knapt nok lenger brukes. Kan nevne at vi ikke møtte et eneste kjøretøy langs veien (selv om vi så flere parkerte biler langs ruten). Bilen fikk juling på den humpete veien eller kanskje mer riktig tråkket. Stoppet flere steder, bl.a. på broen over Big Chino Wash Verde. Ved en stopp så vi turens eneste hummingbird, en black-chinned hummingbird Archilochus alexandri. Det som er flott med en detour som denne, er at den går langt utenom alt som heter turistplasser og at en får oppleve "urørt" natur slik den virkelig er unna all bebyggelse. Topp opplevelse! Selv om vi var glade da vi endelig kom inn på asfaltert vei igjen inn mot Williams ved I-40. Det er alltid en sjanse får at bilen kan stoppe, og ingen jeg kjenner ønsker at det skal skje på en strekning som denne.

Fra Williams kjørte vi hwy 64 nord til Grand Canyon Village ved Grand Canyon National Park, etablert som nasjonalpark i 1919, og kanskje USA´s mest kjente naturattraksjon. Dalen var som forventet imponerende, med røde, monumentale klipper og med en grønnaktig Colorado-elv langt der nede. Grand Canyon er 446 km lang, opp til 30 km bred og 1,6 km dyp. Av spesielt dyreliv kan nevnes at pumaen Puma concolor er relativt vanlig her, og at det de siste årene er gjenutsatt california condor Gymnogyps californianus på nordsiden av Grand Canyon. Etter at det gikk mot utryddelse av kondoren (i 1984 var det bare igjen 15 ville kondorer, hvorav flere raskt døde av blyforgiftning), ble det bestemt at de siste ville individene skulle fanges inn for beskyttet oppavling, og de første fuglene har nylig blitt satt ut i California og her ved Grand Canyon. For å oppleve dalen til fulle, skulle vi ha brukt en dag der og gått ned langs en av stiene. Men enkelte av brosjyrene advarte folk med dårlig kondisjon å gå ned, da returen opp bergsiden kan bli tøff etter en lang dag i varmen nede i dalen. Flere folk dør hvert år av heteslag nede i Grand Canyon. I tillegg faller en bråte folk ned fra klippekantene hvert år. Fikk skutt noen bilder på klippekanten, men oppdaget også at jeg hadde mistet en del på mitt Nikon kamera (eye-piece og rubbercup), noe som la en liten demper på opplevelsen. Vi ble enige om at vi skulle forsøke å komme oss til Las Vegas i løpet av kvelden, slik at stoppen ved Grand Canyon ble relativt kort. Her levde vi opp til betegnelsen "stressturister", som bare stopper noen timer ved hver severdighet. Ned til Williams igjen, og videre vestover langs I-40, vår kjente følgesvei. Fikk oss middag på kafeen Copper Cart i småbyen Seligman "the Birthplace of Historic Route 66". Så videre inn i Nevada. Nærmet oss Las Vegas kl. 21.00, etter å ha svingt av I-40 og fulgt hwy 93 nordvestover. Det ble mørkt før vi kom fram, slik at vi gikk glipp av det severdige terrenget sør for byen. Men vi stoppet likevel ved Hoover Dam, og fikk oss et varmeslag med glohet ørkenluft i trynet. Her var det jammen hett, sikkert over 35°C. Hoover-dammen var imponerende selv i mørke, for den var godt opplyst. Den er 221 meter høy og bygget i 1931-35, og demmer opp Colorado-elven et langt stykke og danner innsjøen Lake Mead. Området er senere lagt ut som Lake Mead National Recreation Area med fiske- og vannsportsaktiviteter. Til sist kom vi over åsen og et spektakulært opplyst Las Vegas (450.000 innbyggere, Metro Area med 1,2 millioner innbyggere) åpenbarte seg på sletten under oss. Her går det med noen kW timer i strøm, men Hoover-dammen produserer vel nok? Vi viste ikke helt hvor vi skulle, men fant til slutt fram til stripa, eller Las Vegas Blvd ("the Strip", som den kalles). Tok inn på det første motellet vi fant, Golden Inn, til en pris av $150 for to netter på trippelrom. Etter å ha roet oss litt ned etter den lange turen i en varm bil, tok vi taxi til et av de mest eksklusive kasinoene i Las Vegas, nemlig Caesar´s Palace. Taxisjåføren var ikke fornøyd med at vi ikke ga drikks (som vi glemte), og vi fikk med oss kommentaren "fucking assholes". Rasshøl tilbake, sier nå jeg. På Caesar´s Palace spilte jeg for $10 på slot-automater, og vant 12.25! Sluttet så å spille, bare for å oppleve å gå med overskudd første kvelden. Det var et vanvittig antall med spilleautomater på kasinoet, sikkert 1000-vis. Tok taxi tilbake til motellet, med en neger som ikke viste hvor det lå. Ruslet langs lysgaten Fremont Street en liten stund. Geir L. og jeg turnet inn kl. 03.00, mens Knut T. først kom tilbake til motellet kl. 05.00.

Grand Canyon, Arizona

Dag 9. Lørdag 21. juli 2001

Sto opp i nitiden om morgenen. Tok et rask bad under palmene (California palm Washingtonia filifera) i swimmingpoolen rett utenfor motelldøren. Der var temperaturen relativt kjølig og god. Snakket såvidt med en type som hevdet at det skulle bli 103°F i dag, noe han hevdet var "pretty good this time of the year in this city". Deretter bar det av sted for å oppleve berømte Las Vegas. Først gikk vi en tur på den moderne stripa Fremont Street i downtown, hvor vi fikk oss frokost inne på et av kasinoene. Deretter rotet vi litt rundt før vi returnerte til motellet. Jeg badet raskt i bassenget. Etter å ha slappet av litt, kjørte vi nedover stripa (Las Vegas Boulevard) for å få sett hvordan hoveddelen av byen så ut. Vi oppdaget at selve sentrum var situert rundt de store kasinoene Caesar´s Palace, Luxor, Paris (med mini-eiffeltorn stikkende opp gjennom taket), Flamingo m.fl., med masse underholdningssteder over alt. Dette illustrerer det som var mest imponerende med Las Vegas; det faktum at selve stripa var 16 km lang, og at det var fult av uteplasser, spillebuler etc. langs hele gaten. Og bare for å ha sagt det, Las Vegas levde virkelig opp til forventningene, her var det full rulle 24 timer i døgnet. Kasinoene stenger aldri, de mest spillegærne holder ut døgnet rundt. Inne på kasinoene er det voldsomt bråkete, automatene holder aldri kjeft. Pling, pling og atter pling. Etter noen dager inne i dette kaoset, ville i hvertfall jeg blitt sprø. Etter å ha vært innom flere fotosjapper for å sjekke om jeg kunne finne utstyr for å erstatte mitt tapte Nikon-utstyr (uten å lykkes), og for å kjøpe kaffe, kjørte vi tilbake til motellet. Før dette fikk vi oppleve tordenvær og lyn innendørs langs en lang kjøpesentergate som totalt var innebygd. Med regn og greier, fikk vi oss en god latter. Denne byen var en av de verste så langt å kjøre i, lyskryssene sto på rødt i det uendelige, og trafikken var tettpakket. Men vi kom da oss tilbake til hotellet i sjutiden. Der startet vorspielet for kvelden, og det ble drukket litt øl og dram ved bassengkanten. Vi tok så taxi inn til hovedstripa, etter først å ha beskuet lysshovet i taket på downtowns overbygde Fremont Street. Lysshowet var mektig imponerende. Nede på stripa kjøpte vi oss en meget sein middag, som ble fullført kl. 00.30. Vi gikk så videre, og kom inn på utestedet og kasinoet Frontier, hvor et countryband spilte. Der var det mange flotte damer og fullt liv. Vi ble værende i dette kasinoet resten av natta. Det ble meget seint og Geir L. hadde allerede tatt kvelden i totiden, men Knut T. og jeg ville prøve en av de andre for oss norske uvirkelige tingene med Las Vegas. Du kan nemlig få drikke alt du orker gratis mens du spiller, og vi rakk å hive innpå noen whiskey-drinker ved spille-automatene. Jeg kjøpte meg min tredje rull med kvartdollar, og samlet brukte jeg kanskje $30-40 på spilling i Las Vegas. Geir L. hevdet at han hadde vunnet $80 etter at han forlot oss, så han var den eneste som gikk med overskudd. Vi turnet ikke inn før i sekstiden, og det ble naturlig nok alt for lite søvn den natta.

Dag 10. Søndag 22. juli 2001

Sto opp ca. kl. 10.00, og oppdaget at passasjervinduet på bilen hadde stått oppe hele natta. Dette var litt sløvt av Geir L. (og meg), og vi hadde flaks at ingen hadde tømt bilen for vårt gjenstående utstyr. Men episoden illustrerer det faktum at alt blir litt hektisk på en tur som denne, der du sjelden får tid til å sette deg ned for å slappe av. Fikk oss frokost på en mexikansk restaurant, i et strøk som viste at det også i Las Vegas finnes fattige folk. Kjørte ut fra Las Vegas kl. 13.00. Selv om vi hadde vært i Las Vegas nesten to døgn, kunne vi selvsagt brukt mye mer tid i en slik by. Alt er lagt opp for underholdning av alle slag, og alt går i hundre hele tiden. Men tempoet er slik at det kan ta pusten fra en stakkar, og alt for mange dager i en slik heksegryte ville blitt for mye for meg. I tillegg ville et lengre opphold ha tæret hardt på reiseøkonomien, naturlig nok. Kjørte i retning av Los Angeles langs I-15. Havnet i bilkø på veien ut fra byen, og ble sittende mer eller mindre fast i ca. en time. Krysset grensen til California etter en stund. Vi fikk ikke med oss Death Valley, som ligger litt lenger mot nordvest. Langs I-15 hadde vi Mojave Desert (Mojave National Preserve) på begge sider av veien. Stoppet for skifte av sjåfør litt inn i California, hvor Geir L. L. tok over. Her vokste joshua tree Yucca brevifolia overalt i åssidene. Joshua treet (agave-familien) er et kjennetegn på Mojave ørkenen. Fikk sett en ugle, faktisk min første siden jeg ankom USA. Arten var ganske sikkert great horned owl, Bubo virginianus, som er vanlig i ørkenstrøkene. Det ble tatt noen bilder av palmer og av naturen under stoppen, men også underveis fra bilen. Vet ikke om disse bildene blir OK. Ved siden av Baker lå en soda-sjø (Soda Lake ved Devils Playground), som virket helt uttørket fra veien. Stoppet i Barstow for lunch og bensinfylling. Fra Barstow kjørte vi langs hwy 58 til Bakersfield, hvorfra vi fortsatte nordover langs hwy 99 til Famosa, og derfra videre langs hwy 46 vestover til Paso Robles eller El Paso de Robles (18.500 innbyggere), som mexikanerne kaller det. Hovedgreia i denne delen av California er vindyrking (siden 1797), og i Paso Robles kan en velge mellom 28 wineries for prøvesmaking. Her tok vi inn på Adelaide Inn, hvor vi betalte $84 for ett rom med to senger pluss en mobilseng. Turnet inn tidlig denne kvelden.

Interstate 40 as it really looks!

Among elephant seals, San Simeon, California

Dag 11. Mandag 23. juli 2001

Kjørte ut av Paso Robles kl. 11.00 etter å ha spist frokost på en restaurant i byen (hvor vi måtte vente en time på maten). Kjørte ut mot kysten, og det ble feiret med hornet da vi endelig nådde Stillehavet. Knut T., fiskeren, var på dette tidspunktet lei av ørken, og lengtet tilbake til havet. Til vår overraskelse var det relativt kjølig langs kysten, kanskje 10-15°C kjøligere enn i innlandet, og det var også mye havtåke. Temperaturen langs kysten lå på rundt 20°C. Ved vår første stopp fikk vi vadet i Stillehavet, og temperaturen i vannet var relativt lav, kanskje rundt 17-18°C. Vi var likevel godt fornøyd med endelig å ha krysset kontinentet. Vi kjørte videre nordover langs kysten på hwy 1, og gjorde flere stopp for å fotografere landskapet. Den mest imponerende stoppen ble gjort ved en vernet strand ved San Simeon, der det lå flere titalls elefantseler Mirounga angusti-rostris. Disse digre dyrene som kan bli fire meter lange og veie to tonn (hanner) utgjorde et imponerende skue. Elefantselen ble nesten utryddet på 1800-tallet og bare noen få individer overlevde på Isla de Guadalupe i Mexico. Etter fredningen for nesten 100 år siden har bestanden tatt seg opp igjen, og er i dag på mer enn 100.000 dyr. I løpet av 1970-tallet spredde dyrene seg nordover og enkelte kolonier ble etablert på fastlandet, og i 1992 ble den første ungen kastet i dette området av California, sør for Piedras Blancas lighthouse i San Luis Obispo County. I dag er populasjonen av elefantsel her (Ano Nuevo colony) på rundt 7000 individer. Siden dyrene ofte ligger like ved hwy 1, har det vært mange episoder der uvettige mennesker har plaget selene. Mange vandrer mellom selene, og enkelte har til og med tatt med seg feltstol, og satt seg ned midt inne i koloniene fullt utstyrt med kjøleboks, radio og favorittboka! Men vi var heldige som passerte her i juli, da dyrene oftest er til havs (hannene åtte mnd. og hunnene 10 mnd. pr. år). I juli skifter hannene pels, og det var stort sett hanner ved San Simeon da vi passerte. Her fikk vi også sett brown pelicans Pelecanus occidentalis, skarv Phalacrocorax sp. sittende på noen skjær langt der ute (for langt unna til å artsbestemmes), og flere måsearter, bl.a. western gull Larus occidentalis. Tok bilder av en sukkulent plante, sand lettuce Dudleya caespitosa, og sea daisy Erigeron glaucus. Nordover mot San Francisco kjørte vi gjennom det mer enn 150 km lange området kalt Big Sur (El Sur Grande; the Big South, mellom San Simeon i sør og Carmel i nord). Terrenget var særpreget med klippekyst og med bratte fjellskrenter opp mot Santa Lucia Mountains, og veien var både smal og svingete. Plantelivet var totalt nytt for oss, og vi kjørte bl.a. forbi et område med svært høye redwood tre Sequoia sempervirens. Coast redwood er verdens høyeste tre, og rekorden er over 110 meter. Stoppet for kaffe og bensinfylling i Gorda, og jeg trodde ikke mine egne ører da prisen viste seg å være $3.10 pr. gallon, den dyreste bensinen så langt i USA (men fortsatt uendelig mye billigere enn i Norge!). Fortsatte nordover langs kysten på hwy 1 forbi byene Carmel (hvor Clint Eastwood var borgermester mellom 1986-88), Monterey og Santa Crus, og videre inn mot San Jose og inn på I-280.

Etter nok en dag langs veiene (det var lengre kjøring fra Paso Robles til San Francisco langs denne ruten enn vi trodde), ankom vi San Francisco kl. 19.00. San Francisco har 730.000 innbyggere, mens det som kalles San Francisco Metro og som ligger rundt Bay Area har 6,8 millioner innbyggere! Etter å ha stoppet på Broadway for å orientere oss og andre nødvendige ærend, kjørte vi inn til sentrale strøk av byen for å lete etter et middelklasse hotell. Vi gikk gjennom et lugubert strøk dominert av forsøpling og masete negre, og etter litt leting tok vi inn på Olympic Hotel på Mason Street. Vi måtte betale ca. $350 for to rom i to netter. Rommene var små, men av en standard en må forvente i en storby for denne prisen. Etter å ha roet oss ned en stund, gikk vi for å få oss middag, og endte opp på en middelmådig kinarestaurant i Chinatown (naturlig nok). Inngangen til Chinatown på Grant Avenue er markert med en drage-ornamentert portal. San Francisco´s Chinatown er den største og mest kommersielle i hele USA, og er sentrum for byens ca. 200.000 kinesere. Her ligger butikkene og restaurantene tett i tett, men strøket har likevel sjarm og atmosfære og er vel verdt et besøk. På veien tilbake til hotellet ble det en pub til pub runde, hvor vi var innom flere barer. På den første baren spilte et trespann musikk. Jeg må innrømme at det fristet å spørre dem om å spille "San Francisco" med Scott Mackenzie "If you're going to San Francisco be sure to wear some flowers in your hair". Oppdaget at det er røykeforbud på de fleste barene, men på en av barene ga eierne tydeligvis faen i reglene, for der røykte underlig nok alle. California har de strengeste røykelovene i hele USA, og det var tydelig at de aller fleste respekterte "ikke røyke på offentlig sted" holdningen. Turnet inn kl. 03.00. Førsteinntrykket av San Francisco var ikke udelt positivt. Området sør for der vi bodde (South of Market) virket veldig sjabby; gatene var forsøplet og møkkete (faktisk ikke så ulikt Baltimore), og mange av folkene i gatene var fattige. Dette var også første gangen i USA jeg har opplevd at folk åpenlyst overnatter i slitte soveposer og under lagvis med tepper på gatene. Vil anta at politiet vil fjerne slike elementer fra gatene i de fleste byer. Dette strøket var av en type en ikke frivillig oppsøker etter mørkets frambrudd. Så etter første kvelden i denne byen mange hevder er den beste i hele USA (San Francisco topper vanligvis amerikanske avstemninger over USA´s favorittby, og absolutt alle jeg hadde snakket med i Baltimore før avreise hadde anbefalt denne byen framfor Los Angeles som by verdt å oppsøke i California), var jeg i tvil om denne byen kunne leve opp til forventningene.

....

Impressions from San Francisco................................................................Chinatown, San Francisco

Dag 12. Tirsdag 24. juli 2001

Sto opp i 9-10-tiden, og gikk ut for å få oss noe å spise. Frokosten kom på $18 for meg, men smaken sto ikke i stil med prisen. Deretter tok vi "the Cable Cars" (eller på norsk kort og godt trikken) mot Fisherman´s Warft området for å ta båten ut til Alcatraz. Historien om the Cable Cars går tilbake til 1869, da Andrew Smith Hallidie, eieren av en wire-fabrikk, opplevde en ulykke der en hestetrukket vogn i San Francisco´s bratte bakker ble trukket bakover som en følge av vekten, og fem hester døde. Fra sin tidligere erfaring fra taubaner i gruver, fikk han ideen til de berømte wire-trukkete trikkene. I 1873 sto den første linjen ferdig, og senere ble flere baner bygd. Etter det store jordskjelvet i 1906, som la deler av byen øde, ble flere baner erstattet med elektriske trikker. Mellom 1982 og 1984 ble tre av banene pusset opp og mange av vognene renovert til dagens standard. Ja, her var vi igjen "vanlige" turister, på jakt etter det som kalles "that Kodak moment". Men først måtte vi vente kanskje i en time i trikkekø nederst i California Street. Med gærne tiggere, vakter og folk fra alle verdenshjørner, var forsamlingen fargerik. På turen med trikken (Powell-Mason Line) fikk vi med oss en av hovedseverdighetene i San Francisco, de trinnvise bakkene, hvor utallige biljaktscener har blitt spilt inn med hoppende kjøretøy av alle sorter. Som naturlig var, valgte vi å henge med på utsiden av vognen: Jeg fikk æren av å stå helt fremst, og fikk derfor en flott utsikt opp og ned bakkene.

På veien ned Hyde Street fikk vi for første gang utsikt over San Francisco Bay med Alcatraz og the Golden Gate Bridge, to av byens andre store attraksjoner. Golden Gate Bridge var riktignok innhyllet i tåke, noe den som regel er året rundt. Det var imidlertid ikke mulig å få seg billett ut til Alcatraz (utsolgt), så vi tok i stedet et såkalt Golden Gate Bay Cruise med Red and White Fleet fra Pier 43 ($18). Denne båtturen tok ca. en time, og gikk først ut til Golden Gate, for deretter å gå rundt Alcatraz. Flott båttur, selv om vinden var ganske sterk. Fikk sett tre arter av alkefugler under turen, en skarvart (double-crested cormorant Phalacrocorax auritus og en sjøløve ved broen. Alkefuglene var common murre (vanlig lomvi) Uria aalge, marbled murrelet Brachyramphus marmoratus og en teistliknende art som må ha vært pigeon guillemot Cepphus columba. Rundt Alcatraz fløy flere brown pelicans, og øya skal ha fått sitt navn etter det spanske ordet "alcatraces" for disse fuglene eller opprinnelig "strange birds"/rare fugler. Golden Gate danner en naturlig inngangsport til San Francisco, og er et viktig Knut T.epunkt i dag. Tidligere ble bukta trafikkert av dusinvis av ferger. Golden Gate ble begynt bygd i 1933 og sto ferdig i 1937, konstruert av Joseph Strauss. Og brobyggeren kunne skryte av at bare 12 mennesker døde under byggeperioden, noe som var lite sammenlignet med andre samtidige broprosjekt. I dag er The Golden Gate Bridge den mest populære broen i USA for selvmordskandidater. Mer enn 1200 mennesker har gjennomført sitt siste stunt fra denne broen de siste 60 årene. Alcatraz eller "the Rock" som øya ofte kalles, har hatt et fengsel helt siden 1850-tallet, drevet av militæret fram til 1933, og av føderale myndigheter fram til stengingen i 1963. Kjent som et fluktsikkert statlig fengsel (pga. kaldt sjøvann og sterke havstrømmer) for særlig farlige fanger, har denne øya dannet bakgrunnen for mange bøker og filmer. Av kjente fanger kan nevnes Robert Stroud, den såkalte "Birdman of Alcatraz", Al Capone, George "Machine-Gun" Kelly, Alvin Karpis (the first "Public Enemy #1"), og Arthur "Doc" Barker. Selv om øya ble hevdet å være fluktsikker, forsøkte mange å rømme. De aller fleste ble imidlertid raskt pågrepet eller funnet druknet. Den 11. juni 1963 rømte Frank Morris, John og Clarence Anglin, og ble aldri gjenfunnet. Episoden ble senere gjort berømt gjennom filmen "Escape from Alcatraz" med Clint Eastwood. Vel inne på Fisherman´s Warft igjen, fikk vi sett "skræmm´ern", som må være Kirkvaag´s rollefigur for hans trøndertulling (vart du skræmt no?). Denne mannen gjemte seg bak noe buskas på gaten, en kvistsamling i hver hånd, for så å sprette fram for å skremme intetanende folk på gaten. I bakgrunnen sto en hel flokk med folk og lo høyt, mange av dem hadde tidligere blitt skremt selv. Så var det å samle inn drikks, for dette var sannsynligvis mannens levebrød. Noe for Trondheim? Etterpå gikk vi tilbake mot downtown gjennom Chinatown. Geir L. L. shoppet, mens Knut T. og jeg tok oss en pils på "the Grand Cafe". Spiste pizza på en restaurant i Little Italy (en av de beste pizzaer jeg har spist). Senere på kvelden to vi taxi til "the Saloon", et sted der det ble spilt blues. Fikk med oss slutten på en konsert med et lokalt band. Det ble så flere øl, før Geir L. kveldet rundt 11.30. Knut T. og jeg tok en tur innom en strippebule i nærheten, hvor det var full pakke, bare for å oppleve denne typen establishment. Kort sagt, det ble en dyr og uforglemmelig aften. Kveldet i tretiden, etter taxitur tilbake til Hotel Olympic.

Dag 13. Onsdag 25. juli 2001

Sto opp i 10-tiden. Billig frokost på et sliten Wendy`s i "negertown". Tok trikken på nytt til Fisherman´s Warft for en eventuell tur til Alcatraz, men det var på nytt utsolgt (hele uken). Vi besøkte i stedet Aquarium of the Bay, uten at det var det helt store. De hadde en tunnel under et akvarium "Underwater world" med mange hai- og skatearter, men jeg har ikke oversikt over hvilke arter det var snakk om. Etterpå ruslet vi en tur ut på pir 39, hvor San Francisco´s berømte california sea lion Zalophus californianus koloni ligger. Og vi fikk et uforglemmelig møte med sjøløvene som holdt et svare leven der de kranglet om plassen på flytebryggene. Hannene brøler hele tiden, men hunnene tar også del i hylekoret. Rart å tenke på at de har etablert seg midt i byen, bare noen få meter fra piret, hvor nysgjerrige turister beglor dem hele dagen. California sea lions kan skilles fra northern fur seal, en annen øresel i disse farvannene, ved at de er mindre, mangler en oterlignende snute og ikke minst ved at de bråker mer. Tok trikken tilbake til downtown hvor vi spiste på the Jax, en dyr restaurant hvor maten ikke var spesielt god. Hentet ut bilen fra den bevoktede parkeringsplassen og forlot San Francisco ca. kl. 16.00. Kjørte nordover I-280 for endelig å krysse the Golden Gate Bridge. Det var fortsatt tåke rundt brua. Krysset sundet igjen over Richmond-San Rafael Bridge, passerte "Berkeley, University of California", rundet Oakland, Hayward og San Jose før vi kjørte sørover langs I-580 og I-5 mot Los Angeles. Og plutselig sviktet A/C, i det utetemperaturen passerte 25-30-35°C i full fart. Merket det godt inne i bilen, der alt med ett ble klamt eller sticky, som det så fint heter i USA. Kjørte kanskje 300 km sørover. Overnattet på Super 8 Motel ved et veikryss midt mellom San Francisco og Los Angeles kalt Buttonwillow (1300 innbyggere). Betalte $90 for to rom. Kveldet tidlig. Generelt inntrykk av San Francisco: Mektig imponerende by med flotte gater med de klassiske bakkene. Cable Cars var tøffe og trege, der vi hang på utsiden underveis. Flott å få se Alcatraz og the Golden Gate. Meget fargerik befolkning med overraskende mange tiggere og folk som overnattet i soveposer på gatene. I ghettoen var det skittent, og disse områdene lignet litt på møkkabyen Baltimore. Temperaturen var svært lav i denne byen sammenlignet med resten av landet, de dagene vi var der var det ikke særlig mye over 20°C. Tok naturlig nok mange bilder i San Francisco, og det litt negative inntrykket fra den første kvelden måtte definitivt revurderes. Når jeg tenker over det i ettertid, er det ikke så enkelt å forklare hva som var så spesielt med San Francisco, men byen har et eller annet udefinert, en atmosfære som gjør den enestående.

Dag 14. Torsdag 26. juli 2001

Startet ut fra Buttonwillow kl. 10.00. Kjørte mot Bakersfield for å finne en Honda-dealer som kunne reparere A/C på bilen. Etter å ha rotet rundt i en time fant vi Barber Honda, men de hadde ikke mulighet til å se på bilen før neste uke, altså uaktuelt for oss. Bakersfield (212.000 innbyggere), hovedstaden i Kern County, ligger ved sørenden av San Joaquin Valley, et av California's mest produktive jordbruksområder. Vi fikk oss frokost på Taco Bell (enda en av disse kjedene som er overalt i USA, og som uten unntak serverer billig og dårlig mat), før vi fant et verksted som hadde anledning til å etterfylle kjølevæske på anlegget. Prisen ble avtalt til $170 for å skifte til ny og lovlig freon. Dette skulle ta 2,5 timer. Imens gikk vi innom Val-Mart og fikk oss kaffe. Da i kom tilbake fikk jeg beskjed om at kompressoren var ødelagt og måtte skiftes for at A/C anlegget skulle fungere. De hadde ikke alle delene og kunne ikke få fikset det. Dermed måtte jeg betale $173 for en mislykket reparasjon! Sure penger. I det vi skulle forlate Bakersfield klarte jeg det kunststykke å legge igjen mitt kamera på kontoret hos reparatøren (Armstrong All Automotive). Dette oppdaget jeg ikke før vi hadde kjørt en halv time langs hwy 99 mot Los Angeles. Vi måtte derfor returnere til Bakersfield (for tredje gang!) for å hente kameraet. Heldigvis hadde firmaet tatt vare på kameraet slik at jeg fikk det igjen. Til slutt kunne vi endelig kjøre mot Los Angeles.

Ankom Los Angeles kl. 17.30 etter å ha køkjørt lenge. Det viste seg at en bråtebrann i veikanten hadde forårsaket køen. Passerte Universal Studios på vei inn til byen. Eller rettere sagt, byområdet. Los Angeles (3,7 millioner innbyggere) dekker et kjempeområde, og er over 100 km fra en ende til den andre. Vi kjørte forbi Hollywood Bowl ned langs La Brea Avenue til vi krysset kjente Sunset Boulevard. I bakgrunnen kunne vi se Hollywood-åsen, men vi fikk ikke sett det berømte Hollywood-skiltet. Kjøpte mexikansk middag på en restaurant på Sunset Boulevard, før vi kruset langs denne gaten til Beverly Hills. Etter en runde rundt Beverly Hills, med mange millionhjem, bestemte vi oss for å avslutte besøket i dette eksklusive området, da det begynte å bli seint på dagen. Måtte stresse for å finne Los Angeles International Airport. Det var egentlig litt dumt å reise fra Los Angeles uten å få sett Hollywood-skiltet, Walk of Fame med de 2500 bronsestjernene i fortauet og de andre severdighetene, men slik er det, når tingenes iboende faenskap (=Bakersfield) styrer løpet. Langs I-405 gikk det uendelig seint, med milelange køer. Vi brukte over to timer på noen få km. Utrolig irriterende. Men til slutt fant vi flyplassen og fikk lokalisert terminal 7 hvor Geir L. og Knut T. skulle reise fra tidlig neste dag. De tok så inn på Marriott Hotel like ved flyplassen. Etter å ha fått all baggasje ut av bilen, tok vi farvel. Jeg kjørte videre for å fortsette min reise, mens Geir L. og Knut T. gjorde seg klar for returen til Norge. Slik jeg forsto det, gikk hjemreisen for dem stort sett greit, bortsett fra at flyet fra New York var overbook´et når de ankom flyplassen. Dermed måtte Geir L. fly med et annet selskap, mot en kompensasjon. Uansett, de kom seg nå velberget hjem til steinrøysa. Dermed var jeg alene midt i mørke Los Angeles kl. 22.00 på kvelden uten noen bestemte planer. Litt stusslig de første minuttene, men jeg fikk satt på litt høy musikk, og det gikk fort over. Den eneste tanken jeg hadde, var å komme meg ut av L.A. så kjapt som mulig. Etter all køkjøringen, var jeg negativt innstilt overfor denne byen, og med all kriminaliteten som herjer dette området, anså jeg ikke L.A. for å være en lovende plass å forsøke å finne et relativt rimelig sted for overnatting. Jeg kjørte derfor ut på I-405 på ny, og fulgte denne mot sør til den gikk over til I-5 og videre sørover (L.A. liksom sluttet aldri) til en by kalt Oceanside, som ligger ca. midtveis mellom Los Angeles og San Diego. Oceanside har 150.000 innbyggere, der mye handler om de flotte stillehavstrendene som går uendelig mot nord og sør. Det var godt å komme seg ut av Los Angeles, som er den verste byen jeg noen gang har kjørt i, Nairobi inkludert. I tillegg til å være tettpakket, kjørte alle ekstremt aggressivt. Skjønner derfor at de kom på å lage en film som "Falling Down", der Michael Douglas virkelig blir irritert i trafikken. Tok inn på det første hotellet med ledig plass i Oceanside, GH Guesthouse Inn for $83 (det dyreste og fineste hotellet så langt). Her var det både kjøleskap og mikrobølgeovn, og rommet var stort med utsikt mot bassenget. Selv om prisen var høy, orket jeg ikke kjøre videre etter en lang og slitsom dag bak rattet. Med ødelagt A/C, ble det jævlig varmt i bilen, og de uendelige køene i Los Angeles gjorde det ikke bedre. Kveldet i ett-tiden, etter å ha gått en liten tur rundt i Oceanside for å roe ned kroppen.

Sunset Bouleward, Los Angeles

Killer whales at Sea World, San Diego

Dag 15. Fredag 27. juli 2001

Ny og ubrukt dag! Uthvilt, frisk og rask. Startet dagen kl. 10.00. Kjørte ut av Oceanside langs kystveien mot San Diego. Stoppet ved Carlsbad Beach for mitt første bad i Stillehavet. Vanntemperaturen var for såvidt OK, kanskje rundt 19-20°C. Bølgene var store nok til at mange surfere var ute for å prøve seg. Og Baywatch-tårnene sto på rekke og rad langs de lange sandstrendene, selv om tårnet der jeg badet ikke var bemannet. Men det sirkulerte småfly langs beach´en hele tiden, så kanskje de overvåker de kjempelange strendene på den måten nå om dagen? Tok bilde av california ground squirrel Spermophilus beecheyi som rotet rundt på bergskrentene ned mot stranda. Etterpå ble det frokost på Subway i Carlsbad. San Diego nærmest seg da jeg så skiltet Sea World, og på impuls svingte jeg av I-5 i retning av dette stedet. Kom inn i en kø det var umulig å komme ut av, og måtte betale $7 for parkering utenfor Sea World. Fikk sjokk da jeg kom til porten, der jeg skjønte at inngangsprisen var $42! Men jeg tenkte som så at siden jeg først var der ved porten, så kunne jeg likevel løse billett for å sjekke hva som var så fantastisk ved dette stedet. Det første jeg gikk til, var spekkhoggershovet, med Shamu som hovedattraksjon i lag med et titalls andre killer whales Orcinus orca. Showet var selvfølgelig imponerende, med den kjente hoppingen og sprettingen, og der hvalene skvettet vann på publikum. I tillegg svømte trenerne med hvalene, og gjorde noen høye hopp. Men jeg var også betenkt over dette kunstige glimmershovet, og en kan skjønne hvorfor filmer som "Free Willy" blir så populære i USA. Dette er amerikanske guder. Mens ungene hyler, prøver foreldrene å lære avkommet litt om dyrenes verden. Halleluja. Det var nesten så jeg skjemtes over å være der, å være med å legitimere slikt. Men samtidig må en lure på hva som får dyrene med på alle triksene, selvfølgelig i tillegg til 100 kg frossenfisk i løpet av en liten times show. Av andre ting fra Seaworld kan nevnes hvalross Odobenus rosmarus, steinkobber Phoca vitulina og sjøløver Zalophus californianus, hvithval Delphinapterus leucas (fikk aldri sett hvithval i Vardø, måtte altså til San Diego for å få se denne rare hvalarten!), bottlenose dolphin Tursiops truncatus, isbjørn Ursus maritimus, manater Trichechus manatus, havskilpadder/leatherbacks Dermochelys sp., mange haiarter, mange ferskvannsfisk, flamingo Phoenicopterus ruber, flere pingvinarter, tufted puffin Fratercula cirrhata og lomvi Uria aalge. De smarteste dyrene i parken var imidlertid vanvittig aggressive western gulls Larus occidentalis og snowy egrets Egretta thula. Disse fuglene hadde lært seg at her var det mye lettvint mat å finne. Måsene stjal fisk beregnet for spekkhoggerne, men også fra unger som hadde kjøpt små bokser med fisk til sjøløvene. Enkelte av måsene gikk regelrett til angrep på ungene, som sjokkert hoppet unna. Observerte også en annen måseart her, Heermann´s gull, Larus heermanni. Tok en del bilder i Sea World. Det var også mange aktiviteter jeg ikke sjekket ut, for etter 3-4 timer på denne ultrakommersielle plassen fikk jeg nok.

San Diego ligger like ved grensen til Mexico, og har 1,2 millioner innbyggere. Hadde jeg hatt turistvisum eller en annen type visum, hadde jeg nok tatt en dagstur over til Mexico. Men mitt J-1 visum gjorde dette umulig; jeg måtte ha fått dette påskrevet ved JHU før avreise for å kunne besøke Mexico eller Canada. Byen er mye mer rolig og avslappet enn Los Angeles, men også San Diego er en utpreget turistdestinasjon. Det som i hovedsak trekker folk til denne byen er klimaet, og alle strendene. Men Sea World trekker nok også enormt med folk, det var 1000-vis av folk der. Etterpå kjørte jeg gjennom sentrum av San Diego, før jeg fant en vei som gikk østover (I-8). Returen mot Baltimore hadde for alvor startet. Men jeg kom ikke langt. Stoppet i El Cajon, som egentlig ligger i San Diego, for middag og kartlesing. Nå når jeg er alene i bilen gjelder det å planlegge kjørerute på forhånd; det å sitte med kartet i fanget mens en kjører er neppe særlig trafikksikkert. Kjøpte mexikansk på en restaurant kalt Por Favor Restaurant, en av de bedre middager så langt på turen. Bestemte meg for å ta inn på motell i utkanten av San Diego for natten, og fant et motell kalt St. Francis Motel. Måtte betale $53 for en natt. Neste dag starter turen vestover for fullt. Planlegger å kjøre til Tucson, Arizona neste dag. Med ødelagt A/C gjelder det å bunkre godt, for neste dag vil bli en helvetes het dag. Ørkenstrøkene sør i California og Arizona er nesten uten unntak USA´s varmeste steder om sommeren, på grunn av den varme og tørre luften som kommer fra Mexico.

Dag 16. Lørdag 28. juli 2001

Startet fra El Cajon i utkanten av San Diego kl. 10.00. Kjørte I-8 østover vekk fra Stillehavskysten. Det var fortsatt ganske OK temperatur i San Diego ved avreise, men det ble rask varmere jo lengre vekk fra kysten jeg kom. Fra morgenen av hadde jeg innstilt meg på at dette ville bli en helvetesdag så lenge A/C ikke virket. Ørkenstrøkene i California og Arizona er kjent for å være noen av de varmeste på kloden, og den nest varmeste målingen som er gjort, ble målt i dette området. Bare i Libya-ørkenen er det målt høyere temperaturer. Og på værmeldingen kvelden før ble det varslet om meget varmt vær, med høyeste bymåling i Phoenix i Arizona med 110°F eller ca. 44°C. Og i ørkenstrøkene kan det selvfølgelig bli enda varmere. Men som sagt, denne dagen måtte gjennomføres. Stoppet i fjellene innenfor San Diego i Cleveland National Forest, samt ved Algodones Dunes. Her parkerte jeg under et snodig tre med svært lange nåler, australian pine Casuarina cunninghamiana, introdusert for å binde opp sanddynene langs veien. Algodones Dunes er det største ørkensanddyne området i Nord-Amerika, mer enn 60 km langt og åtte km bredt. Det aktive sanddyne-systemet oppsto i pleistocene for 10-12.000 år siden, og innehar mange sjeldne arter. Kjørte deretter direkte til Yuma, Arizona, hvor lunch ble inntatt på en stappfull Mcdonalds. Dette var første stopp på en Mcdonalds på turen, og det blir antagelig den siste. Mcdonalds sucks, for å si det enkelt. Fortsatte videre mot Casa Grande for bensinfylling. Og puh, temperaturen i bilen var ekstrem høy, kort og godt. Jeg har aldri tidligere opplevd maken til varme. For å få luft, måtte jeg kjøre hele veien med åpne vinduer, men dette hadde ingen innvirkning på temperaturen i bilen. Til slutt ble det så varmt at colaboksene på golvet i baksetet begynte å eksplodere! Og ikke nok med det, blekkbeholderne i pennene jeg hadde liggende foran i bilen eksploderte også! Når jeg forsøkte å holde armen ut av vinduet, ble den så varm at det gjorde fysisk vondt. Det var spesielt i ørkenstrøkene at luften kokte. Skal jeg tippe, antar jeg at det var mellom 45-50°C i skyggen ved de verste stekningene. På værmeldingen om kvelden ble det meldt om at varmeste i USA denne dagen ble målt litt lenger nord i Death Valley på grensen mellom Nevada og California (122°F/>50°C!!!). I ettertid er det selvfølgelig en opplevelse, men det var ikke spesielt hyggelig mens det sto på. Skjorta var gjennomsvett, naturlig nok, og jeg måtte drikke litervis med iskaldt vann for å holde koken.

Det ble litt svalere utpå ettermiddagen da jeg nærmet meg dagens første lengre stopp, nemlig i Sonoran Desert ved Saguaro National Park, Tucson Mountain District. Lengre øst lå skydekket tykt. Sonoran Desert dekker et areal på 260.000 km², og omfatter det meste av staten Sonora, Mexico, den sørlige delen av Arizona, sørøstlige California samt det meste av Baja California-halvøya. USA har tre andre ørken-områder: Mojave-, Great Basin- og Chihuahuan deserts, men Sonoran Desert skiller seg fra de andre ørkenområdene ved at vinteren er mye mildere. Dette gir seg utslag i et meget rikt plante og dyreliv, bl.a. med mange sære agave og kaktusarter. Den delen av Sonoran Desert som dekker de sørøstlige delene av Arizona kalles Arizona Upland, med "saguaro-palo verde forest" som dominerende ørkentype på steinete åssider. Stoppet flere steder i denne parken, bl.a. ved Red Rock Visiting Center. Saguaro-kaktusen Carnegiea gigantea er Arizona´s statssymbol, og den opptrer på bilskiltene og utgjør et generelt bilde på sørveststatene, men den er faktisk endemisk i Sonoran Desert. Den er den største og en av de senest voksende kaktusarter (kaktuser utgjør en av de største plantefamiliene i verden med ca. 1800 arter, i utgangspunktet bare fra den nye verden, men enkelte arter vokser også andre steder, f.eks. på Madagaskar), og kan nå en høyde på 15 meter (rekorden er 23,8 meter!), kan veie opp til ni tonn, og kan bli mer enn 200 år gammel. Den høye vekten oppnås pga. at den kan absorbere mer enn 500 kg vann etter et regnfall i løpet av kort tid. Den karakteristiske greinformen dannes etter ca. 80 år. Saguaro-kaktusen er vidt utbredt i Sør-Arizona, og i Sonora, Mexico. Utbredelsen er knyttet til breddegrad og høyde over havet, den finnes helst mellom 300-1000 meter over havet, og den overlever lengre nord enn andre store kaktuser da den kan tolerere temperaturer ned mot -4°C. Den blomstrer om våren (hvite blomster), og senere opptrer røde frukter, som indianerne brukte både som mat og som utgangspunkt for vin. En overraskelse var hvordan døde Saguaro-kaktuser så ut. De hadde et nettverk av treaktige stolper "ribs" (liknet litt på bambus, men unntatt skuddKnut T.ene) som dannet et gjenstående ytre rammeverk, mens resten av planten tydeligvis råtnet ned raskt. Dette rammeverket av 13-20 stolper danner en indre sylinder. Langs de ytre ribbene på kaktusen stikker opp til fem cm lange torner ut, fra runde plattformer kalt "areoles". Det er rart å tenkte på at mange av artene i Sonora-ørkenen faktisk lever av kaktusene, og at bl.a. collared peccary Tayassu tajacu, som jeg ikke fikk sett, spiser kaktus som om piggene ikke affiserer den.

Tok masse bilder av landskapet og da spesielt av saguaro-kaktuser i nasjonalparken. Brukte mer enn en hel film på dette stedet. Av andre kaktusarter kan nevnes, engelmann´s prickly pear Opuntia phaeacantha var. discata (med røde, saftige frukter), teddy bear cholla Opuntia bigelowii, chain fruit cholla O. fulgida, buckhorn cholla O. acanthocarpa, fishhook cactus Mammillaria milleri, barrel cactus Ferocactus emoryi og rainbow cactus Echinocereus pectinatus. En av de råeste kaktusene må være fishhook cactus. I tillegg til vanlige rette torner, hadde den lange krumme torner (fiskekrok-aktig, derav navnet), slik at hvis du forviller deg inn i denne arten, da sitter du fast. En annen planteart som var vanlig i dette terrenget, var ocotillo Fouquieria splendens. Creosote bush Larrea tridentata var også vanlig, sammen med foothill paloverde Cercidium microphyllum med grønn bark. Av fugler kan nevnes curved billed thrasher Toxostoma curvirostre, cactus wren Campylorhynchus brunneicapillus, gambel quail Callipela gambelii, turkey vulture Cathartes aura (den finnes overalt i USA), en hauk jeg tror var Cooper´s hawk Accipiter cooperi og noen arter av småfugler. Hørte og fikk sett skyggen av en hakkespett, som jeg antar var en gila woodpecker Melanerpes uropygialis, som skal være vanlig i saguaro-skogen. Fikk også sett to øglearter; zebra-tailed lizard Callisaurus draconoides pluss en ubestemt art (kan ha vært en såkalt spiny-tailed lizard. Men to av mine ønskearter var ikke å finne; gila monster Heloderma suspectum og western diamondback rattlesnake Crotalus atrox. I solnedgangen fikk jeg noen gode bilder i flott lys. Alt i alt var det verdt omveien i sør å få oppleve disse meget imponerende kaktusene og den særpregede naturen i Sonora-ørkenen. I skumringen kjørte jeg gjennom Tucson Mountain Park før jeg nådde gamlebyen i Tucson med ekte lave mexikanske adobe murbygninger. Tok inn på Motel 6 for $34 ved I-10 midt i byen. Tucson har ca. 400.000 innbyggere og er hovedsetet i Pima County. Oppsummering av dagen: Alt i alt en grei dag (bortsett fra varmen), der jeg fikk lagt de første 650 km østover bak meg. Da jeg skulle legge meg, kjente jeg at noe stakk bak på leggen. Ved nærmere undersøkelse oppdaget jeg at en lang kaktustorn stakk ut av huden og at den gikk minst en cm inn i foten, hadde skapt blødning og hadde en total lengde på tre cm. Andre kaktustorner jeg hadde kontakt med i løpet av dagen var av en annen type. De hadde mikroskopiske mothaker, og var nærmest umulige å trekke ut fra huden. Hadde også plukket mange torner fra shortsen i løpet av dagen. I tillegg stakk jeg meg grundig da jeg brukte kniven på en saguaro. Det viste seg at ytterhuden på kaktusen kanskje var en cm tykk ved innsenkningene, og at den var hul innenfor.

Dag 17. Søndag 29. juli 2001

Startet igjen i 10-tiden om morgenen, denne gang ut fra Motel 6 i Tucson. Første delen av dagen ble brukt til å lete etter en åpen shopping-mall. Fant etter litt leting Tucson Mall, som åpnet kl. 11.00. Var innom en bokhandel før dette for å få tiden til å gå. Kjøpte en feltguide for sørvest USA, samt kart over New Mexico og Colorado/Wyoming. På mall-en kjøpte jeg fire nye filmer, to fuji velvia og to kodak elite chrome (for å prøve noe annet enn velvia). Fikk meg så brunch i form av en burger, som var overraskende god. Fra Tucson kjørte jeg vestover til Benson, hvor jeg svingte sørover mot Tombstone. Jeg kunne ikke dy meg, da jeg viste at jeg passerte byen bare i 40 km avstand, og tenkte at jeg senere ville angre hvis jeg ikke tok meg tid til å besøke denne berømte westernbyen. Første stopp i Tombstone var Boothill Graveyard, hvor jeg knipset noen bilder. Her var gravene til mange av de som døde under de ville tidene i Tombstone på slutten av 1800-tallet. Selv om innskriftene på mange av gravskiltene må ha blitt skrevet mye senere. Kanskje er en del av tekstene autentiske, men de må i så fall oppfriskes med jevne mellomrom. Tombstone "the Town too Tough to Die" er på mange måter fortsatt en ghost town, så her gjøres alt for å holde det gamle vesten i live gjennom turismen som byen avhenger av. Byen ble opprettet i 1878 av gullgraveren Edward Schieffelin, og hadde det året 100 innbyggere. På 1890-tallet hadde innbyggertallet økt til 15.000, etter at driften i sølvgruvene rundt byen gikk for fullt. Dette området i dagens Cochise County i Sør-Arizona var Apache land, der Geronimo, Victorio og Nachez ledet sine raid. Det noe spesielle navnet fikk byen etter at Schieffelin fikk høre at "You keep fooling around out there amongst them Apaches and the only rock you'll find will be your tombstone!", da han undersøkte disse områdene for drivverdige gruvefelt. Dermed ga han byen likså godt navnet Tombstone. Kjørte så ned til selve byen, hvor jeg parkerte i Fremont Street framfor det gamle Tombstone Courthouse og Camilas Fly´s Photograph Gallery. Deretter ble det O.K. Corral, hvor jeg kjøpte billett til $6,5 som inkluderte et "live" show som viste begivenhetene som skjedde 26. oktober 1881. Showet var ganske morsomt det, med en god del ironi blant aktørene. De brukte ekte våpen, men med blanks. Og hele forsamling hoppet i setene da han som ledet forestillingen brente av to løp med en hagle. Inne i innhegningen smalt det som bare det. Deltagerne i det historiske O.K. Corral var Wyatt-, Virgil- og Morgan Earp og bråkmakeren Doc Holliday, mot Billy og Ike Clanton, Frank og Tom McLaury og Billy Clairborne. Clairborne stakk av da skytingen begynte, og Ike Clanton gjorde det samme. Etterpå lå tre menn døde i gaten. Har sjekket ut hva som egentlig skjedde i O.K. Corral, bl.a. gjennom en kopi av the Tombstone Epitaph fra dagen etter som jeg har liggende, og følgende beskrivelse lånt fra en internettside synes å dekke begivenheten greit: "When Wyatt Earp and Billy Clanton opened the battle, Doc shot Billy in the chest, then cut Tom McLaury down with a double charge of buckshot. The life was blasted from McLaury before he struck the ground. Although, Wyatt allowed Ike Clanton to run from the fight scene, Holliday was not so generous. He threw two shots at Ike as he fled, missing him narrowly. A bullet from Frank McLaury cut into Doc's pistol holster and burned a painful crease across his hip. Doc's return shot smashed into McLaury's brain." Det kan derfor virke som om det var Doc Holliday som ledet an i oppgjøret fra "the Earps" side. Noe som egentlig ikke er så rart, da det bare var den notoriske drapsmannen Holliday som hadde erfaring fra slike oppgjør fra før O.K. Corral. John Henry "Doc" Holliday var født i 1851 i Griffin, Georgia, og utdannet seg til tannlege og tok graden Doctor of dental surgery med avhandlingen "Disease of the Teeth" ved Pennsylvania College of Dental Surgery, Philadelphia, i 1872. Like etter dette fikk han beskjed om at han hadde tuberkulose og at han bare hadde noen måneder igjen å leve. Han ble anbefalt å reise vestover mot tørrere luft, og fikk beskjed om at han da kanskje kunne få noen ekstra måneder. Men han levde i 12 år før han ble innhentet av tuberkulosen, og i den perioden skapte han seg et ry som kanskje den råeste drapsmannen av alle i denne tidsperioden. Han forsøkte seg som tannlege i flere byer vestpå, bl.a. i Dallas i Texas. Men det ble snart til at han livnærte seg som gambler. Som gambler måtte han lære å forsvare seg, og han ble en ekspert både med revolver og kniv. Og i 1875 drepte han sin første mann, og etterlot seg siden et blodig spor i de byene han oppsøkte. Holliday spilte og drakk tett, og gikk for å være ekstremt aggressiv, og pga. tuberkulosen var han likegyldig om han levde eller døde. Han ble skutt fem ganger, og overlevde hengningsforsøk fire ganger. I sin delvise selvbiografi, ført i pennen av Stuart Lake (som intervjuet Earp mange ganger på 1920-tallet), sa Wyatt Earp følgende om Doc Holliday (fra boken "Wyatt Earp, Fron