Skytetrening Haslemoen

Haslemoen

Den dag i dag husker jeg den første dagen under min militære førstegangstjeneste, den 7. juli 1985. Den startet med buss til Trondheim og en kjedelig togreise derfra nedover Østerdalen, med togskifte ved Elverum, ned til Haslemoen, rekruttskolen FAbtt for feltartilleriet, som ligger noen mil sør for Elverum i Hedemark. Kom fram tidlig på morgenen, og dermed begynte en helt ny og annerledes periode, med utlevering av effekter og AG3. For å si det enkelt, den militære disiplin passet ikke meg, og jeg måtte ofte le av alle tullingene som hadde vært i dette systemet litt for lenge. Dette resulterte i en del overhøvlinger fra befal med ulikt antall striper eller stjerner, men jeg slapp unna refs i disse månedene. Vi trente på å bli såkalte OP i feltartilleriet, hvis funksjon er å ligge i en framskutt posisjon for å plotte målene for artilleriet som kan stå noen mil bak. Det sies at OP mannskaper er de mest utsatte i krig, og faller som fluer da de alltid er i en framskutt posisjon i tett kontakt med fienden, eller fi, som det så fint heter på militærspråket. Jeg har ingen peiling på hvorfor jeg ble plassert i en slik snodig tropp. En av oppgavene var å plotte posisjoner med avanserte lasermålere. Ellers er det ikke mye å si om denne perioden. På fritiden spilte vi en del fotball. I helgene når vi ikke hadde vakt dro vi ut på de lokale pubene for å pilse, på obskure plasser som Våler, Flisa og Elverum, den siste favorittplassen til Ole Paus. Husker også tremilsmarsjen, da vi haiket med en traktor 6-7 km, var på epleslang og lå og slappet av i veikanten i sola, og endelig kom i mål etter sju timer. Men da var sersjantene så lei av å vente på oss at de hadde pakket sammen utstyret i målområdet. Det kan vel enkelt sies at vi, en fire - fem av oss, boikottet den formen for aktivitet. Totalt var jeg på Haslemoen i tre måneder, fram til forflytningen til Nord-Norge og Setermoen i midten av oktober det året.

Setermoen

Da tiden for forflytning til Nord-Norge nærmet seg, ble det avgjort med loddtrekning hvem som skulle dra og hvem som skulle bli igjen på Haslemoen. Halve troppen skulle nordover. Selv ønsket jeg å bli igjen i sør, men tapte loddtrekningen, og måtte senere ta Herkulesflyet fra Værnes til Bardufoss i Troms. Derfra ble vi busset til Setermoen, et høl i Indre Troms helt dominert av Brigade Nord, hvor vi ble eksperter på gul mack og spesialsendt HB fra Orkanger og Hedemark. Ved ankomst på forlegningen var det første som skjedde at jeg og en stakan fra Kongsberg straks ble overflyttet fra OP-troppen i O-batteriet til stabstroppen i Stabsbatteriet. En ære jeg tror skyldes at vi to var de fra troppen som tok befalet minst høytidelig. Selv ble jeg utpekt som sjåfør og radiotelegraf for den såkalte 5.1., dvs, sjefen i stabsbatteriet, en nervøs og hardtdrikkende kaptein som hadde tjenestegjort i mange år. Dermed fikk jeg ansvaret for en Mercedes Geländewagen, som ble min følgesvenn de kommende månedene. Hadde flere spesielle opplevelser med denne firehjulstrekkeren. En gang jeg var ute ved kysten for å hente noen som hadde vært på kurs for å lære å kjøre hjultrekker, opplevde jeg en 360 graders skrens på regnglatt speilis, med bare lave snøkanter som beskyttelse for en bratt skrent ned mot sjøen. Etter det ble det raskt lagt på kjettinger! En annen gang var jeg og en type fra Gjølme på "tyvperm" med to Mercedes´er i indre Troms. Vi fikk skaffet oss kjøresedler for dagen, og kjørte rundt bajas hele dagen, bl.a. dro vi opp til Altevatn. Flere ganger havnet en av oss i grøfta (bilene ble ikke skadet, da det var masse snø), og den andre måtte trekke bilen opp igjen. Vi fikk i alle fall prøvd ut firehjulsdriften på lavgir.

I skogen ved Haslemoen

Vintermånedene på Setermoen var lange og kjedelige. Hatet hadde en tendens til å komme fram under vinterøvelsene, når en ble kommandert til å stå mitervakt mellom kl. to og fire om natta, den såkalte hundevakta, i -20°C, med sterk kuling oppe i fjellskogen. På en av vinterøvelsene presterte jeg å få hele øvelsen til å gå i stå, noe befalet var svært lite begeistret for. Feilen jeg gjorde var å skifte radiofrekvens for tidlig, alt etter det første varslet om skifte av frekvens (skulle ha skiftet frekvens etter det andre varslet). Dermed satt jeg i bilen i flere timer uten å høre noe, mens resten av bataljonssjefene desperat forsøkte å komme i kontakt med 5.1., eller sjefen for stabsbatteriet. Kapteinen var ikke blid da han endelig fikk stablet seg på beina, han lå som vanlig i et varmt telt mens vi andre måtte gjøre jobben ute i kulda. Disse øvelsene kunne være slitsomme, da vi stadig vekk måtte pakke vekk kamuflasjen og teltene for forflytninger, gjerne to hver natt. Da min siste øvelse skulle starte utpå våren var jeg så lei at jeg ikke sto opp den morgenen øvelsen begynte. Jeg hadde da fått en type som reservesjåfør, en fersking som nettopp hadde ankommet Setermoen. Dermed kunne jeg slappe av i leiren hele uken, uten at noen stilte et eneste spørsmål om hva jeg gjorde, mens jeg i realiteten ikke hadde fått noen tillatelse til å droppe øvelsen. Jeg antar at kapteinen var like lei av meg som jeg var av ham, slik at han ikke giddet å bråke med at jeg ikke deltok. Jeg slapp unna med en refs under perioden på Setermoen, noe som var bra sammenlignet med mange av de andre, spesielt i stabsbatteriet, som fikk både fem og ti refser. Min refs fikk jeg for å ha hivd en sersjant ut fra rommet da han begynte å bråke og mase sent en kveld på brakka. Med min holdning var jeg en av få i den kontingenten som ikke rykket opp til visekorporal eller korporal. Jeg er en evig menig i det militære.

Setermoen juni 1985

Da det som oftest bare var militært personell ute på pubene på Setermoen, dro vi ofte heller til Tromsø i helgene når vi ikke hadde vakt (i praksis annenhver helg). Enkelte helger dro jeg også alene til Tromsø, heller enn å bli igjen på Setermoen. Vi overnattet da som regel på Sydspissen permsenter i Tromsø. Og i Trømsø var det relativt ville tilstander, både ute på byen på steder som Prelaten og Rogers ved torget, men det kunne være mye styr også på Sydspissen. En natt måtte vi stå opp i fire-fem tiden om morgenen for oppstilling ute på oppstillingsplassen. En vittigper hadde da tømt et brannslukningsapparat i gangene og over alt på senteret, noe militærvaktene slett ikke syntes var morsomt, og vi måtte stå ute lenge til de skyldige meldte seg. Vi dro også enkelte ganger til byer som Narvik og Harstad, uten at utelivet i disse byene var noe spesielt. I den kontingenten som startet i feltartilleriet samtidig med meg i juli 1985, var det minst tre som døde temmelig dramatisk underveis. En ble kjørt over av en 50 tonns tung mobil haubits 155mm (M109A3GN) på Haslemoen, en opplevelse som gir lave odds for overlevelse, en annen veltet om og døde under morgenoppstillingen på Setermoen, og den tredje døde i en trafikkulykke, tror jeg. Av andre ting jeg husker fra denne perioden, var da det ble flagget på halv stang etter at den svenske statsministeren Olof Palme ble skutt i Stockholm, en kald og solrik vinterdag i indre Troms.

Og selvfølgelig glemmer en ikke så lett den store Nato-øvelsen Anchor Express med 20.000 allierte soldater vinteren 1986, da hele Brigade N deltok og kamperte i områdene rundt Bjerkvik nord for Narvik. Da vi skulle kjøre ned mot Bjerkvik, ble vi stående fast i mange timer, da et digert snøskred hadde sperret E-6 i flere hundre meter. Etter mange timer i kø fikk de åpnet gammelveien gjennom de nedre delene av raset, med 6 meter høye snøkanter. Dagen etter ble 31 soldater og to beltevogner fra ingeniørkompaniet tatt av et snøskred inne i Vassdalen, hvorav 16 mann døde. Jeg lå da i et seksmannstelt ute ved fjorden sør for Bjerkvik, mens vinden blåste iskaldt og det var umulig å få opp varmen i teltet. Så det var mange som var glade for at de avlyste øvelsen etter katastrofen i Vassdalen. Brigadesjefen, Arne Pran, sto etterpå fram tårevåt på TV og tok på seg ansvaret for ulykken. Han sluttet senere som sjef for Brigade N pga. ulykken. Ingen kunne være mye i tvil om rasfaren i de dagene. Senere på året hadde jeg æren av å være sjåfør for den samme Pran under en annen Brigade N øvelse, da jeg vikarierte som sjåfør for bataljonssjefen ved FAbn på Setermoen. Det jeg husker best fra den opplevelsen var hakkeordenen i det militæret. Jeg hadde med meg masse utstyr bak i Geländewagen´en (ski og sekker), slik at bare passasjersetet foran var ledig. Først hadde jeg med en major i bilen, som måtte hoppe opp på sekkene i baksetet da oberstløytnanten (bataljonssjefen) kom inn i bilen. Når så obersten, brigadesjefen, også skulle være med (skulle kjøre disse typene ned til flyplassen på Bardufoss for at de skulle ta helikopter opp i fjellene for å inspisere en jegertropp), måtte også bataljonssjefen hoppe bak i bilen og ligge ubehagelig på sekkene. Det hele mens jeg måtte le av hele opplegget. Selv offiserene måtte le med, da de så det absurde i situasjonen. I dag ser jeg heller for meg et forsvar med en kjerne på kanskje 10-20000 yrkessoldater, som bør lønnes godt slik at yrket blir populært. Denne kjernen må så suppleres med mobtropper, som kan bestå av vernepliktige mellom 18-28 år, både menn og kvinner, som kalles inn til øvelse for 14. dager hvert andre år. For å sikre et minimum av mannskaper må en antagelig fortsatt basere seg på pliktig innkalling. På sikt tror jeg en slik løsning er bedre enn dagens, med seks måneders verneplikt blir det for kort tid til å trene mannskapene i moderne krigføring.