Høsten 1994 etter fullført hovedfag søkte jeg på et 20-talls jobber rundt omkring i Norge. Det ble til at jeg endte opp som miljøvernleder i Vardø kommune i Øst-Finnmark. Valgt ut fra en kombinasjon av hva som ble tilbudt og hva som var eksotisk. For det kan neppe stikkes under en stol at dette er en plass utenfor allfarsvei. Omtrent så langt ut i bortvekkistan som det er mulig å komme i fastlandsnorge.
Den som måtte være interessert i å vite mer om Vardø's historie, ikke minst om Pomorhandelen, som bidro til oppsvinget i byen noen hundre år tilbake, sjekk ut sidene til Vardø Museum.
Opp fra tunnelen og voila! Vardø by. Det røde, arkitektoniske vidunder er Vardø rådhus
Også et sted å bo, Idrettsgata i Vardø
Vardø, here I come
Om morgenen 30.12.1994 i halvmørkret la jeg ut fra Rindal med bilen, og målet var Vardø, en småby på en øy ute i Barentshavet så langt nordøst du kan komme i Norge. For å komme dit, måtte 2000 km på vinterglatte veier tilbakelegges, hovedsakelig i mørkret. Planen var å rekke første arbeidsdag i den nye jobben som miljøvernleder i Vardø kommune med oppstart 2. januar 1995. Først gikk turen gjennom Trondheim og over grensen til Sverige ved Storlien, og deretter inn mot Østersund. Like ved denne byen går det som i Sverige kalles "Inlandsvägen" nordover. Nord for Østersund går denne veien gjennom byer som Strömsund, Vilhelmina, Storuman, Arvidsjaur, Jokmokk, Gällivare, Svapavaara og endelig Karesuando, grensebyen mot Finland. Den første dagen endte jeg opp i Storuman, en tømmerby som ligger ca. 300 km nord for Østersund. Der tok jeg inn på et hotell som holdt åpent i romjula. Her hadde de heldigvis uttak for motorvarmer, for neste morgen var det -25°C ute.
Dermed bar det videre mot nord, alltid mot nord. Ved Vittangi var det sikkert -30°C, men heldigvis holdt bilen koken, for her oppe i ødemarken var det omtrent ikke trafikk på veiene denne siste dagen i året. Derimot var det mye rein, som vaset rundt i veien mange steder. Andre biler varslet om rein i veien ved å slå på nødblinklyset. Uten å bli varslet, hadde turen blitt adskillelig farligere, men gitt trafikkmengden, måtte en være obs rundt hver eneste sving. Og slikt er litt slitsomt når en kjører såpass langt. Så til Karesuando, over grensen til Finland og en del mil gjennom dette landet, inn i Norge igjen på Finnmarksvidda, og endelig til Kautokeino i kveldningen på nyttårsaften. Men her hadde hotellet stengt i nyttårshelga. Det var fortsatt 500 km til målet øst på Finnmarkskysten. Så det ble til å leie en delvis nedsnødd hytte på en kampingplass som egentlig var stengt. Fikk låne en spade for å måke plass for bilen. Hytta var iskald, da det ikke hadde bodd folk der de siste månedene. Kautokeino midt på vinteren i mørketida må kunne kalles "off-season" turistmessig. Fikk opp temperaturen før leggetid. Det ble en noe underlig nyttårsaften, å stå utenfor hytta for å beskue de sporadiske rakettene som ble sendt opp mot himmelen i ødelandet.
Neste dag bar det videre, over Finnmarksvidda til Karasjokk, nordover gjennom Tanadalen til Tana Bro, forbi den berømte kampingplassen ved Skippagurra, til Varangerbotn, på nordsiden av Varangerfjorden forbi Vadsø og endelig til Vardø by i kveldingen 1. nyttårsdag. Der stilte rådmannen opp med litt informasjon og noen puter, slik at den første natten i den nye leiligheten kunne gjennomføres uten alt for store problemer. Dermed ble det oppstart kl. 08.00 i ny jobb den 2. januar 1995, etter en uvanlig nyttårshelg. Flyttebilen ankom først en uke senere, så de første dagene i Vardø ble spartanske.
Miljøvernleder
«Miljøvern i kommunene», MIK-reformen, er en reform som ble initiert av Miljøverndepartementet og Kommunenes Sentralforbund for å fremme og integrere prinsippene om miljøvern og bærekraftig utvikling i kommunal planlegging og forvaltning. Etter en prøveordning i 1988-1991, ble ordningen gjort allmenn fra 1992. Dermed ble det ansatt miljøvernkonsulenter i de fleste av landets kommuner, siden staten dekket kostnadene de første årene. Dermed havnet en meget brokete forsamling folk i styringssetet for det lokale miljøvernarbeidet, hvor miljøvernkonsulentenes bakgrunnen varierte fra utdannede biologer til landmålere. Det var altså i en slik stilling jeg havnet i 1995. For en periode på 1,5 år jobbet jeg med miljøvernsaker i denne forblåste utkantskommunen mot det kalde Barentshavet. Fra 1997 ble MIK integrert i det kommunale systemet, og kommunene måtte betale mer av kaka selv. Noe som resulterte i at veldig mange kommuner hoppet av lasset, og sa opp sine miljøvernkonsulenter. Men da hadde jeg heldigvis allerede begynt i ny jobb.
Slagordet "tenke globalt - handle lokalt"sto bak mye av tankegangen som ble lagt til grunn for reformen. I utgangspunktet var ideen god, men jeg var og er fortsatt skeptisk til å la kommunene få for stor makt innenfor naturforvaltning og ressursutnyttelse. Det viser seg nemlig gang på gang at lokale politikere ikke har stor nok avstand til å kunne drive uavhengig forvaltning av vår naturarv. Med lokal styring blir det heller utbygging enn bevaring. Det er derfor uheldig at staten planlegger å overføre miljøvernforvaltningen i fylkene fra fylkesmannen til fylkeskommunen, ut fra samme tankegangen. Forvaltningen av vår felles naturarv må drives av staten, som tør gå mot lokale interesser når det er nødvendig. Paradoksalt nok er derfor slagordet "tenke globalt - handle lokalt" ikke nødvendigvis noen god ide når det gjelder naturforvaltning!
I ettertid vil jeg si det var en interessant periode. Finnmarkingene er ganske så ulike befolkningen i resten av Norge. Det er ikke så lett å sette fingeren på hva denne ulikheten går ut på, men etter å ha bodd en periode i dette store fylket, er forskjellen åpenbar. Finnmarkingene er stolt over å bo hvor de bor, men samtidig er de veldig glad i å klage og syte på alt mellom himmel og jord. En av de sakene jeg arbeidet med som miljøvernleder i Vardø kommune, var forsøplingen av nærmiljøene rundt byen. I motsetning til andre deler av landet, er tettstedene i Finnmark ofte preget av forsøpling. Det flyter gjerne søppel rundt der folk bor, noe som delvis skyldes at landskapet er åpent og at det er vanskelig å skjule dritten.
Vardø´s berømte tre på Vardøhus festning
Døde i 2003???
Lite fisk å få, men mye sel (havert) duppet rundt båten, Fra venstre Leif Larsen, næringssjef Ingvar Haug, rådmann Jørgen Sæterdal, fiskeren, og museumsbestyrer Ole Lindhardtsen. "Båten heter forresten "EINAR II" og har en 34 hk, en-sylindret Heimdal glødehodemotor som jeg tror har en startvekt på ca. 6 tonn. Motoren er så finjustert (og noe modifisert) at den ikke behøver å gå på spiss, kun regulator den behøver kun kjøres på spiss for å få ut de "siste" hestekreftene", alt dette i henhold til Jørgen, som absolutt er pålitelig i denne sammenheng!
På telttur ute ved Syltefjord, fuglefjellet Stauran i bakgrunn
Litt om Vardø
Vardø kommune er 598 km2, og ligger ytterst på Varangerhalvøya. Store deler av kommunen er uten skog, og områdene mot Barentshavet ligger i den sørarktiske klimasonen, definert ut fra temperaturmessige (mindre enn 10°C snitt-temp. i varmeste måned) og vegetasjonsmessige kriterier (som egentlig er vanskelig avgrenset mot alpine vegetasjonstyper). Beliggenheten er 70° 21' 14" Nord og 31° 06' 39" Øst. Byen er derfor Norges østligste. Innbyggertallet minker stadig, og nærmer seg 2500. Det bor folk fra en hel haug med land her, hvor mange jobber innenfor fiskeindustrien. Spesielt mange fra Sri Lanka bor der. Tettstedet Kiberg ligger på fastlandet, vel 10 km fra Vardø mot Vadsø. Enda nærmere Vadsø ligger hytteområdet Komagvær, hvor Komagelva har en liten laksestamme. Mot nordvest ligger Hamningberg, ca. 40 km fra Vardø by. Hamningberg er et fraflyttet fiskevær, og en av perlene i denne regionen (selv om stedet egentlig ligger i Båtsfjord kommune). Hvis du er heldig kan du finne finnmarkssvineblom langs veien ut mot Hamningberg, en art som har sin eneste kjente vokseplass i Norge her. I tillegg må nevnes Hornøya, som har et fint fuglefjell. Hornøya er sammen med Reinøya lagt ut som naturreservat. På Hornøya ligger Norges østligste punkt.
Hekkende krykkjer i Brodtkorp-brygga
Sølvreven, introdusert Vardøværing
Unge Kristiansund-Westad og hans tilkomne