Johns Hopkins University

USA - Johns Hopkins University 2001-2002
		home
Johns Hopkins, Baltimore 13. mars 2001 ankom jeg Baltimore-Washington International Airport (BWI) ca. kl. 18.00. Med dette startet mitt år som "amerikaner". På flyplassen ble jeg plukket opp av P.C. Huang, professor ved Johns Hopkins School of Hygiene and Public Health. Derfra bar det inn til Baltimore, en by med ca. 700.000 innbyggere (Baltimore Metro Area 1,5 mill.) som ligger ved Chesapeake Bay rundt 80 km nord for Washington D.C. i staten Maryland. Det skulle vise seg at USA var ganske forskjellig fra Europa. Dette skal jeg komme tilbake til, men her bare poengtere at klasseskillene er mye tydeligere i dette landet, og at de fleste amerikanere betrakter verdenshistorien og internasjonale forhold i et annet lys enn europeerne. The Johns Hopkins University (JHU) ble etablert i 1876 av forretningsmannen Johns Hopkins 1793-1873 (donerte store beløp til etablering av JHU og JH Hospital), og er i dag en del av det som kalles the Johns Hopkins Institutions, som fungerer som en paraply over en rekke institusjoner i Baltimore - Washington D.C. regionen. Mest kjent i dag er Johns Hopkins Hospital, kanskje et av de mest anerkjente sykehusene i verden. Dette gir seg bl.a. utslag i at mange statsledere og andre dignitærer drar hit for å behandles for en rekke sykdommer. Enkelte av avdelingene og instituttene blir betraktet som blant de beste i USA og dermed også i verden. Selv ble jeg opptatt som postdoktor ved Institute of Biochemistry and Molecular Biology ved JH School of Hygiene and Public Health, som på den siste rankingen ble betraktet som den nest beste public health school i USA etter tilsvarende skole ved Harvard University. Mye av forskningen som foregår ved the Johns Hopkins Health System ligger derfor i verdenstoppen. Den mest dominerende institusjonen under the Johns Hopkins Institutions i Baltimore i tillegg til hospitalet, er Homewood Campus, hvor de fleste akademiske enheter ligger (Krieger School of Arts and Sciences, the Whiting School of Engineering, and the School of Professional Studies in Business and Education). Det var ved denne campus´en jeg til daglig arbeidet, uten eget kontor, men med en knøttliten labbenk hvor jeg hadde mine papirer og oppkobling til Internett. Men the Johns Hopkins Institutions er en paraplyorganisasjon som dekker en lang rekke institusjoner og institutter, og har nesten 25.000 ansatte, mens studenttallet er ca. 18.000. The Johns Hopkins Institutions er Marylands største private arbeidsgiver. Johns Hopkins er også det universitetet i USA som mottar mest av statlige midler til forskning og utvikling. Så over til det essensielle spørsmålet her, hvor i helvete kommer s-en i Johns fra? "Why the extra "S"? Because his first name was really a last name. Johns Hopkins' great-grandmother was Margaret Johns, the daughter of Richard Johns, owner of a 4,000-acre estate in Calvert County, Md. Margaret Johns married Gerard Hopkins in 1700; one of their children was named Johns Hopkins.		The Johns Hopkins University, Homewood Campus
	Homewood Campus, Johns Hopkins University Homewood ligger ca. 8 km nord for sentrum av Baltimore, like ved N. Charles Street, som deler byen i to. Selv bodde jeg på 3501 St. Paul Street, i et leilighetskompleks kalt the Marylander, som lå bare 5 minutters gange fra arbeidsplassen i Mudd Hall på Homewood. Kampusen ligner på universitetsområder en ofte ser i USA, med frittliggende bygninger mellom pent opparbeidede parkanlegg i åpne arealer. Når en ser slike anlegg, kan en lure på hvorfor vi i Norge har bygd våre universiteter trangt inne mellom annen bybebyggelse. NTNU i Trondheim er et skrekkeksempel, spesielt med byggingen av det nye realfagsbygget på Gløshaugen. Hvorfor ikke bygge opp et uavhengig universitet i et frittliggende område utenfor byene, med alle fasilliteter, og med muligheter for ekspansjon. Nå ligger det bebyggelse rundt Hopkins også, men dette universitetet er så rikt at, når det er behov for utvidelse, kjøper de opp hele kvartaler, som de så river for å bygge nytt. Mudd Hall, der jeg jobbet, var bygd i 1972, men var OK vedlikeholdt. På labbene i Biology department var det egentlig ikke mer eller nyere utstyr enn det en finner i Norge. Men forskjellen ligger heller i det at de fondsbaserte prosjektene er såpass rikelig finansiert, at de ansvarlige har mulighet til å ansette doktorgradsstudenter, postdoktorer og teknisk personale til å drive og vedlikeholde labbene på en helt annen måte enn i Norge.
JHU, Hopkins himself, Eisenhower Library, the Hospital, guards, School of Public Health		*Disse amerikanerne* De fleste amerikanere betrakter verden med helt andre briller enn folk fra Europa. Dette må vel kunne sies å være den største overraskelsen etter å ha kommet over til USA fra Norge. Det jeg den første perioden tok for å være ironi i diverse kronikker i aviser som New York Times (NYT) og Washington Post (WP) oppdaget jeg etter hvert at var ment dødsseriøst. Det er viden kjent at mange i USA er erkekonservative, men i disse kronikkene ble det forfektet synspunkter på verdenshistorien, internasjonal politikk og betraktninger av andre folkeslag som jeg trodde hørte hjemme for hundre år siden. Mange ganger måtte jeg le høyt av slike kronikker, men skjønte etterhvert at her ble det hevdet synspunkter som er allment akseptert av den jevne innbygger i dette digre landet. Aviser som NYT og WP ble derfor daglig lest helt fra de første dagene i USA, da dette gir en mulighet til å forstå hva som ligger bak dette splittede synet på verden mellom USA og Europa. *Why are Americans so conservative?* The reason must be that they in many ways still live 50 years back in time. After they left Europe (well most of them, then) for more than a century ago, they never matured like the people in the Old World, instead they continued to live after old fashioned and traditional roles, i.e. the Christian bible standards. And they still live after norms left behind by europeans almost a century ago. This may explain why almost 90% of Americans still believe in metaphysics, whereas maybe only 10% in Europe do. And the Norwegian-Americans are amongst the most conservative in the USA today. To illustrate this point among this group of people, they kept the Gothic writing style in their newspapers for more than 50 years after their counterpart newspapers in Norway changed to a modern style. For the Norwegian-Americans it was important to keep and honour the traditions and the way of life they left behind in their old country.
*Naturen i Maryland* Det er seks hovedtyper av natur i Maryland. Fra Atlanterhavskysten, over Delmarva Peninsula og rundt Chesapeake Bay ligger Coastal Plain, med fersk-, brakk- og saltvannsvåtmarker som dominerende naturtype. Fersk-og brakkvannsvåtmarkene domineres av meterhøye takrørskoger Phragmites australis, mens flere arter av cordgrass Spartina sp. dominerer der engene er påvirket av sjøvann. Våtmarkene har et rikt fugleliv, med red-winged blackbird Agelaius phoeniceus, great blue heron Ardea herodias og great egret Ardea alba som de mest synlige artene, men nå og da kan en også se bald eagle Haliaeetus leucocephalus, USA´s nasjonalfugl. Flere arter av skillpadder er også vanlige i slike habitater, bl.a. northern diamondback terrapin Malaclemys terrapin ssp. terrapin. Det er tre wildlife refuge´s i Maryland, og alle ligger i Coastal Plain-regionen (Blackwater Natl. Wildlife Refuge, Eastern Neck N. W. R. og Patuxent W. Research Center). Innenfor Coastal Plain kommer Piedmont Plateau, med rullende åser tett besatt av høye lauvtre. Åsene er opp til 240 meter høye, med bekker og elver skjærende innimellom. Flere arter av eik Quercus sp. og hickory Carya sp., tuliptree Liriodendron tulipifera og beech Fagus grandifolia dominerer store områder. I tillegg til mange fuglearter er eastern gray squirrel Sciurus carolinensis en vanlig art å se i denne habitattypen. Baltimore ligger på grensen mellom Coastal Plain og Piedmont, men områdene rundt der jeg bodde må sies å ligge i sistnevnte region. Generelt var det lite fugl å se i denne byen, og to av de vanligste artene er faktisk introdusert fra Europa, nemlig stær Sturnus vulgaris og gråspurv Passer domesticus. Andre vanlige arter var american robin Turdus migratorius, american crow Corvus brachyrhynchos og northern mockingbird Mimus polyglottos, i tillegg til rock dove Columba livia og ring-billed gull Larus delawarensis. De vestlige delene av Piedmont glir over i Blue Ridge provinsen, som har fått sitt navn fra den blåaktige disen som ofte innhyller de lave fjellene om sommeren. Fjellene i Blue Ridge Mountains kan bli mer enn 1200 meter høye, og min høyderekord fra USA før sommerferien til Rocky Mountains var en topp i disse fjellene, Stony Man på 1222 m.o.h. i Shenandoah National Park i Virginia. Ikke ukjente Camp David ligger i denne regionen i Catoctin Mountains noen mil vest for Baltimore. Eik Quercus sp. og hickory Carya sp. er vanlige også i denne regionen, men med innslag av mer kuldetolerante arter som eastern hemlock Tsuga canadensis og white pine Pinus strobus. Den beste plassen å observere pattedyr, er langs veiene, der det ligger haugvis med kadavere over alt. Spesielt var det mange ihjelkjørte white-tailed deer Odocoileus virginianus og vaskebjørn common raccoon Procyon lotor. Og langs veiene sirkler mengder av turkey vulture Cathartes aura, som åpenbart fråtser i overfloden. Vest for Blue Ridge kommer så Great Valley, som strekker seg fra New York sør til Alabama. Berggrunnen i denne dalen er kalkrik, og disse områdene langs Potomac River i Maryland ble derfor tidlig dyrket av bosettere og farmere. Videre kommer Ridge and Valley-regionen, som kalles så pga. at en lang rekke av parallelle åser og daler danner et trekkspillaktig terreng i mange mil vestover. Toppene her kan bli opp til 880 meter høye, og er trebevokst. Om høsten er disse åsene svært fargerike, når lauvet maler terrenget i alle varianter av rødt, oransje og gult. Den siste regionen kalles Allegheny Platau, og utgjør den vestlige delen av Appalachian Mountains, med topper over 900 meter høye. Her går vannskillet i østlige USA, elvene øst for her drenerer til Chesapeake Bay og Atlanterhavet, mens elvene vest for denne regionen drenerer mot Ohio og til Mississippi, og endelig til Gulf of Mexico. På grensen mot West Virginia finnes Marylands eneste ekte myrområde, Cranesville Sub-Arctic Swamp, den eneste plassen i Maryland jeg har sett f.eks. soldogg, round-leaved sundew Drosera rotundifolia. Her er det såpass kaldt at mange arter har sin sørgrense rundt myrkomplekset, bl.a. american larch Larix laricina. Noen mil sør for Cranesville Swamp ligger Marylands høyeste fjell, Backbone Mountain, på 3360 fot eller 1024 meter over havet. Men "fjellene" virker mer som åser, siden de er trebevokste helt til topps.		Maryland regions Cordgrass, Bombay Hook National Wildlife Refuge, Delaware Blue Ridge Mountains, Virginia Eastern gray squirrel
*Litt om Baltimore* Baltimore ligger i staten Maryland, ved Chesapeake Bay ca. 80 km nord for Washington D.C. og ca. 350 km sør for New York. Det er egentlig mer riktig å si at byen ligger ved utløpet av Patapsco River (indiansk for backwater), siden det er 8 km ut til Chesapeake Bay, men de indre havneområdene har likevel noen få cm forskjell i flo og fjære. Fra byen er det ca. 240 km ut til Atlanterhavskysten, tvers over Delaware. Områdene rundt dagens Chesapeake Bay og nordover var tidligere utnyttet av Susquehannock-indianerne, og mange navn i regionen har fortsatt indianske navn. Kaptein John Smith var den første hvite som kartla dette området i 1608. Etter ankomsten døde Susquehannock-indianerne nesten ut som en følge av tuberkulose og kopper som de hvite dro med seg. I 1632 overtok George Calvert, den første Lord of Baltimore, områdene nord for Chesapeake Bay, og siden ankom mange immigranter, hovedsakelig protestanter og quackers, de fleste fra England. Siden er mange sentrale historiske begivenheter knyttet til Baltimore. Etter at de 13 statene deklarerte uavhengighet fra England den 4. juli i 1776 i Philadelphia, var Baltimore nasjonal hovedstad for en kort periode etter at George Washington og co stakk av derfra av frykt for britene, før Philadelphia og senere Washington D.C. ble erklært som hovedstad. Baltimore-regionen fikk et oppsving som en følge av revolusjonskrigen mot England, og Baltimore City ble erklært etablert i 1796. I 1810 hadde byen 27.000 innbyggere. De nærmeste årene ble Baltimore USA´s tredje største havneby, etter New York og Philadelphia. Under den amerikansk-britiske krigen i 1814, da 4700 britiske soldater, etter å ha brent the White House og Capitol Hill i Washington, senere forsøkte å erobre Baltimore, skrev Francis Scott Key "the Star Spangled Banner" etter å ha sett "the Stars and Stripes" vaie over Fort McHenry utenfor Baltimore. Dette ble senere USA´s nasjonalsang. Også under borgerkrigen var Baltimore sentral, der den lå like sør for "the Mason-Dixon Line", som skilte nordstatene fra sørstatene. Mange frigjorte svarte slaver bosatte seg i Baltimore etter borgerkrigen. Av andre sentrale hendelser fra Baltimore´s historie kan nevnes den store brannen i 1904, som ødela mer enn 15.000 bygninger sentralt i havnekvarteret. Men dette gjorde det mulig å bygge en moderne bykjerne etterpå. Området rundt Inner Harbor er i dag et populært utfluktssted med mange restauranter ol. Baltimore har vært, og er tildels enda en av USA´s viktigste havnebyer. Tidligere var det norsk sjømannskirke her, og Wilhelmsen-rederiet har fortsatt kontorer i Baltimore´s World Trade Center. Byen liker å kalle seg "the greatest city in the country", uvisst av hvilken grunn, men denne frasen er skrevet inn på alle offentlige benker utsatt rundt i hele Baltimore. Her slutter den positive beskrivelsen av byen! Byen har i dag ca. 700.000 innbyggere, mens den for bare 20 år siden hadde 1,5 millioner innbyggere. Mange hvite har flyttet fra byen de siste tiårene, ut til forstedene rundt byen som ligger i Baltimore, Howard og Anne Arundel Counties. I dag er ca. 70% av byens befolkning svarte. Og med den store utflyttingen, står mange hus tomme til forfall. Mange steder i byen er det umulig å få gå i fred, med tiggere overalt, folk som roper, går etter og plager folk, hvis du da ikke blir ranet "at gunpoint". I deler av byen, spesielt på vest og østkanten, er det regelrette ghetto´er, hvor søpla flyter, husene er veldig forfalne og det hersker det rene anarki i gatene. Her kjører folk på rødt lys, de stopper bilene midt i gatene for å snakke med andre, folk vaser rundt i gatene, og det selges dop på hvert eneste gatehjørne. Og kriminaliteten i denne byen er ekstrem høy. Dette er den nest verste byen i USA i så henseende, bare i hovedstaden Washington D.C. er det verre. Årlig drepes det mer enn 300 personer her. Hvis vi i Norge skulle hatt like mange drap pr. innbygger ville det tilsi at mer enn 2000 skulle drepes årlig. De årlige drapstallene i Norge er rundt 50. Drapsraten pr. innbygger i Baltimore er altså mer enn 40 ganger så høy som i Norge! I mange områder ferdes ikke hvite etter mørkets frambrudd. Men det rare er at folk ikke liker å snakke om kriminaliteten. De blir nesten sure når jeg spør om dette. De fleste jeg snakker med ser ikke engang på lokale nyhetssendinger, der drapene og annen kriminalitet naturlig nok står sentralt. Dette er sikkert en form for selvbeskyttelse, om en nekter å lese og høre om et fenomen så forsvinner det. Maken til strutseholdning. Nå må det sies at en god del av kriminaliteten er knyttet til gjengoppgjør, hvor svarte dopselgere kriger med hverandre. Men også i nærområdene til JHU er det mye gærnskap. Faktisk så mye at bare ved Homewood-campus´en er det ansatt 45 vaktpersoner, hvis jobber utelukkende består i å beskytte studentene og de ansatte. Overalt rundt universitetet er det utplassert telefoner, hvor folk kan ringe for å varsle "the Hopkins Cops", som de kalles. Disse vaser rundt i politiliknende uniformer og har også sheriff-stjerner! Men vaktholdet er nødvendig, da studenter nesten daglig ranes "at gunpoint" i gatene rundt universitetet, og biler stjeles hele tiden. Faktisk er det så ille at JHU har opprettet en tjeneste, i tillegg til vaktene, der studentene ved å ringe et nummer kan bli kjørt gratis i et stort område til alle døgnets tider med en flåte av minivaner. Men en slik atmosfære er ikke hyggelig å ha i gatene der en bor. Snakket en dag med en type som jobber ved den nærmeste matbutikken der jeg bodde på 3501 St. Paul Street. Han hevdet at han hadde blitt ranet sju ganger i løpet av de 21 årene han hadde jobbet der. Av ham lærte jeg å legge igjen lommeboken når jeg gikk ut om kvelden, for heller å ta med en bunke dollarsedler. Og bare for å ha sagt det; fire blokker fra der jeg bodde dette året, startet ghetto´en, og ikke-ferdselsområdet om kvelden og natten i Baltimore. Alt i alt vil jeg si at Baltimore (selve byen) er det verste stedet jeg har opplevd i USA, og det etter å ha besøkt 34 stater og vært innom mange av storbyene i dette landet. Områdene rundt byen er forsåvidt OK, og skiller seg ikke nevneverdig fra andre områder på østkysten, med kilometerlange gater med kjøpesentre og tusenvis av forskjellige butikker. Baltimore kan dermed oppsummeres som en by som historisk sett har vært sentral i USA tidligere, men som er et apokalyptisk eksodus i forfall og faenskap i dag.
Inner Harbor, downtown Baltimore		Baltimore
*American media and international news* When I arrived in this country some six month ago, and tried to keep up with the national American media, I was quite shocked by what I found. I am talking about national TV news like that presented by NBC, ABC, CBS and FOX, and newspapers like Washington Post (WP) and The New York Times (NYT). The coverage of international news was extremely poor (OK in NYT, although), with very few attempts to analyze and understand foreign events. Naturally, this was most evident in the TV news, which to a large extent only cover local news, and to the best regional news. In the world news sections they mainly have stories from other states in the USA. But also the big newspapers lacked deep analytical coverage of current happenings, for example from the Middle East. This situation became very clear after the September 11th terrorist attacks on New York and Washington. It took NYT three to four weeks to come up with even the simplest attempts to discuss the historical context of the terrorist action, while WP still has a long way to go. To me it looked as there was a kind of media agreement not to look behind the news, what could have triggered such a serious attack on the USA. Watching and reading international media made this special situation even more transparent. Canadian and European media put much more emphasis on trying to understand how this could happen. Perhaps this different coverage of international everyday events best can be observed by simultaneously watching BBC World News and the American version of CNN. In general, I would say the American media´s coverage of the terrorist attacks so far has been very poor, with focus on local and from day to day news, and with very few attempts to understand and discuss how this could happen. The harsh criticism of journalists and authors implying a connection between USA foreign policy and the attacks illustrate this. In the long run, such historical denial will not help the American people to cope with and understand the terrorist attacks. When the Japanese authorities try to rewrite WW II history, they meet justified criticism. And of course, the general lack of international news and background information about other people and countries made the American people totally unprepared to such a terrible attack as the September 11th action represent. As an European citizen I was not at all surprised this could happen, and even though many experts have predicted possible terrorist attacks, the public here was not aware of how probable this was. Even after the bomb attack on the World Trade Center in 1993, and other attempts like the Millennium plot and other plans to blow up buildings on the American homeland. As the lone superpower in the world today, the American media have the plight to give the people of the USA a better understanding of how people from other countries look at concurrent political, cultural and financial events from around the world. For mer om hendelsene rundt 11. september se her.		*Amerikansk journalistikk* Etter at jeg skrev disse to kronikkene kom jeg over en omfattende opinionsundersøkelse (i praksis om amerikanske medier versus medier i andre land) utført av Pew Research Institute. Dette er en uavhengig organisasjon (mer om Pew Research Institute til høyre) som forsker på medier og folks holdninger til medier og politikk. Denne undersøkelsen viste at et flertall av opinionsledere fra alle regioner på jorden faktisk deler mitt syn på amerikanske medier, ved at den viser at disse presenterer for USA´s befolkning et feilaktig bilde av andre land og folk (i den grad de presenterer noe som helst om andre land og folk). Undersøkelsen viste at folk i andre land beundrer USA for dets ledende rolle innenfor naturvitenskapelig og teknologisk forskning, for ideer om demokrati og frihet, men absolutt ikke for den praktiske utenrikspolitikken USA fører overfor andre land. Mens amerikanerne selv går rundt med den oppfatningen av andre folk ser opp til dem for "alt det gode de gjør for andre folk på jorden". Denne feiloppfatningen må det amerikanske folket ha fått fra USA´s medier. En slik indoktrinering virker sannsynligvis som et lim som bidrar til å holde USA sammen, og den bidrar antagelig til å styrke USA ledende rolle i verden. Dette fordi USA´s medier på denne måten legitimerer USA´s utenrikspolitikk, uansett hvor håpløs denne måtte være. Men jeg har ingen oversikt over om dette representerer en bevisst politikk av medias eiere og ledere, eller om en må se bak mediene, på skoleverket, for å finne svaret på hvorfor USA ser på verden (historie, politikk, filosofi etc.) med andre briller enn alle andre folkeslag på jorda. Men undersøkelsen viser i allefall at mediene i USA er kjent med denne biasen. Selv kom jeg over Pew Research Institute gjennom en artikkel i Washington Post. Jeg har også sett liknende artikler i New York Times og i London-baserte The Times. Det er for øvrig lagt ut mange interessante artikler på hjemmesidene til Pew Research Institute. Men en slik indoktrinering er uheldig på mange måter, også for lille "dalte etter-landet" Norge. Norsk opinion er gjerne et speilbilde av amerikansk opinion, siden våre holdninger i så stor grad preges av amerikansk kultur. Norske opinionsdannere, politikere og medier, plikter å være observante på dette snodige forholdet i USA. Men for ofte er norske politikere og medier alt for ukritiske til USA´s gjøren og laden i verden. Uheldigvis. Litt mer om hvor forskjellig mediene i Europa og i USA jobber. I tillegg til å drive utstrakt sensur, samarbeider mediene i USA mye tettere med nasjonale myndigheter sammenlignet med europeiske medier (i alle fall slik jeg kjenner dem). Dette kan illustreres gjennom den nylige episoden som skjedde i Afghanistan (dette er skrevet 21. januar 2002). En journalist i Wall Street Journal fikk rett før jul ødelagt datamaskinen sin på vei inn mot Kabul, og måtte dermed se seg om etter reserveutstyr i den krigsherjede hovedstaden. Ved en lokal "alt-mulig forretning", fikk han tilbudet om å kjøpe en datamaskin stjålet fra noen forduftede taliban-folk. Han fikk prutet maskinen ned fra $4000 til $1100, fortsatt en ganske drøy pris for en brukt datamaskin. Ved nærmere undersøkelser oppdager han så at maskinens harddisk ikke er slettet, og at den inneholder masser av filer som omhandler "terrorist-oppskrifter" o.l. Et spennende funn for en journalist, med andre ord. Men i stedet for å bruke dette som bakgrunnsmateriale for artikler i egen avis, løper han rett til det amerikanske forsvarsdepartementet og etterretningstjenestene i USA, og tilbyr maskinen til dem. Først forsøker han å overføre filene, men leverer heller fra seg hele maskinen når han ikke klarer å kopiere og overføre filene. Kan vanskelig se for meg en journalist fra f.eks. BBC eller Aftenposten, for den del, som kommer over interessante opplysninger umiddelbart springer til sine nasjonale etteretningstjenseter. Som en ryggmargsrefleks først tenker på å dele opplysninger med etterretningen framfor sin journalistiske integritet. Senere får Wall Street Journal maskinen tilbake, og har brukt stoffet i flere artikler i avisen. Episoden viser at i det minste enkelte journalister fra de store mediene i USA betrakter seg som en del av establishmentet i lag med myndighetene i en helt annen grad enn tilfellet er for journalister I Europa. Det handler om USA mot resten av verden, kan det virke som. Noe som også framgår av det mange firmaer i Europa hevder er amerikansk spionasje utført av den USA´s nasjonale etterretningstjenester mot europeiske bedrifter, med etterfølgende deling av informasjonen med firmaer i USA. Slik at de amerikanske firmaene får konkurransefordeler, bl.a. ved tildelinger av kontrakter. Altså at amerikansk etteretning stjeler bedriftshemmligheter fra europeiske bedrifter og deler disse med amerikanske bedrifter. Dette har bl.a. vært framme i konkurransen mellom flyprodusentene Boeing og Airbus om salg av passasjerfly til tredje parter. Ikke vet jeg om dette medfører riktighet, men skal en tro mønstret når det gjelder slike forhold, så er påstandene sannsynligvis riktige. Ganske drøyt, egentlig.
*Terror, medier og amerikansk utenrikspolitikk* Angående artikkelen De som forakter Amerika av Dag Herbjørnsrud Aftenposten 15. november 2001 Interessant artikkel, men slik jeg ser det forteller den bare deler av historien. Jeg er overbevist om at bare ytterst få personer i Norge forsvarer terroristaksjonen i New York og Washington 11. september, selv ikke blant de mest radikale på venstresiden i norsk politikk. Selv gjør jeg det definitivt ikke. Å trekke inn Hamsun her er temmelig langt ute på viddene. Men det å forsøke å forstå bakgrunnen for hvordan dette kunne skje er ikke det samme som å forsvare aksjonen. Her inntar du det samme synet som mange konservative politikere og journalister har inntatt her i USA, nemlig at bare det å forsøke å se bak terroren er det samme som å legitimere den. Dette synet på politikk og journalistikk, slik jeg ser det, er forfeilet. For å forstå samtiden, må en sette dagens hendelser inn i en historisk kontekst (igjen dette foraktete ordet). Den amerikanske opinionen slo veldig hardt ned på slike forsøk på å forstå i tiden etter aksjonen. Den som er litt kjent med amerikanske medier, kjenner kanskje til reaksjonene på utspill fra Bill Maher i "Politically incorrect" på ABC, og Susan Sontag«s debattinnlegg i The New Yorker. Maher hevdet at det var feigt å bombe terrorister fra 3000 km distanse, slik det ble gjort etter ambassade bombingene i Kenya og Tanzania i 1998, og at de 19 terroristene som fløy inn i World Trade Center og Pentagon ikke var feige, slik mange medier her hadde hevdet. Han ble tatt av lufta i en uke etter de uttalelsene. Sontag møtte en vegg av indignasjon da hun hevdet det var en sammenheng mellom USA«s utenrikspolitikk og hendelsene den 11. september. Selv om jeg nå har bodd en del måneder i USA, er jeg fortsatt kritisk til deler av USA«s utenrikspolitikk. Og det forbeholder jeg meg retten til, selv i disse patriotiske tider her i USA. Slik jeg vurderer det, er de sidene av USA«s utenrikspolitikk jeg er kritisk til, delvis sammenfallende med hvorfor store deler av den muslimske verden (og egentlig resten av verden også) ofte er kritiske til USA«s handlinger overfor andre land. Jeg skal kort forsøke å summere opp noe av denne kritikken. Stikkordet er dobbeltmoral. La meg først ta frihandel. USA presser på i alle fora for mest mulig frihandel ultra laizes faire, og innprenter dette mantraet overfor alle andre folk i verden. Men når det er krise i en industri i USA, er landet det første til å innføre restriksjoner på den samme frihandelen. De siste eksemplene på dette er import av stål fra andre deler av verden og treimport fra Canada. Så snart stålindustrien i USA fikk problemer nylig, startet lobbyistene fra stålindustrien i Washington D.C. kjøret for å innføre høye tollsatser for import av stål. Og utrolig nok aksepterte republikanerne med president George W. Bush i spissen dette, noe som egentlig er ganske fantastisk med bakgrunn i tradisjonell republikansk retorikk. Dette samme skjedde da treindustrien fikk problemer, siden Canada med sine uendelige mengder av skog kunne levere billigere tømmer. Da ble det med en gang innført straffetoll på import av kanadisk tømmer. Alle i Norge husker vel også hva som skjedde den gangen amerikanerne begynte å produsere laks selv; da ble import av norsk laks stoppet over natta med en høy straffetoll. Og eksporten av laks til USA var en stor næring i Norge den gangen. Proteksjonismen lever i beste velgående i dette landet. Mye av det samme kunne observeres nå etter 11. september med en støttepakke til flynæringen i USA på ca. 14 milliarder dollar. Her hadde USA kjørt så hardt på overfor Europa at de europeiske landene faktisk var mer restriktive med støttepakker til egne nasjonale flyindustrier enn USA! Dette er motkonjunkturpolitikk i beste John Maynard Keynes (eller Per Kleppe) stil, og bryter drastisk med tidligere amerikanske holdninger. Det neste punktet dreier seg om medisiner og patenter; om den tredje verdens krav om billige medisiner mot sykdommer som HIV og malaria. Her har de rike frihandelslandene i det lengste kjempet mot at fattige land skal få tilgang på billige medisiner til f.eks. HIV, gjennom å bryte patentene som de vestlige farmasøytiske kompaniene har på produksjon av slike medisiner. Men så snart det ble krise i USA, gikk myndighetene her til det skritt å presse Bayer til å levere billigere Cipro, og i Canada gikk de så langt som til å bryte patentet ved å la andre firmaer produsere Cipro. Som et forsvar mot dette hevdet den amerikanske helseministeren, Tommy Thompson, at dette var legitimt, så lenge det var krise i anthrax-rammede USA (5 døde så langt). Som om det ikke er krise i Sør-Afrika når kanskje 25% av befolkningen der, høyest i verden, er smittet av HIV-viruset? Nevnes kan også det nylige presidentvalget i Nicaragua, der en av kandidatene var den tidligere Sandinista-lederen Daniel Ortega, som styrte Nicaragua fra 1985-1990. I valgkampen gikk USA meget langt i å true med handelsrestriksjoner og andre straffereaksjoner hvis det nicaraguanske folket i et fritt valg i et demokratisk land valgte Ortega som president. Ortega ble ikke valgt, og det er uklart hvor mye disse truslene hadde å si på valgresultatet. Men hva slags form for internasjonal oppførsel er dette, der et tredjeland går inn med alvorlige trusler i et demokratisk valg i en frittstående nasjon? Dette er ikke en akseptabel form for oppførsel overfor et selvstendig land. Og dobbeltmoralen i amerikansk politikk og media når det gjelder krisen i Midtøsten mellom Israel og Palestina er så åpenbar at jeg ikke kommer mer inn på den her. Her kommer mitt hovedpoeng: Jeg mener at USA har helt rett i å hevde egne interesser rundt i verden, interesser bassert på den rådende politiske oppfatning. Det som blir så forferdelig feil er forsøkene på å sammenholde USA«s politikk med en høyerestående moral og etikk, det å rettferdiggjøre politikken overfor resten av verden med kristne moral- og etikkregler framfor ganske enkelt å hevde at den er bassert på egeninteresser, noe som er helt legitimt. Dette går igjen i alle amerikanske medier hele tiden. Alt USA gjør rettferdiggjøres på denne måten. Og når de samme medier samtidig ikke informerer det amerikanske folket om hva som foregår i resten av verden (dekningen av utenriksstoff har falt med ca. 80% siden den kalde krigens slutt i medier som New York Times, Washington Post og i nyhetssendingene i ABC, NBC, CBS og FOX), blir denne "sannheten" sementert i USA og folk er hellige overbeviste om at USA utenrikspolitikk er den beste for verden. Dermed rettferdiggjøres utenrikspolitikken via en stadig økende støtte fra befolkningen i USA, i en slags selvforsterkende sirkel. Dette skjer fordi mediene ikke gjør jobben sin, å rette et kritisk søkelys på myndighetenes gjøren og laden. Etter å ha fulgt amerikanske nyhetsmedier en periode, er jeg ganske sjokkert over hvordan de forklarer terroristaksjonen, spesielt i de første ukene etter 11. september. Da ble det framstilt som om at dette var en angrep på demokratiet og friheten i den frie verden og spesielt i det mest høyverdige moralske og etiske landet i verden, slik amerikanske medier framstiller USA. Det ble ikke gjort noe forsøk på å sette hendelsen i en historisk kontekst. Det tok en avis som New York Times tre og en halv uke før de kom inn på sporet igjen med artikler som omhandlet landene i Midtøsten og østover (utenfor Israel-regionen), og forsøkte å se bak terroren og framveksten av ekstreme muslimske fundamentalister. Her ble de tatt med buksa nede, etter i en tiårsperiode å ha neglisjert store deler av verden i sin nyhetsdekning (hovedsakelig etter den kalde krigens slutt). I dag driver amerikanske medier utstrakt selvsensur, bl.a. etter påtrykk fra security advisor Condoleezza Rice, slik at en må ta alt en ser eller leser med en klype salt. Såkalte "anker" i nyhetssendingene som Dan Rather i CBS og Tom Brokow i NBC kan ikke akkurat beskyldes for å drive med objektiv nyhetsformidling. Denne snodige og selvrettferdige formen for politisk journalistikk er ikke gunstig for USA (og verden) på lang sikt. Vi får bare håpe at europeiske og norske medier ikke tar etter trenden. Heldigvis virker det som om fyrtårnet New York Times tar disse signalene på alvor, og har de siste ukene i økende grad satt fokus på dette problemet. Den amerikanske dobbeltheten som jeg omtaler her (troen på egen ufeilbarhet og hvordan praktisk amerikansk utenrikspolitikk gjennomføres) er så åpenbar for en som kommer fra Europa at en knapt tror sine egne ører og øyne. For de som ikke ser dette, anbefaler jeg å se BBC World News og CNN's nyhetssendinger (USA versjonen!) samme dag. Jeg har ingen gode forklaringer på hvorfor det er blitt slik, men en forklaring kan være det faktum at hele USA«s eksistens er bygget på ideen om USA moralske overlegenhet, og at den utgjør limet som holder denne kjempestore og mangfoldige nasjonen sammen. Allerede på 1800-tallet poengterte Alex De Tocqueville dette etter sine USA-reiser. I motsetning til de fleste andre nasjoner, hvor statene ble dannet ut fra relativt homogene populasjoner og språk, er det denne ideen om frihet og uavhengighet koblet til moralsk selvopphøyelighet som la grunnlaget for USA's uavhengighet i 1776. Derfor må tanken om at USA's kultur og handlemåter er de moralsk overlegent beste for verden gjentas hele tiden, spesielt nå som USA er den eneste gjenværende supermakten. Dette mange fra andre deler av verden oppfatter som amerikansk arroganse tror jeg ligger bak noe av det hatet muslimske ekstremister åpenbart føler overfor USA, og denne forklaringsmodellen kan brukes som et forsøk på å forstå den vanvittige hendelsen som skjedde 11. september 2001. Og den lett iøynefallende amerikanske dobbeltmoralen (bruddet mellom det moralsk riktige (=krystallklar dobbeltmoral) og praktisk utenrikspolitikk) tror jeg er noe av årsaken til at mange på venstresiden i norsk politikk forakter USA. I USA er Henry Kissinger fortsatt en helt, og Oliver North turnerer landet som en annen popstjerne. Norske politikere plikter å være observante på denne biasen, spesielt når vi nå holder en plass i FN«s sikkerhetsråd. Men alt for ofte synes det som om Norge dalter etter USA, selv når det åpenbart ikke tjener norske interesser på lang sikt. Det norske folk og norske politikere må forstå at for USA kommer alltid USA først (som er helt OK), uavhengig av hvordan dette påvirker resten av verden. USA har ikke akkurat vært noen ledestjerne når det gjelder internasjonale reformer de siste 20-30 årene. Alt for ofte blokkerer USA internasjonale løsninger på ulike problemer, f.eks. som avvisningen av Kyoto-avtalen. Når USA støtter flernasjonale løsninger, er det uten unntak fordi de selv tjener på det. Så lenge det er USA som åpenbart definerer våre vestlige verdier gjennom sin kulturdominans understøttet av amerikanske medier, og som dermed gjenspeiles i USA«s utenrikspolitikk, som vi igjen blindt støtter og som derigjennom også representerer vår utenrikspolitikk, må denne kritisk vurderes i den internasjonale debatten om terroristkrigen og hvor dens grenser skal settes. Og dette har ingen ting å gjøre med fornuftsmangel, slik det blir hevdet i "De som forakter Amerika" i Aftenposten.
Pew Research Center The Center is an independent opinion research group that studies attitudes toward the press, politics and public policy issues. We are best known for regular national surveys that measure public attentiveness to major news stories, and for our polling that charts trends in values and fundamental political and social attitudes. Formerly, the Times Mirror Center for the People & the Press (1990-1995), we are now sponsored by The Pew Charitable Trusts. The Center's purpose is to serve as a forum for ideas on the media and public policy through public opinion research. In this role it serves as an important information resource for political leaders, journalists, scholars, and public interest organizations. All of our current survey results are made available free of charge. The research program includes five principal areas of investigation: The People & The Press - explores public attitudes about the credibility, social value and salience of the news media. The People, The Press & Politics - features a typology which divides the American electorate into distinct voting groups and identifies the basic values and attitudes that animate political behavior. The News Interest Index - measures on a regular basis how closely the public follows the major news stories and links this to views about politics and policy issues. America's Place in the World - a series of in-depth surveys and analyses of the public and opinion leaders on international policy in the post-Cold War era. Media Use - major surveys that measure the public's use of, and attitudes toward, the Internet and traditional news outlets. The Center is under the direction of independent pollster Andrew Kohut, founder of Princeton Survey Research Associates, and former President of the Gallup Organization. Our sponsor, the Philadelphia-based Pew Charitable Trusts, with assets of approximately $4.9 billion, is one of the country's largest private philanthropies.		Her kommer et leserinnlegg i NYT 25.01.2002, som viser at i allefall noen her er enige med meg To the Editor: In "Run, Osama, Run" (column, Jan. 23), Thomas L. Friedman ascribes Arab-Muslim sympathy for Osama Bin Laden to a"cultural resistance to believing anything good about America". Mr. Friedman does not distinguish between American society and United States government actions around the world. In a recent poll of global opinion leaders, including many in the Middle East, respondents admired the United States as the land of opportunity and democratic ideals. But a majority of non-United States respondents said American policies and actions in the world is responsible for the Sept. 11 attacks. Only a small percentage of American elites agreed. Mr. Friedman and the rest of the American foreign policy establishment wring their hands trying to determine how to change the world´s preception of America. The only way is to change American foreign policy. Reducing United States meddling overseas would lower the level of animosity and make Americans much safer. Ivan Eland Washington, Jan. 23, 2002 The writer is the director of defense policy studies, Cato Institute.

USA - Johns Hopkins University 2001-2002

Johns Hopkins, Baltimore

13. mars 2001 ankom jeg Baltimore-Washington International Airport (BWI) ca. kl. 18.00. Med dette startet mitt år som "amerikaner". På flyplassen ble jeg plukket opp av P.C. Huang, professor ved Johns Hopkins School of Hygiene and Public Health. Derfra bar det inn til Baltimore, en by med ca. 700.000 innbyggere (Baltimore Metro Area 1,5 mill.) som ligger ved Chesapeake Bay rundt 80 km nord for Washington D.C. i staten Maryland.

Det skulle vise seg at USA var ganske forskjellig fra Europa. Dette skal jeg komme tilbake til, men her bare poengtere at klasseskillene er mye tydeligere i dette landet, og at de fleste amerikanere betrakter verdenshistorien og internasjonale forhold i et annet lys enn europeerne.

The Johns Hopkins University (JHU) ble etablert i 1876 av forretningsmannen Johns Hopkins 1793-1873 (donerte store beløp til etablering av JHU og JH Hospital), og er i dag en del av det som kalles the Johns Hopkins Institutions, som fungerer som en paraply over en rekke institusjoner i Baltimore - Washington D.C. regionen. Mest kjent i dag er Johns Hopkins Hospital, kanskje et av de mest anerkjente sykehusene i verden. Dette gir seg bl.a. utslag i at mange statsledere og andre dignitærer drar hit for å behandles for en rekke sykdommer. Enkelte av avdelingene og instituttene blir betraktet som blant de beste i USA og dermed også i verden. Selv ble jeg opptatt som postdoktor ved Institute of Biochemistry and Molecular Biology ved JH School of Hygiene and Public Health, som på den siste rankingen ble betraktet som den nest beste public health school i USA etter tilsvarende skole ved Harvard University. Mye av forskningen som foregår ved the Johns Hopkins Health System ligger derfor i verdenstoppen. Den mest dominerende institusjonen under the Johns Hopkins Institutions i Baltimore i tillegg til hospitalet, er Homewood Campus, hvor de fleste akademiske enheter ligger (Krieger School of Arts and Sciences, the Whiting School of Engineering, and the School of Professional Studies in Business and Education). Det var ved denne campus´en jeg til daglig arbeidet, uten eget kontor, men med en knøttliten labbenk hvor jeg hadde mine papirer og oppkobling til Internett. Men the Johns Hopkins Institutions er en paraplyorganisasjon som dekker en lang rekke institusjoner og institutter, og har nesten 25.000 ansatte, mens studenttallet er ca. 18.000. The Johns Hopkins Institutions er Marylands største private arbeidsgiver. Johns Hopkins er også det universitetet i USA som mottar mest av statlige midler til forskning og utvikling.

Så over til det essensielle spørsmålet her, hvor i helvete kommer s-en i Johns fra? "Why the extra "S"? Because his first name was really a last name. Johns Hopkins' great-grandmother was Margaret Johns, the daughter of Richard Johns, owner of a 4,000-acre estate in Calvert County, Md. Margaret Johns married Gerard Hopkins in 1700; one of their children was named Johns Hopkins.

The Johns Hopkins University, Homewood Campus

Homewood Campus, Johns Hopkins University

Homewood ligger ca. 8 km nord for sentrum av Baltimore, like ved N. Charles Street, som deler byen i to. Selv bodde jeg på 3501 St. Paul Street, i et leilighetskompleks kalt the Marylander, som lå bare 5 minutters gange fra arbeidsplassen i Mudd Hall på Homewood. Kampusen ligner på universitetsområder en ofte ser i USA, med frittliggende bygninger mellom pent opparbeidede parkanlegg i åpne arealer. Når en ser slike anlegg, kan en lure på hvorfor vi i Norge har bygd våre universiteter trangt inne mellom annen bybebyggelse. NTNU i Trondheim er et skrekkeksempel, spesielt med byggingen av det nye realfagsbygget på Gløshaugen. Hvorfor ikke bygge opp et uavhengig universitet i et frittliggende område utenfor byene, med alle fasilliteter, og med muligheter for ekspansjon. Nå ligger det bebyggelse rundt Hopkins også, men dette universitetet er så rikt at, når det er behov for utvidelse, kjøper de opp hele kvartaler, som de så river for å bygge nytt.

Mudd Hall, der jeg jobbet, var bygd i 1972, men var OK vedlikeholdt. På labbene i Biology department var det egentlig ikke mer eller nyere utstyr enn det en finner i Norge. Men forskjellen ligger heller i det at de fondsbaserte prosjektene er såpass rikelig finansiert, at de ansvarlige har mulighet til å ansette doktorgradsstudenter, postdoktorer og teknisk personale til å drive og vedlikeholde labbene på en helt annen måte enn i Norge.

JHU, Hopkins himself, Eisenhower Library, the Hospital, guards, School of Public Health

Disse amerikanerne

De fleste amerikanere betrakter verden med helt andre briller enn folk fra Europa. Dette må vel kunne sies å være den største overraskelsen etter å ha kommet over til USA fra Norge. Det jeg den første perioden tok for å være ironi i diverse kronikker i aviser som New York Times (NYT) og Washington Post (WP) oppdaget jeg etter hvert at var ment dødsseriøst. Det er viden kjent at mange i USA er erkekonservative, men i disse kronikkene ble det forfektet synspunkter på verdenshistorien, internasjonal politikk og betraktninger av andre folkeslag som jeg trodde hørte hjemme for hundre år siden. Mange ganger måtte jeg le høyt av slike kronikker, men skjønte etterhvert at her ble det hevdet synspunkter som er allment akseptert av den jevne innbygger i dette digre landet. Aviser som NYT og WP ble derfor daglig lest helt fra de første dagene i USA, da dette gir en mulighet til å forstå hva som ligger bak dette splittede synet på verden mellom USA og Europa.

Why are Americans so conservative?

The reason must be that they in many ways still live 50 years back in time. After they left Europe (well most of them, then) for more than a century ago, they never matured like the people in the Old World, instead they continued to live after old fashioned and traditional roles, i.e. the Christian bible standards. And they still live after norms left behind by europeans almost a century ago. This may explain why almost 90% of Americans still believe in metaphysics, whereas maybe only 10% in Europe do. And the Norwegian-Americans are amongst the most conservative in the USA today. To illustrate this point among this group of people, they kept the Gothic writing style in their newspapers for more than 50 years after their counterpart newspapers in Norway changed to a modern style. For the Norwegian-Americans it was important to keep and honour the traditions and the way of life they left behind in their old country.

Naturen i Maryland

Det er seks hovedtyper av natur i Maryland. Fra Atlanterhavskysten, over Delmarva Peninsula og rundt Chesapeake Bay ligger Coastal Plain, med fersk-, brakk- og saltvannsvåtmarker som dominerende naturtype. Fersk-og brakkvannsvåtmarkene domineres av meterhøye takrørskoger Phragmites australis, mens flere arter av cordgrass Spartina sp. dominerer der engene er påvirket av sjøvann. Våtmarkene har et rikt fugleliv, med red-winged blackbird Agelaius phoeniceus, great blue heron Ardea herodias og great egret Ardea alba som de mest synlige artene, men nå og da kan en også se bald eagle Haliaeetus leucocephalus, USA´s nasjonalfugl. Flere arter av skillpadder er også vanlige i slike habitater, bl.a. northern diamondback terrapin Malaclemys terrapin ssp. terrapin. Det er tre wildlife refuge´s i Maryland, og alle ligger i Coastal Plain-regionen (Blackwater Natl. Wildlife Refuge, Eastern Neck N. W. R. og Patuxent W. Research Center).

Innenfor Coastal Plain kommer Piedmont Plateau, med rullende åser tett besatt av høye lauvtre. Åsene er opp til 240 meter høye, med bekker og elver skjærende innimellom. Flere arter av eik Quercus sp. og hickory Carya sp., tuliptree Liriodendron tulipifera og beech Fagus grandifolia dominerer store områder. I tillegg til mange fuglearter er eastern gray squirrel Sciurus carolinensis en vanlig art å se i denne habitattypen. Baltimore ligger på grensen mellom Coastal Plain og Piedmont, men områdene rundt der jeg bodde må sies å ligge i sistnevnte region. Generelt var det lite fugl å se i denne byen, og to av de vanligste artene er faktisk introdusert fra Europa, nemlig stær Sturnus vulgaris og gråspurv Passer domesticus. Andre vanlige arter var american robin Turdus migratorius, american crow Corvus brachyrhynchos og northern mockingbird Mimus polyglottos, i tillegg til rock dove Columba livia og ring-billed gull Larus delawarensis.

De vestlige delene av Piedmont glir over i Blue Ridge provinsen, som har fått sitt navn fra den blåaktige disen som ofte innhyller de lave fjellene om sommeren. Fjellene i Blue Ridge Mountains kan bli mer enn 1200 meter høye, og min høyderekord fra USA før sommerferien til Rocky Mountains var en topp i disse fjellene, Stony Man på 1222 m.o.h. i Shenandoah National Park i Virginia. Ikke ukjente Camp David ligger i denne regionen i Catoctin Mountains noen mil vest for Baltimore. Eik Quercus sp. og hickory Carya sp. er vanlige også i denne regionen, men med innslag av mer kuldetolerante arter som eastern hemlock Tsuga canadensis og white pine Pinus strobus. Den beste plassen å observere pattedyr, er langs veiene, der det ligger haugvis med kadavere over alt. Spesielt var det mange ihjelkjørte white-tailed deer Odocoileus virginianus og vaskebjørn common raccoon Procyon lotor. Og langs veiene sirkler mengder av turkey vulture Cathartes aura, som åpenbart fråtser i overfloden.

Vest for Blue Ridge kommer så Great Valley, som strekker seg fra New York sør til Alabama. Berggrunnen i denne dalen er kalkrik, og disse områdene langs Potomac River i Maryland ble derfor tidlig dyrket av bosettere og farmere.

Videre kommer Ridge and Valley-regionen, som kalles så pga. at en lang rekke av parallelle åser og daler danner et trekkspillaktig terreng i mange mil vestover. Toppene her kan bli opp til 880 meter høye, og er trebevokst. Om høsten er disse åsene svært fargerike, når lauvet maler terrenget i alle varianter av rødt, oransje og gult.

Den siste regionen kalles Allegheny Platau, og utgjør den vestlige delen av Appalachian Mountains, med topper over 900 meter høye. Her går vannskillet i østlige USA, elvene øst for her drenerer til Chesapeake Bay og Atlanterhavet, mens elvene vest for denne regionen drenerer mot Ohio og til Mississippi, og endelig til Gulf of Mexico. På grensen mot West Virginia finnes Marylands eneste ekte myrområde, Cranesville Sub-Arctic Swamp, den eneste plassen i Maryland jeg har sett f.eks. soldogg, round-leaved sundew Drosera rotundifolia. Her er det såpass kaldt at mange arter har sin sørgrense rundt myrkomplekset, bl.a. american larch Larix laricina. Noen mil sør for Cranesville Swamp ligger Marylands høyeste fjell, Backbone Mountain, på 3360 fot eller 1024 meter over havet. Men "fjellene" virker mer som åser, siden de er trebevokste helt til topps.

Maryland regions

Cordgrass, Bombay Hook National Wildlife Refuge, Delaware

Blue Ridge Mountains, Virginia

Eastern gray squirrel

Litt om Baltimore

Baltimore ligger i staten Maryland, ved Chesapeake Bay ca. 80 km nord for Washington D.C. og ca. 350 km sør for New York. Det er egentlig mer riktig å si at byen ligger ved utløpet av Patapsco River (indiansk for backwater), siden det er 8 km ut til Chesapeake Bay, men de indre havneområdene har likevel noen få cm forskjell i flo og fjære. Fra byen er det ca. 240 km ut til Atlanterhavskysten, tvers over Delaware. Områdene rundt dagens Chesapeake Bay og nordover var tidligere utnyttet av Susquehannock-indianerne, og mange navn i regionen har fortsatt indianske navn. Kaptein John Smith var den første hvite som kartla dette området i 1608. Etter ankomsten døde Susquehannock-indianerne nesten ut som en følge av tuberkulose og kopper som de hvite dro med seg. I 1632 overtok George Calvert, den første Lord of Baltimore, områdene nord for Chesapeake Bay, og siden ankom mange immigranter, hovedsakelig protestanter og quackers, de fleste fra England. Siden er mange sentrale historiske begivenheter knyttet til Baltimore. Etter at de 13 statene deklarerte uavhengighet fra England den 4. juli i 1776 i Philadelphia, var Baltimore nasjonal hovedstad for en kort periode etter at George Washington og co stakk av derfra av frykt for britene, før Philadelphia og senere Washington D.C. ble erklært som hovedstad. Baltimore-regionen fikk et oppsving som en følge av revolusjonskrigen mot England, og Baltimore City ble erklært etablert i 1796. I 1810 hadde byen 27.000 innbyggere. De nærmeste årene ble Baltimore USA´s tredje største havneby, etter New York og Philadelphia. Under den amerikansk-britiske krigen i 1814, da 4700 britiske soldater, etter å ha brent the White House og Capitol Hill i Washington, senere forsøkte å erobre Baltimore, skrev Francis Scott Key "the Star Spangled Banner" etter å ha sett "the Stars and Stripes" vaie over Fort McHenry utenfor Baltimore. Dette ble senere USA´s nasjonalsang. Også under borgerkrigen var Baltimore sentral, der den lå like sør for "the Mason-Dixon Line", som skilte nordstatene fra sørstatene. Mange frigjorte svarte slaver bosatte seg i Baltimore etter borgerkrigen. Av andre sentrale hendelser fra Baltimore´s historie kan nevnes den store brannen i 1904, som ødela mer enn 15.000 bygninger sentralt i havnekvarteret. Men dette gjorde det mulig å bygge en moderne bykjerne etterpå. Området rundt Inner Harbor er i dag et populært utfluktssted med mange restauranter ol. Baltimore har vært, og er tildels enda en av USA´s viktigste havnebyer. Tidligere var det norsk sjømannskirke her, og Wilhelmsen-rederiet har fortsatt kontorer i Baltimore´s World Trade Center. Byen liker å kalle seg "the greatest city in the country", uvisst av hvilken grunn, men denne frasen er skrevet inn på alle offentlige benker utsatt rundt i hele Baltimore. Her slutter den positive beskrivelsen av byen!

Byen har i dag ca. 700.000 innbyggere, mens den for bare 20 år siden hadde 1,5 millioner innbyggere. Mange hvite har flyttet fra byen de siste tiårene, ut til forstedene rundt byen som ligger i Baltimore, Howard og Anne Arundel Counties. I dag er ca. 70% av byens befolkning svarte. Og med den store utflyttingen, står mange hus tomme til forfall. Mange steder i byen er det umulig å få gå i fred, med tiggere overalt, folk som roper, går etter og plager folk, hvis du da ikke blir ranet "at gunpoint". I deler av byen, spesielt på vest og østkanten, er det regelrette ghetto´er, hvor søpla flyter, husene er veldig forfalne og det hersker det rene anarki i gatene. Her kjører folk på rødt lys, de stopper bilene midt i gatene for å snakke med andre, folk vaser rundt i gatene, og det selges dop på hvert eneste gatehjørne. Og kriminaliteten i denne byen er ekstrem høy. Dette er den nest verste byen i USA i så henseende, bare i hovedstaden Washington D.C. er det verre. Årlig drepes det mer enn 300 personer her. Hvis vi i Norge skulle hatt like mange drap pr. innbygger ville det tilsi at mer enn 2000 skulle drepes årlig. De årlige drapstallene i Norge er rundt 50. Drapsraten pr. innbygger i Baltimore er altså mer enn 40 ganger så høy som i Norge! I mange områder ferdes ikke hvite etter mørkets frambrudd. Men det rare er at folk ikke liker å snakke om kriminaliteten. De blir nesten sure når jeg spør om dette. De fleste jeg snakker med ser ikke engang på lokale nyhetssendinger, der drapene og annen kriminalitet naturlig nok står sentralt. Dette er sikkert en form for selvbeskyttelse, om en nekter å lese og høre om et fenomen så forsvinner det. Maken til strutseholdning. Nå må det sies at en god del av kriminaliteten er knyttet til gjengoppgjør, hvor svarte dopselgere kriger med hverandre. Men også i nærområdene til JHU er det mye gærnskap. Faktisk så mye at bare ved Homewood-campus´en er det ansatt 45 vaktpersoner, hvis jobber utelukkende består i å beskytte studentene og de ansatte. Overalt rundt universitetet er det utplassert telefoner, hvor folk kan ringe for å varsle "the Hopkins Cops", som de kalles. Disse vaser rundt i politiliknende uniformer og har også sheriff-stjerner! Men vaktholdet er nødvendig, da studenter nesten daglig ranes "at gunpoint" i gatene rundt universitetet, og biler stjeles hele tiden. Faktisk er det så ille at JHU har opprettet en tjeneste, i tillegg til vaktene, der studentene ved å ringe et nummer kan bli kjørt gratis i et stort område til alle døgnets tider med en flåte av minivaner. Men en slik atmosfære er ikke hyggelig å ha i gatene der en bor. Snakket en dag med en type som jobber ved den nærmeste matbutikken der jeg bodde på 3501 St. Paul Street. Han hevdet at han hadde blitt ranet sju ganger i løpet av de 21 årene han hadde jobbet der. Av ham lærte jeg å legge igjen lommeboken når jeg gikk ut om kvelden, for heller å ta med en bunke dollarsedler. Og bare for å ha sagt det; fire blokker fra der jeg bodde dette året, startet ghetto´en, og ikke-ferdselsområdet om kvelden og natten i Baltimore. Alt i alt vil jeg si at Baltimore (selve byen) er det verste stedet jeg har opplevd i USA, og det etter å ha besøkt 34 stater og vært innom mange av storbyene i dette landet. Områdene rundt byen er forsåvidt OK, og skiller seg ikke nevneverdig fra andre områder på østkysten, med kilometerlange gater med kjøpesentre og tusenvis av forskjellige butikker. Baltimore kan dermed oppsummeres som en by som historisk sett har vært sentral i USA tidligere, men som er et apokalyptisk eksodus i forfall og faenskap i dag.

Inner Harbor, downtown Baltimore

Baltimore

American media and international news

When I arrived in this country some six month ago, and tried to keep up with the national American media, I was quite shocked by what I found. I am talking about national TV news like that presented by NBC, ABC, CBS and FOX, and newspapers like Washington Post (WP) and The New York Times (NYT). The coverage of international news was extremely poor (OK in NYT, although), with very few attempts to analyze and understand foreign events. Naturally, this was most evident in the TV news, which to a large extent only cover local news, and to the best regional news. In the world news sections they mainly have stories from other states in the USA. But also the big newspapers lacked deep analytical coverage of current happenings, for example from the Middle East.

This situation became very clear after the September 11th terrorist attacks on New York and Washington. It took NYT three to four weeks to come up with even the simplest attempts to discuss the historical context of the terrorist action, while WP still has a long way to go. To me it looked as there was a kind of media agreement not to look behind the news, what could have triggered such a serious attack on the USA. Watching and reading international media made this special situation even more transparent. Canadian and European media put much more emphasis on trying to understand how this could happen. Perhaps this different coverage of international everyday events best can be observed by simultaneously watching BBC World News and the American version of CNN.

In general, I would say the American media´s coverage of the terrorist attacks so far has been very poor, with focus on local and from day to day news, and with very few attempts to understand and discuss how this could happen. The harsh criticism of journalists and authors implying a connection between USA foreign policy and the attacks illustrate this. In the long run, such historical denial will not help the American people to cope with and understand the terrorist attacks. When the Japanese authorities try to rewrite WW II history, they meet justified criticism. And of course, the general lack of international news and background information about other people and countries made the American people totally unprepared to such a terrible attack as the September 11th action represent. As an European citizen I was not at all surprised this could happen, and even though many experts have predicted possible terrorist attacks, the public here was not aware of how probable this was. Even after the bomb attack on the World Trade Center in 1993, and other attempts like the Millennium plot and other plans to blow up buildings on the American homeland. As the lone superpower in the world today, the American media have the plight to give the people of the USA a better understanding of how people from other countries look at concurrent political, cultural and financial events from around the world.

For mer om hendelsene rundt 11. september se her.

Amerikansk journalistikk

Etter at jeg skrev disse to kronikkene kom jeg over en omfattende opinionsundersøkelse (i praksis om amerikanske medier versus medier i andre land) utført av Pew Research Institute. Dette er en uavhengig organisasjon (mer om Pew Research Institute til høyre) som forsker på medier og folks holdninger til medier og politikk. Denne undersøkelsen viste at et flertall av opinionsledere fra alle regioner på jorden faktisk deler mitt syn på amerikanske medier, ved at den viser at disse presenterer for USA´s befolkning et feilaktig bilde av andre land og folk (i den grad de presenterer noe som helst om andre land og folk). Undersøkelsen viste at folk i andre land beundrer USA for dets ledende rolle innenfor naturvitenskapelig og teknologisk forskning, for ideer om demokrati og frihet, men absolutt ikke for den praktiske utenrikspolitikken USA fører overfor andre land. Mens amerikanerne selv går rundt med den oppfatningen av andre folk ser opp til dem for "alt det gode de gjør for andre folk på jorden". Denne feiloppfatningen må det amerikanske folket ha fått fra USA´s medier. En slik indoktrinering virker sannsynligvis som et lim som bidrar til å holde USA sammen, og den bidrar antagelig til å styrke USA ledende rolle i verden. Dette fordi USA´s medier på denne måten legitimerer USA´s utenrikspolitikk, uansett hvor håpløs denne måtte være. Men jeg har ingen oversikt over om dette representerer en bevisst politikk av medias eiere og ledere, eller om en må se bak mediene, på skoleverket, for å finne svaret på hvorfor USA ser på verden (historie, politikk, filosofi etc.) med andre briller enn alle andre folkeslag på jorda. Men undersøkelsen viser i allefall at mediene i USA er kjent med denne biasen. Selv kom jeg over Pew Research Institute gjennom en artikkel i Washington Post. Jeg har også sett liknende artikler i New York Times og i London-baserte The Times. Det er for øvrig lagt ut mange interessante artikler på hjemmesidene til Pew Research Institute.

Men en slik indoktrinering er uheldig på mange måter, også for lille "dalte etter-landet" Norge. Norsk opinion er gjerne et speilbilde av amerikansk opinion, siden våre holdninger i så stor grad preges av amerikansk kultur. Norske opinionsdannere, politikere og medier, plikter å være observante på dette snodige forholdet i USA. Men for ofte er norske politikere og medier alt for ukritiske til USA´s gjøren og laden i verden. Uheldigvis.

Litt mer om hvor forskjellig mediene i Europa og i USA jobber. I tillegg til å drive utstrakt sensur, samarbeider mediene i USA mye tettere med nasjonale myndigheter sammenlignet med europeiske medier (i alle fall slik jeg kjenner dem). Dette kan illustreres gjennom den nylige episoden som skjedde i Afghanistan (dette er skrevet 21. januar 2002). En journalist i Wall Street Journal fikk rett før jul ødelagt datamaskinen sin på vei inn mot Kabul, og måtte dermed se seg om etter reserveutstyr i den krigsherjede hovedstaden. Ved en lokal "alt-mulig forretning", fikk han tilbudet om å kjøpe en datamaskin stjålet fra noen forduftede taliban-folk. Han fikk prutet maskinen ned fra $4000 til $1100, fortsatt en ganske drøy pris for en brukt datamaskin. Ved nærmere undersøkelser oppdager han så at maskinens harddisk ikke er slettet, og at den inneholder masser av filer som omhandler "terrorist-oppskrifter" o.l. Et spennende funn for en journalist, med andre ord. Men i stedet for å bruke dette som bakgrunnsmateriale for artikler i egen avis, løper han rett til det amerikanske forsvarsdepartementet og etterretningstjenestene i USA, og tilbyr maskinen til dem. Først forsøker han å overføre filene, men leverer heller fra seg hele maskinen når han ikke klarer å kopiere og overføre filene. Kan vanskelig se for meg en journalist fra f.eks. BBC eller Aftenposten, for den del, som kommer over interessante opplysninger umiddelbart springer til sine nasjonale etteretningstjenseter. Som en ryggmargsrefleks først tenker på å dele opplysninger med etterretningen framfor sin journalistiske integritet. Senere får Wall Street Journal maskinen tilbake, og har brukt stoffet i flere artikler i avisen. Episoden viser at i det minste enkelte journalister fra de store mediene i USA betrakter seg som en del av establishmentet i lag med myndighetene i en helt annen grad enn tilfellet er for journalister I Europa. Det handler om USA mot resten av verden, kan det virke som. Noe som også framgår av det mange firmaer i Europa hevder er amerikansk spionasje utført av den USA´s nasjonale etterretningstjenester mot europeiske bedrifter, med etterfølgende deling av informasjonen med firmaer i USA. Slik at de amerikanske firmaene får konkurransefordeler, bl.a. ved tildelinger av kontrakter. Altså at amerikansk etteretning stjeler bedriftshemmligheter fra europeiske bedrifter og deler disse med amerikanske bedrifter. Dette har bl.a. vært framme i konkurransen mellom flyprodusentene Boeing og Airbus om salg av passasjerfly til tredje parter. Ikke vet jeg om dette medfører riktighet, men skal en tro mønstret når det gjelder slike forhold, så er påstandene sannsynligvis riktige. Ganske drøyt, egentlig.

Terror, medier og amerikansk utenrikspolitikk

Angående artikkelen De som forakter Amerika av Dag Herbjørnsrud Aftenposten 15. november 2001

Interessant artikkel, men slik jeg ser det forteller den bare deler av historien. Jeg er overbevist om at bare ytterst få personer i Norge forsvarer terroristaksjonen i New York og Washington 11. september, selv ikke blant de mest radikale på venstresiden i norsk politikk. Selv gjør jeg det definitivt ikke. Å trekke inn Hamsun her er temmelig langt ute på viddene. Men det å forsøke å forstå bakgrunnen for hvordan dette kunne skje er ikke det samme som å forsvare aksjonen. Her inntar du det samme synet som mange konservative politikere og journalister har inntatt her i USA, nemlig at bare det å forsøke å se bak terroren er det samme som å legitimere den. Dette synet på politikk og journalistikk, slik jeg ser det, er forfeilet. For å forstå samtiden, må en sette dagens hendelser inn i en historisk kontekst (igjen dette foraktete ordet). Den amerikanske opinionen slo veldig hardt ned på slike forsøk på å forstå i tiden etter aksjonen. Den som er litt kjent med amerikanske medier, kjenner kanskje til reaksjonene på utspill fra Bill Maher i "Politically incorrect" på ABC, og Susan Sontag«s debattinnlegg i The New Yorker. Maher hevdet at det var feigt å bombe terrorister fra 3000 km distanse, slik det ble gjort etter ambassade bombingene i Kenya og Tanzania i 1998, og at de 19 terroristene som fløy inn i World Trade Center og Pentagon ikke var feige, slik mange medier her hadde hevdet. Han ble tatt av lufta i en uke etter de uttalelsene. Sontag møtte en vegg av indignasjon da hun hevdet det var en sammenheng mellom USA«s utenrikspolitikk og hendelsene den 11. september.

Selv om jeg nå har bodd en del måneder i USA, er jeg fortsatt kritisk til deler av USA«s utenrikspolitikk. Og det forbeholder jeg meg retten til, selv i disse patriotiske tider her i USA. Slik jeg vurderer det, er de sidene av USA«s utenrikspolitikk jeg er kritisk til, delvis sammenfallende med hvorfor store deler av den muslimske verden (og egentlig resten av verden også) ofte er kritiske til USA«s handlinger overfor andre land. Jeg skal kort forsøke å summere opp noe av denne kritikken. Stikkordet er dobbeltmoral. La meg først ta frihandel. USA presser på i alle fora for mest mulig frihandel ultra laizes faire, og innprenter dette mantraet overfor alle andre folk i verden. Men når det er krise i en industri i USA, er landet det første til å innføre restriksjoner på den samme frihandelen. De siste eksemplene på dette er import av stål fra andre deler av verden og treimport fra Canada. Så snart stålindustrien i USA fikk problemer nylig, startet lobbyistene fra stålindustrien i Washington D.C. kjøret for å innføre høye tollsatser for import av stål. Og utrolig nok aksepterte republikanerne med president George W. Bush i spissen dette, noe som egentlig er ganske fantastisk med bakgrunn i tradisjonell republikansk retorikk. Dette samme skjedde da treindustrien fikk problemer, siden Canada med sine uendelige mengder av skog kunne levere billigere tømmer. Da ble det med en gang innført straffetoll på import av kanadisk tømmer. Alle i Norge husker vel også hva som skjedde den gangen amerikanerne begynte å produsere laks selv; da ble import av norsk laks stoppet over natta med en høy straffetoll. Og eksporten av laks til USA var en stor næring i Norge den gangen. Proteksjonismen lever i beste velgående i dette landet. Mye av det samme kunne observeres nå etter 11. september med en støttepakke til flynæringen i USA på ca. 14 milliarder dollar. Her hadde USA kjørt så hardt på overfor Europa at de europeiske landene faktisk var mer restriktive med støttepakker til egne nasjonale flyindustrier enn USA! Dette er motkonjunkturpolitikk i beste John Maynard Keynes (eller Per Kleppe) stil, og bryter drastisk med tidligere amerikanske holdninger. Det neste punktet dreier seg om medisiner og patenter; om den tredje verdens krav om billige medisiner mot sykdommer som HIV og malaria. Her har de rike frihandelslandene i det lengste kjempet mot at fattige land skal få tilgang på billige medisiner til f.eks. HIV, gjennom å bryte patentene som de vestlige farmasøytiske kompaniene har på produksjon av slike medisiner. Men så snart det ble krise i USA, gikk myndighetene her til det skritt å presse Bayer til å levere billigere Cipro, og i Canada gikk de så langt som til å bryte patentet ved å la andre firmaer produsere Cipro. Som et forsvar mot dette hevdet den amerikanske helseministeren, Tommy Thompson, at dette var legitimt, så lenge det var krise i anthrax-rammede USA (5 døde så langt). Som om det ikke er krise i Sør-Afrika når kanskje 25% av befolkningen der, høyest i verden, er smittet av HIV-viruset? Nevnes kan også det nylige presidentvalget i Nicaragua, der en av kandidatene var den tidligere Sandinista-lederen Daniel Ortega, som styrte Nicaragua fra 1985-1990. I valgkampen gikk USA meget langt i å true med handelsrestriksjoner og andre straffereaksjoner hvis det nicaraguanske folket i et fritt valg i et demokratisk land valgte Ortega som president. Ortega ble ikke valgt, og det er uklart hvor mye disse truslene hadde å si på valgresultatet. Men hva slags form for internasjonal oppførsel er dette, der et tredjeland går inn med alvorlige trusler i et demokratisk valg i en frittstående nasjon? Dette er ikke en akseptabel form for oppførsel overfor et selvstendig land. Og dobbeltmoralen i amerikansk politikk og media når det gjelder krisen i Midtøsten mellom Israel og Palestina er så åpenbar at jeg ikke kommer mer inn på den her.

Her kommer mitt hovedpoeng: Jeg mener at USA har helt rett i å hevde egne interesser rundt i verden, interesser bassert på den rådende politiske oppfatning. Det som blir så forferdelig feil er forsøkene på å sammenholde USA«s politikk med en høyerestående moral og etikk, det å rettferdiggjøre politikken overfor resten av verden med kristne moral- og etikkregler framfor ganske enkelt å hevde at den er bassert på egeninteresser, noe som er helt legitimt. Dette går igjen i alle amerikanske medier hele tiden. Alt USA gjør rettferdiggjøres på denne måten. Og når de samme medier samtidig ikke informerer det amerikanske folket om hva som foregår i resten av verden (dekningen av utenriksstoff har falt med ca. 80% siden den kalde krigens slutt i medier som New York Times, Washington Post og i nyhetssendingene i ABC, NBC, CBS og FOX), blir denne "sannheten" sementert i USA og folk er hellige overbeviste om at USA utenrikspolitikk er den beste for verden. Dermed rettferdiggjøres utenrikspolitikken via en stadig økende støtte fra befolkningen i USA, i en slags selvforsterkende sirkel. Dette skjer fordi mediene ikke gjør jobben sin, å rette et kritisk søkelys på myndighetenes gjøren og laden. Etter å ha fulgt amerikanske nyhetsmedier en periode, er jeg ganske sjokkert over hvordan de forklarer terroristaksjonen, spesielt i de første ukene etter 11. september. Da ble det framstilt som om at dette var en angrep på demokratiet og friheten i den frie verden og spesielt i det mest høyverdige moralske og etiske landet i verden, slik amerikanske medier framstiller USA. Det ble ikke gjort noe forsøk på å sette hendelsen i en historisk kontekst. Det tok en avis som New York Times tre og en halv uke før de kom inn på sporet igjen med artikler som omhandlet landene i Midtøsten og østover (utenfor Israel-regionen), og forsøkte å se bak terroren og framveksten av ekstreme muslimske fundamentalister. Her ble de tatt med buksa nede, etter i en tiårsperiode å ha neglisjert store deler av verden i sin nyhetsdekning (hovedsakelig etter den kalde krigens slutt). I dag driver amerikanske medier utstrakt selvsensur, bl.a. etter påtrykk fra security advisor Condoleezza Rice, slik at en må ta alt en ser eller leser med en klype salt. Såkalte "anker" i nyhetssendingene som Dan Rather i CBS og Tom Brokow i NBC kan ikke akkurat beskyldes for å drive med objektiv nyhetsformidling. Denne snodige og selvrettferdige formen for politisk journalistikk er ikke gunstig for USA (og verden) på lang sikt. Vi får bare håpe at europeiske og norske medier ikke tar etter trenden. Heldigvis virker det som om fyrtårnet New York Times tar disse signalene på alvor, og har de siste ukene i økende grad satt fokus på dette problemet.

Den amerikanske dobbeltheten som jeg omtaler her (troen på egen ufeilbarhet og hvordan praktisk amerikansk utenrikspolitikk gjennomføres) er så åpenbar for en som kommer fra Europa at en knapt tror sine egne ører og øyne. For de som ikke ser dette, anbefaler jeg å se BBC World News og CNN's nyhetssendinger (USA versjonen!) samme dag. Jeg har ingen gode forklaringer på hvorfor det er blitt slik, men en forklaring kan være det faktum at hele USA«s eksistens er bygget på ideen om USA moralske overlegenhet, og at den utgjør limet som holder denne kjempestore og mangfoldige nasjonen sammen. Allerede på 1800-tallet poengterte Alex De Tocqueville dette etter sine USA-reiser. I motsetning til de fleste andre nasjoner, hvor statene ble dannet ut fra relativt homogene populasjoner og språk, er det denne ideen om frihet og uavhengighet koblet til moralsk selvopphøyelighet som la grunnlaget for USA's uavhengighet i 1776. Derfor må tanken om at USA's kultur og handlemåter er de moralsk overlegent beste for verden gjentas hele tiden, spesielt nå som USA er den eneste gjenværende supermakten. Dette mange fra andre deler av verden oppfatter som amerikansk arroganse tror jeg ligger bak noe av det hatet muslimske ekstremister åpenbart føler overfor USA, og denne forklaringsmodellen kan brukes som et forsøk på å forstå den vanvittige hendelsen som skjedde 11. september 2001. Og den lett iøynefallende amerikanske dobbeltmoralen (bruddet mellom det moralsk riktige (=krystallklar dobbeltmoral) og praktisk utenrikspolitikk) tror jeg er noe av årsaken til at mange på venstresiden i norsk politikk forakter USA. I USA er Henry Kissinger fortsatt en helt, og Oliver North turnerer landet som en annen popstjerne. Norske politikere plikter å være observante på denne biasen, spesielt når vi nå holder en plass i FN«s sikkerhetsråd. Men alt for ofte synes det som om Norge dalter etter USA, selv når det åpenbart ikke tjener norske interesser på lang sikt. Det norske folk og norske politikere må forstå at for USA kommer alltid USA først (som er helt OK), uavhengig av hvordan dette påvirker resten av verden. USA har ikke akkurat vært noen ledestjerne når det gjelder internasjonale reformer de siste 20-30 årene. Alt for ofte blokkerer USA internasjonale løsninger på ulike problemer, f.eks. som avvisningen av Kyoto-avtalen. Når USA støtter flernasjonale løsninger, er det uten unntak fordi de selv tjener på det. Så lenge det er USA som åpenbart definerer våre vestlige verdier gjennom sin kulturdominans understøttet av amerikanske medier, og som dermed gjenspeiles i USA«s utenrikspolitikk, som vi igjen blindt støtter og som derigjennom også representerer vår utenrikspolitikk, må denne kritisk vurderes i den internasjonale debatten om terroristkrigen og hvor dens grenser skal settes. Og dette har ingen ting å gjøre med fornuftsmangel, slik det blir hevdet i "De som forakter Amerika" i Aftenposten.

Pew Research Center

The Center is an independent opinion research group that studies attitudes toward the press, politics and public policy issues. We are best known for regular national surveys that measure public attentiveness to major news stories, and for our polling that charts trends in values and fundamental political and social attitudes. Formerly, the Times Mirror Center for the People & the Press (1990-1995), we are now sponsored by The Pew Charitable Trusts. The Center's purpose is to serve as a forum for ideas on the media and public policy through public opinion research. In this role it serves as an important information resource for political leaders, journalists, scholars, and public interest organizations. All of our current survey results are made available free of charge. The research program includes five principal areas of investigation: The People & The Press - explores public attitudes about the credibility, social value and salience of the news media. The People, The Press & Politics - features a typology which divides the American electorate into distinct voting groups and identifies the basic values and attitudes that animate political behavior. The News Interest Index - measures on a regular basis how closely the public follows the major news stories and links this to views about politics and policy issues. America's Place in the World - a series of in-depth surveys and analyses of the public and opinion leaders on international policy in the post-Cold War era. Media Use - major surveys that measure the public's use of, and attitudes toward, the Internet and traditional news outlets. The Center is under the direction of independent pollster Andrew Kohut, founder of Princeton Survey Research Associates, and former President of the Gallup Organization. Our sponsor, the Philadelphia-based Pew Charitable Trusts, with assets of approximately $4.9 billion, is one of the country's largest private philanthropies.

Her kommer et leserinnlegg i NYT 25.01.2002, som viser at i allefall noen her er enige med meg

To the Editor:

In "Run, Osama, Run" (column, Jan. 23), Thomas L. Friedman ascribes Arab-Muslim sympathy for Osama Bin Laden to a"cultural resistance to believing anything good about America". Mr. Friedman does not distinguish between American society and United States government actions around the world.

In a recent poll of global opinion leaders, including many in the Middle East, respondents admired the United States as the land of opportunity and democratic ideals. But a majority of non-United States respondents said American policies and actions in the world is responsible for the Sept. 11 attacks. Only a small percentage of American elites agreed.

Mr. Friedman and the rest of the American foreign policy establishment wring their hands trying to determine how to change the world´s preception of America. The only way is to change American foreign policy. Reducing United States meddling overseas would lower the level of animosity and make Americans much safer.

Ivan Eland

Washington, Jan. 23, 2002

The writer is the director of defense policy studies, Cato Institute.